Det har gått en debatt i Vårt Land i sommer der flere mener at det er nyttig å skille mellom en subjektiv og objektiv mening med livet. Dette er ikke så lett, og jeg synes innlegget til Einar Duenger Bøhn, som er professor i filosofi ved Universitetet i Agder, illustrerer problemet.
Han leter seg fram til hva som kan gjelde som objektive meninger med livet, og kommer til at slike gjøremål som å hjelpe andre eller mer generelt «å forbedre ting» kan bestå testen.
Ikke objektive formål.
Då våkner evolusjonsbiologen i meg. Listen over gode formål som Duenger Bøhn legger frem, får meg nemlig til å tenke at dette ikke er objektive formål, men forventede formål for et individ som dels har vokst opp i vår kultur, og ikke minst tilhører vår art. Kanskje skal vi bare noen få hundre år tilbake, før folk i vår kulturkrets ville syntes at det var viktigere å gjøre noe ærerikt enn å gjøre noe godt.
Og hadde krokodiller eller katter med et trylleslag fått tildelt stor intelligens, hadde de likevel ikke tenkt som mennesker. De hadde neppe tenkt at det er helt åpenbart at meningen med livet er å forbedre noe eller hjelpe andre. Du må tilhøre en sosialt evolvert art for å havne på det sporet. Og da er det subjektivt, ikke objektivt.
Denne arten vi tilhører har gjennom evolusjonen både oppnådd ferdigheter til å tenke abstrakt og fått tilegnet emosjoner, moral og verdier knyttet til at vi er en intelligent og sosial «ape». Jeg fikk et inntrykk av at Duenger Bøhn som så mange andre debattanter overser effekten av den veldig lange evolusjonshistorien vår, og ikke minst av den ganske nye, som har gjort oss til den genuine arten vi er.
Meget relevant.
Men den lange historien er også meget relevant. Det går ikke an å lese eller skrive i Vårt Land uten gjennom en bevissthet. Det er veldig mye som kroppen vår passer på, uten at bevisstheten får vite om det. For bevissthetens oppgave den halve milliarden år den har vokst frem, har vært å hjelpe dyr til å ta ganske gode beslutninger. I den lange evolusjonshistorien har bevisstheten alltid blitt evolvert i enhver art som har et snev av den til å gjøre valg som fører bort fra farer og til mat og andre ressurser, og i siste instans til etterkommere. Alle arter har blitt evolvert til å ha både følelser og bevissthet som får individene til å like det som øker sjansen for etterkommere og frykte eller ha avsky for det som ikke gjør det.
Mennesket er i tillegg en art med svært langvarig barnepass. Og da blir den subjektive meningen med livet for den store mengden av biologisk evolverte mennesker ikke så langt fra det som Duenger Bøhn har resonnert seg fram til som en helt grei objektiv mening.
Leve slik Gud vil.
Den andre typen svar på den objektive meningen med livet, er å leve slik Gud vil vi skal. Men det er heller ikke så veldig objektivt, for en rundspørring i verden vil jo fort avsløre uenighet om hvem denne skaperen er, og hva som forventes av oss. Og allerede Sokrates skal ha sagt at dersom det er rasjonelt å gjøre det som de greske gudene ba dem om, så kunne gudene svare på hvorfor de skulle gjøre det. Og dersom gudene hadde et godt svar, så var det jo dette svaret som var begrunnelsen for hvordan de skulle leve, og ikke at gudene (som budbærere) hadde sagt det. Og dersom gudene ikke hadde et godt svar, sa Sokrates, så var det jo ikke rasjonelt å lytte til dem.
Så stor hjerne at vi kan svare. Sommerens debatt illustrerer at vi er en art som har fått en så stor hjerne at vi kan spørre om meningen med livet. De andre artene gjør det ikke, men de lever som om meningen med livet er etterkommerne. Vår store hjerne, gitt oss gjennom evolusjonen nettopp fordi den har bidratt til at våre forløpere fikk etterkommere, har også gitt oss tvil om meningen med livet, og gitt vår art en serie med kulturer som har litt ulike varianter av svar. Og i vår tid må vi finne vår egen. Einar Duenger Bøhn sine funn illustrerer at vi likevel ikke havner så veldig langt fra det som naturlig seleksjon har laget vår art for å holde på med.
Trykket i Vårt Land 31. juli 2018.
