Da forhandlingene om statsbudsjettet for 2017 var sluttført var en viktig seier for KrF et faktum: Kontantstøtten, som Høyre og KrF stod sammen om å innføre, skulle økes, fra 6000 kroner til 7500 kroner. Det var den andre økningen i regjeringsperioden. Totalt har Høyre, FrP, KrF og Venstre økt kontantstøtten med 50 % siden 2013. Slik sikret de fire partiene på sentrum-høyresiden i Norge valgfrihet for flere familier i Norge. Kontantstøtten, et politisk stridstema som tradisjonelt har skilt to sider i det norske politiske landskapet, begrunnes best ideologisk: Familien er, og bør være, en grunnstein i vårt samfunn. Familiene må selv få bestemme hvordan de best kan organisere sin hverdag, og foreldre må kunne vurdere hva som er best for sine barn. Familien er ikke et økonomisk regnestykke. Den er en institusjon.
Men dette forteller mer enn hva kristendemokrater og konservative mener om familiens rolle. Kontantstøtten kan leses mellom linjene. Samfunnet bygges nedenfra og beslutninger skal tas så nærme dem det angår som mulig. Ingen av oss tror på en allvitende og allmektig stat som kun tilbyr standardløsninger. Tvert imot. Et slikt syn vil lett la enkeltmenneskets egenverdi og ukrenkelighet spille falitt, og kan true de små fellesskapene og sivilsamfunnet.
I viktige verdispørsmål ser vi ofte til hverandre, og kan nikke til hverandres standpunkter. Vi sto sammen i striden om reservasjonsretten. Våre partier reagerte unisont og samtidig mot de ytterliggående abortforslagene som ble luftet i høst, og vi står sammen i kampen mot sorteringssamfunnet. Vi har også samarbeidet om å gjøre det lettere å planlegge arbeidshverdagen sin, noe som er verdifullt for foreldre som vil få familielivet til å gå ihop. Dette møtte sterke protester fra venstresiden.
Noe av det som gjør at kristendemokrati og konservatisme skiller seg ut som verdisyn er nettopp at de kombinerer enkeltmenneskets autonomi og tryggheten og tilhørigheten som ligger i sterke fellesskap, enten disse fellesskapene er små eller store. «Fellesskapet» er mer enn offentlig sektor. Det er familiene, vennene, menigheten, organisasjonene og arbeidsplassen. Det er det offentlige og frivilligheten. Denne maktfordelingen er viktig av flere grunner. Det skal sikre valgfrihet og mangfold. Samtidig anerkjenner både kristendemokrater og konservative at menneskets feilbarlighet kommer tydelig til syne når mye makt er samlet på få hender. På et slikt fundament har våre partier styrt landet sammen flere ganger, og på dette grunnlaget har sentrum-høyre vært enige om de fem siste statsbudsjettene. Det har tjent Norge godt.
Den norske velferdsstaten er historien om politiske kamper, men også om norsk konsensustradisjon. Skulder ved skulder har alle partiene i Norge kjempet for grunnleggende trygghet for dem som faller utenfor. Det har bidratt til en sikkerhet andre samfunn bare kan drømme om, og som folk fra hele verden nå studerer. Men det er en feilslutning som tilhører venstresiden å tro at velferdsstatens historie begynte med partiene. Mange av de sosiale ordningene vi kjenner i dag ble startet av frivillige, nærmere bestemt kristne miljøer. Det var kristne ildsjeler som frivillig startet barnehjem og eldreomsorg—ikke politikere. Slik ble vårt sosiale sikkerhetsnett bygget nedenfra.
Politikerne gjorde klokt i å adoptere ideene fra frivilligheten da de utviklet velferdsstaten. Men fortsatt er det avgjørende med et mangfold i det sosiale arbeidet, et mangfold som kan utfordre, inspirere og komme med nye ideer. Slik har norske kristendemokrater og konservative stått sammen om å tillate et mangfold av barnehager og skoler, og en bred eldreomsorg. Når venstresiden til stadighet problematiserer kristne friskoler, står KrF og Høyre på mangfoldets side. Er det kun det offentlige som skal drifte ordningene, vil viktige tilbud falle bort. I min hjemkommune Oslo, ser vi nå hvordan venstresiden foreslår usosiale kutt til Frelsesarmeens prosjekt «Jobben», som hjelper noen av våre mest sårbare.
En av de grunnleggende forutsetningene for en levende kristendom er forvalteransvaret. De fire sentrum-høyrepartiene har derfor sammen sørget for at initiativet i norsk klimapolitikk ligger nettopp her. Sammen har vi sørget for at Norge har en mer offensiv klimapolitikk enn noen gang. Vi har ambisiøse utslippsmål og sterke virkemidler for vårt eget land, og i vår ble vi enige om at vi skal samarbeide med Europa for å få utslippene på vårt kontinent ned. Selvsagt jobber vi også utenfor Europa, blant annet gjennom å bygge fornybar energi i land som merker klimaendringene sterkest på kroppen. Vi har også tatt initiativ til et internasjonalt plastfond for å bidra til gode avfallssystemer i fattige land, der det meste av plastforurensningen kommer fra.
Som konservativ vil det være helt utenkelig å gi slipp på det den kristne arven har gitt oss av samfunns- og kulturutvikling. Derfor er jeg glad for at mitt parti står sammen med KrF om viktigheten av skolegudstjenester og å bevare K-en i KRLE. K-en er mer enn en bokstav, den demonstrerer at kristendommen har en spesiell stilling i Norge. I et samfunn som blir stadig mer sekulært og hvor vi risikerer mindre toleranse for offentlige trosuttrykk, er det avgjørende med partier som kan samarbeide om å bevare kristendommens tradisjon og posisjon.
På den andre siden av det politiske spekteret ser det annerledes ut. På Aps landsmøte ble det meldt om jubel da partiet vedtok å fjerne K-en. SV opprettet i 2016 et «sekulariseringsutvalg». K-en skal bort og SV ønsket å fjerne alle referanser til kristendommen i grunnloven. Det ligger fjernt fra både konservativt og kristendemokratisk tankegods.