Når naturen taper
Over hele landet skjer det nå et historisk angrep på norsk natur. Det er ikke bare de umælende rødlisteartene det går ut over. Til sist er det vi selv som rammes.
I raskt tempo omgjøres villmarker, verdifulle rekreasjonsområder og leveområder for dyr og planter til vindindustri. Hele landskap ofres og gjennomskjæres av veisystemer og kraftledninger. Støyende og roterende møllevinger rager opptil 200 meter over åskammene og preger horisonten i mils omkrets. Debatten omkring disse naturinngrepene har vært intens i flere år. Det er på tide å spørre: Hva har denne debatten lært oss? Om verdien av natur, om nødvendigheten av inngrepene, om politikk og lovverk – og om oss selv?
Energi er en begrenset ressurs. Men det er natur også. To begrensede ressurser konkurrerer om de samme arealene, og naturen taper som regel. Med politikerbriller ser det slik ut: Den produserte strømmen må vi ha, og naturtapet trenger man knapt å bokføre. Men begge deler er feil. For det første klarer vi ikke å bruke all denne strømmen, selv når vi sløser uhemmet. For det andre er naturtapet både irreversibelt og betydelig. Inngangsbilletten til fremtiden består ikke i fortsatt energisløsing og rasering av vår natur, men i energisparing og energieffektivitet. Den grønneste kraften er den som blir spart inn, og som ikke brukes. Fremtidssamfunnet vil være energigjerrig, og ekte norsk natur vil bli etterspurt og verdsatt.
Inn i sol-alderen