En kritikk av islamkritikere

Debatten om islam, ­muslimer og inn­vandrere har ­splittet vår regjering.
 ­Mange ­islamkritikere beskylder ­muslimer for å være ­rigide og dogmatiske, men er selv fanget i dogmatismens favn-
tak.

Nedenfor fremsettes seks punkter som dagens islam­kritikere bør reformere:

Kommentator Alf Gjøsund: Vebjørn Selbekk, jeg snakker til deg som kristen. Hva skjer med deg?

I. Å bruke praksis mot ideal for deretter å generalisere:

Mye av dagens islamkritikk går på å bruke de verste praksisene som finnes i muslimske miljøer, for således å danne konstruksjoner av muslimer som skaper frykt og redsel i mennesker. ­Deretter trekkes en svært generaliserende slutning: majoriteten av ­muslimske fellesskaper ­besitter dypt patriarkalske og ­autoritære trekk, som et mottrekk til ­Vestens humanistiske idealer. Ville en slik tendensiøs og irrasjonell til­nærming være aksepterbar overfor «etnisk» norske?

II. Brede generaliseringer av subjektive opplevelser av ­negativ karakter:

Det skal ikke legges skjul på at en del islam­kritikere i Norge kan ha hatt ­negative erfaringer i møte med islam og muslimer. For eksempel har en del eksil-iranere hatt psyko­logisk smertefulle opp­levelser i deres hjemland av et totalitært islamistisk regime. Andre kan ha hatt personlige og traumatiske opplevelser ­grunnet sosial kontroll, tvangsekteskap eller diskriminering grunnet ­deres kjønn.

Vi utviser empati for­ ­deres vonde og traumatiserende ­erfaringer. Dog er det problematisk at de betrakter sine ­subjektive opplevelser som noe generelt og allmenngyldig i 
deres islamkritiske aktivitet. På denne måten utvikles et mentalt korridorsyn som ikke gir rom for motstridende perspektiver. Dette er en svært dogmatisk form for islamkritikk.

LES MER: Sjefredaktør Bjør Kristoffer Bore: I dag er det verre med et manglende håndtrykk i en moské enn et rasistisk drap

III. Fanget i en konkretistisk logikk: Mange av islam­kritikere i Norge er fanget i en logikk som neglisjerer den kompleksitet som preger muslimenes religiøse ­uttrykksformer.

Islamkritikernes ­bristende ­logikk kan være noe ­lignende: Det finnes, humanistisk sett, ­problematiske vers og ­passasjer i Koranen, ergo er islam en ­voldelig og undertrykkende ideo­logi og det må være noe fryktelig galt med de som er muslimer.

Eksisterer det problematiske, anti-humanistiske fortolkninger av Koranen som kan medvirke til å legitimere en patriarkalsk, umyndiggjørende og voldelig mentalitet, og praksiser? Absolutt. Er det faktisk slik at de som bekjenner seg til islam er gale og kognitivt dysfunksjonelle, eller har en forkvaklet moral? Absolutt ikke.

Muslimer er mennesker som alle andre, med psykologiske grunnbehov som mening og vedvarende identitetsfølelse. Majoriteten bruker islam som en meningsbærende ressurs på en fredelig måte. At deres tro blir gjort til gjenstand for «skyldig-ved-assosiasjon», er etter vårt syn fordummende.

IV. Islamkritikk som ammunisjon for høyrepopulistiske strømninger:

En svært problem-
atisk side som vi har erfart med de som bedriver islamkritikk, er at de lar seg lett brukes av høyre­populistiske krefter i samfunnet. Deres islamkritikk blir så å et grunnlag for å spy ut ned­verdigende og ­dehumaniserende retorikk om innvandrere/f­lyktninger med muslimsk bakgrunn eller minoritetsnorske muslimer.

Nettsider som Resett, HRS og Document har en forkjærlighet for det konspirasjonsteoretiske tankesett (at det eksisterer en sivilisasjonskrig mellom ­Vesten og den muslimske verden og at ­venstre-siden fører folket bak ­lyset), samt forestillinger om muslimer som de «totalt andre», altså dysfunksjonelle elementer i et levende vestlig demokrati.

Psykologisk sett vet vi ­hvordan språkbruk påvirker vår indre verden, og hvordan hat­retorikk overfor minoriteter i siste ­instans kan resultere i masse­mordets fristelse. Terror­angrepene mot moskeer på New Zealand og i Bærum oppsto ikke i et 
vakuum.

LES MER: Åpner moskedørene for å vise at de ikke er ekstremister

V. Idealisering og romantisering av Norge:

Mange ­islamkritikere beskriver Norge i ­romantiserende og­ ­idealiserende ordelag. Dette er et Norge som fint kan eksistere i vår fantasiverden, men som ikke eksisterer som et faktum.

I Norge eksisterer det sær­norske utfordringer som ikke er et resultat av muslimer ­eller innvandring fra muslimske land. Det finnes ­mange sosiale utfordringer som rusproblemer, ­sexistisk kultur, misbruk av mennesker i arbeidslivet, ­partnervold og utfordringer knyttet til eldreomsorg og lange helsekøer. En skal være blottet for sunn dose realisme for ikke å se dette.

VI. Islamkritikere som spiller offerkort:

Hvis en muslim klager over noe eller føler seg ­krenket, så uttrykker ofte islamkritikere at ­muslimer ­spiller ­offerkortet. Det kan godt være mulig at noen ­muslimer gjør det. Men vi mener også at ­islamkritikere gjør mye av det samme som de ­anser som kritikkverdig. De klager over angrep fra ­«islamo-venstre», eller så opplever de at de ikke får nok oppmerksomhet av norske politikere, eller at de ikke slippes oftere til i den offentlige samtalen om islam.

Spire av håp

Å innta en selvrefleksiv posisjon ikke en enkel oppgave. Men ofte er det nødvendig for å bryte ut av dogmatisk favntak som ikke gir plass til flere og dels motstridende perspektiver, og videre mot psykologisk åpenhet som rommer gråsoner i møte med muslimenes liv og religiøsitet.

Vi skal ikke skygge unna vanskelige og kontroversielle deler ved muslimske praksiser som kan ha livshemmende effekt. Men en opplyst islam­kritisk tilnærming bør ikke henfalle til en svart-hvitt, konspiratorisk tankegang for å ikke gjøre seg selv irrelevant eller ødeleggende.

I det islamkritikere utforsker ulike perspektiver å forstå islam og muslimer på, åpnes det også for nyanser og mindre fordommer. Her ligger muligens en spire av håp for en mer fornuftig islamkritisk samtale, og av kritikkens relevans.

Shahram Shaygani

Psykiater og samfunnsdebattant

Farhan Shah

Doktorgradsstipendiat i islam­forskning ved Universitetet i Oslo