DET ER LEGITIMT, og kanskje tidsriktig, at Aksel Braanen Sterri går inn for legalisering av aktiv dødshjelp i Norge. Men argumentene han benytter, i Vårt Lands intervju med ham og Matilde Tybring-Gjedde (4. august), er feilslåtte og utdaterte.
Sterri begrunner innføringen av aktiv dødshjelp med at vi allerede opererer med «passiv» dødshjelp, og gjennom dette tillater døende mennesker å avslutte sine liv. Ergo, mener Sterri, har vi allerede åpnet for dødshjelp som prinsipp. Men, begrepet «passiv» dødshjelp er for lengst vraket, fordi det er sterkt misvisende. Det gir et inntrykk av at døende får en slags «hjelp» med å oppnå døden, og at hjelpen er «passiv». Det er feil.
Poenget med det som før ble kalt passiv dødshjelp er at pasienten dør helt av seg selv, av grunnsykdommen sin – en naturlig død. Den hjelpen pasienten får er langt fra passiv – tvert om gis omfattende bistand i form av aktive tiltak for å lindre symptomer og bedre funksjon, selv om man avstår fra tiltak for å forlenge livet.
Like ille. Dessverre er erstatningen for «passiv» dødshjelp, det nye begrepet «behandlingsbegrensning», ikke mye bedre. Det ordet skaper et inntrykk av at vi i slike situasjoner regelrett avkorter livsforlengende behandling sett i forhold til hva som ville vært normalt eller riktig. At pasienten får mindre enn det han/hun ellers ville fått. Slik er det ikke. Tvert om er det normalt og medisinsk-faglig riktig – og i tråd med det rådende verdisyn i det norske samfunnet – at vi ikke automatisk tar i bruk hele det arsenalet av medisinske tiltak som vi har til rådighet, for å forlenge livet så lenge det lar seg gjøre. Det ville vært direkte feil dersom vi ikke «begrenset» livsforlengende behandling til døende, men utsatte dem for hensynsløs og hensiktsløs overbehandling.
Det er viktig å forstå hvorfor vi «begrenser» livsforlengende behandling til døende. Det er ikke primært fordi vi ønsker at pasienten skal dø, men fordi vi ikke har rettslig eller medisinsk grunnlag for å holde pasienten i live. Pasientrettighetsloven, og det bærende prinsippet i medisinsk etikk om respekt for pasientens autonomi, forbyr oss å påtvinge den beslutnings-kompetente pasienten behandling han/hun ikke ønsker. Vi har lov til å tilby livsforlengende behandling, men vi har ikke lov å pådytte dette til pasienter som ikke ønsker det (med unntak av noen spesielle situasjoner som dekkes av øyeblikkelig hjelp-plikten etter Helsepersonelloven).
Et uløst problem. Dessverre forekommer det fortsatt at mennesker blir holdt i live, mot sin vilje eller i situasjoner der personen mangler beslutningskompetansen som trengs for å kunne si «nei takk», men hvor man kan anta at de ville takket nei om de var i stand til det. Dette er et uløst problem vi bør jobbe mer med. Men løsningen ligger ikke i å åpne for noe helt annet og helt nytt i norsk sammenheng – dette at leger aktivt og med hensikt benytter medisinske metoder til å ta livet av sine pasienter.
«Behandlingsbegrensning» er et misvisende begrep, fordi det skaper inntrykk av at man begrenser sammenlignet med hva som er standarden. I virkeligheten er dette noe hverdagslig i norsk helsevesen, og i de fleste andre vestlige land – ofte så vanlig at vi ikke en gang tenker over det. Det er for eksempel sjelden at man rubriserer det som «behandlingsbegrensning», når en person med langtkommen demens og hjertesvikt ikke settes på listen over kandidater til hjertetransplantasjon.
Jeg mener vi heller burde kalle dette det «persontilpasset dødsomsorg». Poenget er at du som pasient skal få den hjelp som er riktig for deg, når du er alvorlig syk og døende. For noen (ja, ganske mange) er målet å oppnå mest mulig tid i dette livet, sammen med sine kjære. Men for andre er tiden mindre viktig, livskvaliteten betyr mer. Vi prøver å tilpasse bruken av medisinske ressurser slik at det samsvarer best mulig med hver enkelt persons behov.
Etiske grenser. Noen vil hevde at denne tilpasningen burde omfatte hjelp med å begå selvmord, eller at legen tar ditt liv med en dødelig injeksjon. Det er mulig dette, i noen tilfeller, kunne vært riktig – sett fra pasientens ståsted. Men for hjelperne – typisk oss som er leger og andre helsearbeidere – ville det skape en vanskelig situasjon, og utfordre vår egen integritet og etiske grenser. For sårbare, hjelpetrengende pasienter kunne en slik legalisering av aktiv dødshjelp kunne forsterke presset de alt i dag opplever om å lette byrden for sine omsorgsgivere. Og for lovgiverne ville det være svært vanskelig å lage dødshjelpslover som på samme tid gir et fåtall fast bestemte døende denne rettigheten, samtidig som man ivaretar samfunnets behov for å kontrollere dødshjelpen og verne sårbare individer mot press og overgrep.
Sterris tre foreslåtte kriterier for dødshjelp er vage og vanskelige å praktisere. Hvordan kan man kvantifisere «uutholdelig lidelse»? Hva innebærer «uten utsikt til bedring» – det er jo alltid mulig å lindre litt bedre. «Fast ønske om å dø» – de fleste døende kjennetegnes av ambivalens i sitt dødsønske. Det trengs bedre argumenter, Sterri.
