Verdidebatt

Ikke en hellig størrelse

Har vi behov for den norske kulturarven?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For tiden pågår en viktig debatt om den norske kulturarven. Kritikere hevder at vi er i ferd med å miste en tradisjonell «norsk» identitet. Hva står egentlig på spill?

I det siste har jeg sett nærmere på ei bok som vil være kjent for mange, nemlig Mads Bergs skolesangbok. Den var i bruk i norsk skole på hele 1900-tallet, og er trykt i rundt én million eksemplarer. Mads Bergs motto var: «Vår sangskatt er nasjonens felles eie. I sangen møtes vi på felles grunn.» Det er underlig å lese, spille og synge meg gjennom denne boka. Jeg merker at det oppstår følelser inni meg, av glede, trygghet og tilhørighet.

LES OGSÅ: De har kjempet for språket sitt. Nå er store deler av Bibelen utgitt på sørsamisk

Skolesangens formål. 

Det er nok ikke tilfeldig at jeg føler det sånn. I boka «Norge, vårt Norge» poengterer idéhistoriker Kaj Skagen hva som var skolesangens formål: Å sosialisere og oppdra barna inn i et trygt og strukturert hjem, både i liten og stor skala. Sangboka tar derfor opp tematikk som: Takknemlighet og respekt overfor mor og far og barndomshjemmet; arbeid og fellesskap i hjembygda; nasjon, folk og historie; sanginnslag fra andre lands kulturer; livsvisdom og moralsk rettledning av ulikt slag; naturmystikk og lengsel etter «de høye fjell»; Gud, kristendom, kirkegang, høytider. I møte med dette stoffet skulle barna formes til å bli dugelige borgere og nordmenn.

I vår tid er det imidlertid ofte andre temaer og verdier som er i forgrunnen. Jeg tenker på slikt som frihet, individualisme, likestilling, minoritetsretter, sekularisme, globalisme og det frie marked. I et slikt miljø er det lett å bli usikker på om den norske kulturarven, for eksempel slik den uttrykkes i skolesangboken, i det hele tatt kan, eller bør, føres videre. Den før nevnte Kaj Skagen setter det på spissen slik: «Spørsmålet om hva det norske er, stilles hele tiden, men det blir aldri besvart. Selv Kongen vet ikke hva det norske er. Det er et uttrykk for at vi har et drastisk tradisjonsbrudd rett bak oss.»

Middel for selvforherligelse. 

For tiden pågår det en veldig spennende debatt blant norske intellektuelle om disse problemstillingene. Fra et kirkelig synspunkt kan det inn i denne diskusjonen være verdt å minne om at en nasjonal kulturarv som sådan ikke er en hellig størrelse. Ekstreme nasjonalistiske bevegelser vil kunne gjøre bruk av kristne og kulturelle tradisjoner som middel for selvforherligelse, utestengelse og undertrykkelse. Dét må kirken ta til motmæle mot. Kirkens lojalitet er knyttet til Jesu herredømme og Guds rike – eventuelt også konsiler og biskoper – men ikke primært til nasjonen og dens kulturarv.

Og likevel: I kirkens dype, økumeniske tradisjoner regnes faktisk sunn fedrelandskjærlighet som en dyd. Det handler dypest sett om den kristne plikten til solidaritet, brorskap og kjærlighet til de menneskene som man deler landet med – uansett hvem de måtte være.

LES OGSÅ: Kulturmelding om mangfold, privatisering og digitalisering

Som et hjem. 

«Det er ikke godt for mennesket å være alene», sies det i den gamle visdommen. Det er sant for oss alle. Mangler du et sosialt og kulturelt hjem, vil livet fort bli både ensomt, forvirrende og farlig. Deri ligger visdommen i tanken om den norske kulturarven som et «hjem».

Kan kulturarven fremdeles skape et rom der det er godt å være, der vi sammen som folk kan lære å være sunne og hele mennesker? Da har vi grunn til være stolte av den, ivareta den, og føre den videre.

Vårt Land anbefaler

Mer fra: Verdidebatt