I den norrøne perioden var ære en av våre viktigste verdier. Den minste krenkelse krevde oppreisning og godtgjørelse. Vi kjente ennå ikke betydningen av kristne dyder som tilgivelse, velvilje og sjenerøsitet.

Så – langsomt – kom påvirkningen gjennom den nye religionen fra Midtøsten. Prester, munker, ja til og med konger, introduserte en Gud som lot seg krenke uten å gjengjelde. Som i stedet var tålmodig med mennesker, ja, enda mer, som satte en strek over krenkelsene deres og ga dem nye verdier å leve for.

Å elske sin neste som seg selv, er en oppsummering av disse verdiene. På en måte ble nestekjærligheten en norsk verdi. Ikke i den forstand at nordmenn alltid greide å praktisere den, men i den forstand at den ble vårt høyeste ideal.

Positive påbud

Jeg har stor sans for Luthers forklaring av disse verdiene i den lille katekismen. Han gjør et genialt pedagogisk grep når han går gjennom de ti bud.

Budene er nemlig negativt formulert: «Du skal ikke ...» Luther snur dem til positive påbud. Vi har ikke holdt budene – for eksempel du skal ikke slå i hjel – hvis vi nøyer oss med å la være. Nei, budet betyr at skal «hjelpe ham når han er i nød». Du må faktisk aktivt elske din neste for å oppfylle det.

Et annet bud er brennaktuelt akkurat nå: Du skal ikke lyve. «Det er: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke lyver på vår neste (...), men unnskylder ham (eller henne), taler vel om ham (eller henne) og tar alt i beste mening

Det motsatte av å lyve er altså å unnskylde, tale vel om, ta alt i beste mening.

Folkedypet

Vi har ikke alltid greid det. Jødeparagrafen ble begrunnet med vrangtolkninger som bunnet i en generell motvilje mot jøder. Det forsto den svært respekterte og folkekjære kjendispresten Niels Hertzberg i 1841. På slutten av livet la han hele sin tyngde – side om side med sin teologiske meningsmotstander Henrik Wergeland – i å kjempe mot paragrafen.

I stedet for å bruke motsetningene og den generelle mistenksomheten til å skaffe seg selv billig popularitet, talte Hertzberg vel om det jødiske folket.

Likevel levde antisemittismen i folkedypet. Holdningene mot jøder i leserinnlegg og lederspalter var dypt problematiske på 1930-tallet. De som ytret seg styrte stort sett unna de groveste beskyldningene, men kanskje var det den smålige mistenksomheten, det generelle fraværet av velvilje, som gjorde størst skade.

Det er et stort spørsmål om den norske forvaltningen så villig hadde effektuert deportasjonen av jøder i 1942 hvis det ikke hadde vært for dette fraværet av velvilje.

Majestetsfornærmelse?

Situasjonen i mellomkrigstiden er altfor annerledes til at vi kan sammenligne den med Norge i 2019. Men «norske» verdier som tilgivelse, velvilje og sjenerøsitet er like fullt på vei ut av samfunnet. Ikke bare i praksis, men også som idealer.

Det er i ferd med å skje i kristne miljøer også. Den mest aksepterte måten å møte medmennesker på kan bli å forvrenge deres hensikter og tolke dem i verste mening.

Slik man skulle være mot jøder for noen år siden.

Når en av lavkirkelighetens fremste talspersoner, Vebjørn Selbekk, tar et kraftig oppgjør med en 27 år gammel minoritetskvinne bør det være alvorlig, tenker jeg. «Respektløst», tordner han på Facebook. Hun mangler «aktelse» for «vår kommende konge».

Hva skjedde? Hun hilste på kronprinsen på en litt annen måte. Hun la hånden på hjertet. Det var det hele. Den neste i rekken gjorde det samme. Det ble også fotografert. Det ser ikke ut som noen majestetsfornærmelse.

Sjefredaktøren i Dagen representerer kristne som anklages for manglende respekt hele tiden: manglende respekt for kvinner, homofile, samboere, gjengifte og mennesker som tar abort. Han burde ha alle forutsetninger for å forstå at det å følge religiøse bud slett ikke trenger å være respektløst.

Han burde også forstå at en slik mistenkeliggjøring av andre menneskers hensikter er som å tømme tennvæske på ulmende glør. På et øyeblikk flammer det opp, ikke bare i kommentarfeltet – det lar seg håndtere – men i menneskers følelser. For sånn er vi. Glørne er der, det skal bare litt tennvæske til.

Heller konkurranse

Nå snakker jeg ikke til deg som aviskonkurrent, Vebjørn Selbekk. Jeg snakker til deg som kristen.

Hva skjer med deg?

I går dukket bildet av deg opp på Facebook igjen. Det er fra sommerfesten til en av de fremste formidlerne av smålighet, mistenksomhet, ja, direkte hat, i landet vårt: Resett.

Jeg hadde ikke bekymret meg dersom jeg var trygg på at du formidlet kristne verdier inn i dette miljøet. Jeg er bekymret for at den Selbekk som er på Resett-fest er den samme som – i stadig større grad, slik jeg oppfatter det – bruker tennvæske på glørne av mistenksomhet og smålighet mot mennesker med en annen tro.

Dagen og Vårt Land er i en konkurransesituasjon. Men ingen av oss eksisterer av økonomiske årsaker. Jeg vil mye heller ha et Dagen og et Vårt Land som sammen står opp for de kristne verdiene og motarbeider smålighet, mistenksomhet og ulmende hat – enn to aviser som defineres av konkurransen.

Når vi medier skal være djerve, er det makten og de destruktive kreftene vi skal påtale. Ikke fyre opp under menneskers generelle motvilje mot minoriteter.

Gjør vi det siste, bryter vi det åttende budet: Du skal ikke lyve. For å snakke sant er å unnskylde vår neste, tale vel om henne, ta henne opp i beste mening.

LES OGSÅ: Muslimske Zeliha Acar snakker ut etter håndhilse-saken