Radikal kjærlighet

'For alt begynner med kjærlighet». Dette kunne stått i Bibelen. Det kunne vært sagt av prester, imamer, rabbier, profeter og predikanter fra nær sagt alle religioner. Men det ble sagt av Ekrem Ýmamoðlu, Istanbuls nye borgermester, i forbindelse med vårens og sommerens valgkamp i Tyrkia. Ýmamoðlu er leder for Tyrkias eldste parti CHP, et parti grunnlagt av selveste Atatürk, et parti kjent for sterke polariseringer og harde fronter.

I en kronikk lørdag 31. august skrev NRK-journalist Sidsel Wold en sterk beretning om hvordan Ýmamoðlu og partiet valgte å ty til et helt nytt og overraskende våpen for å nå fram i valgkampen: radikal kjærlighet. Ved valgkampens begynnelse sa Ýmamoðlu til publikum: «Når dere går hjem i kveld, ber jeg dere om å finne en nabo som ikke tenker som deg eller en fra et annet parti. Bare gi dem en klem.»

Splitta Tyrkia

Wold beskriver hvordan Ýmamoðlu og CHP helt systematisk har løfta fram den radikale kjærligheten som et motsvar til et dypt splitta Tyrkia der arroganse, mistenksomhet og konspirasjonsteorier har vært en del av konflikten mellom sekulære og religiøse. «Vi er lei av å bekjempe hverandre, vi insisterer på å omfavne hverandre», sier Ýmamoðlu. I forbindelse med valgkampen har det blitt utarbeida en femtisiders pamflett, «Book of Radical Love», som har vært håndbok for alle som har vært engasjert i valgkampen. Den radikale kjærligheten innebærer å lytte til sine meningsmotstandere, ikke belære, men forsøke å forstå, og om en ikke forstår, likevel møte dem med kjærlighet.

Vi står foran to valg i Norge i uka som følger, kommune- og fylkestingsvalg og kirkevalg. Selv om kanskje ikke det norske samfunnet og Den norske kirke framstår som like splitta som det tyrkiske samfunnet, er det dypt bekymringsfullt at meningsforskjellene i politiske og kirkelige spørsmål kommuniseres på så polariserende måter som det gjør. Dynamikken er mye av den samme som Ýmamoðlu og hans valgkampstrateger beskriver: Vi lever store deler av livet på verdensveven, vi finner våre likesinna i digitale ekkokamre, vi er snare til å utdefinere annerledes tenkende som «de andre» og «de med håpløse meninger», og vi utsetter oss i mindre og mindre grad for personlige møter med annerledes tenkende.

Ansikt til ansikt

Prosjektet «Hele Norge snakker» som ble gjennomført 25. mai i år i regi av flere større norske mediehus, var svært interessant i så måte. Her ble mennesker med ulikt syn på politiske og religiøse spørsmål kobla med hverandre for å snakke ansikt til ansikt med en som mente noe helt annet enn dem selv. De fleste som deltok kunne fortelle at dette var bevegende. Enda sterkere kan dette bli hvis det kobles til et ideal om radikal kjærlighet.

Da jeg i helga hørte om den tyrkiske valgkampens nyeste og mektigste våpen, kom jeg til å huske på en av de klokeste teologistudentene våre. Hun skulle for noen år siden ut i prestepraksis i et område av landet der hun ikke uten videre var blant meningsfeller i teologiske og etiske stridsspørsmål. Det kunne gått riktig galt. Men hun bestemte seg for å lytte til de nye kollegene sine med hjertet. Når hun gjorde det, fant hun noe hos dem som hun gjenkjente hos seg selv: en sterk tro. For henne ble dette et tilknytningspunkt som gjorde det mulig å samarbeide godt med prester som i vesentlige spørsmål mente helt andre ting enn henne.

Ýmamoðlu og hans strateger er fullt vitende om at kjærlighet krevet mot og kraft: «Radikal kjærlighet er ingen lett jobb, det er kanskje den vanskeligste jobben av alle.»

Vanskelig jobb

Ja. Radikal kjærlighet er en vanskelig jobb. Men den åpner for å lytte med hjertet til hva andre har å si. Som regel vil vi da høre at det ligger noe vi kan gjenkjenne hos oss selv, en oppriktig god vilje om at livet skal bli best mulig for flest mulig.

Polarisering og mistenksomhet er ineffektive strategier for å finne måter å gjøre verden til et bedre sted. Radikal kjærlighet kan derimot åpenbare nye og overraskende muligheter. Det er forsøket verdt. Også i kirkevalg og kommunevalg.