Verdidebatt

Den vanskelige skolegudstjenesten

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jens Brun-Pedersen skriver i Vårt Land, 21. november, mot skolens julegudstjenester og ønsker seg i stedet inkluderende skole-
avslutninger: «Vi synes det er beklagelig at det kommer en oppmuntring fra høyeste hold om å skille elevene i en offentlig fellesskole ut ifra foreldrenes tro og overbevisning. Vi hadde ønsket at politiske myndigheter heller ville tilstrebe inkluderende og felles avslutninger i fellesskolen som alle kunne delta i – ved året slutt eller foran høytider.»

Men er ikke Brun Pedersens ønske om «felles inkluderende avslutninger i felles-
skolen som alle kan delta i», ivaretatt? Skolegudstjenesten er ikke ment å fungere som semesteravslutning for skolen. Denne avslutningen er det skolen alene som har ansvar for, og den skal være for alle. Den nye veiledningen fra Utdanningsdirektoratet sier om dette: «Skoleavslutninger skal være inkluderende og legges slik at alle elever kan delta».

Likevel vil mange fortsatt ha problemer med det skillet som skolegudstjenesten skaper. For noen kan det kjennes direkte sårt. Det er ikke vanskelig å forstå. Skiller er ofte krevende. Men må dette skillet i elevflokken entydig betraktes som et problem? Kan det ikke også være en sjanse til å øve seg i fredelig sameksistens under nettopp de vilkår som gjelder i Norge der Grunnloven beskriver verdigrunnlaget som «vår kristne og humanistiske arv» og kaller Den norske kirke for «Norges folkekirke»?

Skolegudstjenesten lar elevene oppleve at vi i dette samfunnet ikke står sammen om alt og ikke kan gjøre alt felles, og at dette­ kan noen ganger vil oppleves som vanskelig for fellesskapet i klassen. Men samtidig erfarer elevene at de hører sammen på skolen, og der lærer de at alle har ansvar for å bidra til et godt fellesskap på tvers av ulik tro. På samme måte skal de også senere i livet leve som naboer og arbeidskollegaer med folk som tror og tenker annerledes enn de gjør selv.

Norge skal være et livssynsåpent samfunn. Det er vi alle enige om. Samtidig vil dette landet i overskuelig fremtid også være et land som er grunnleggende preget av kristendommen med dens tankegods, tradisjoner og høytider. I dette spennet skal vi leve, og det krever øvelse. Kan kanskje nettopp den vanskelige skolegudstjenesten være en god treningsarena?

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Mer fra: Verdidebatt