PRESTER HAR taushetsplikt etter to regelsett. Idet man ordineres til prest får man kallsmessig/yrkesmessig taushetsplikt etter straffeloven paragraf 211. Som prest i Den norske kirke har man også forvaltningsmessig taushetsplikt etter forvaltningsloven paragrafene 13 til 13f. Disse to typene taushetsplikt har ulik styrke, og dermed også ulik gjennomslagskraft overfor andre deler av lovverket.
Betrodde hemmeligheter. Den kallsmessige taushetsplikten gjelder «hemmeligheter som er betrodd» presten eller hans hjelpere i anledning av stillingen eller oppdraget. Denne taushetsplikten er «sterk», og settes bare til side for avvergepliktene i straffeloven paragrafene 196 (avvergeplikt), 226 (avverge uriktig tiltale eller domfellelse), 284 (avverge kjønnslemlestelse) og 287 (avverge ulykke, hjelpeplikt), og ved samtykke fra konfidenten. Av disse er det paragraf 196, den allmenne avvergeplikten, som utløses av 44 forskjellige paragrafer, som oftest er aktuell.
Den forvaltningsmessige taushetsplikten dekker «noens personlige forhold», altså opp- lysninger det er normalt å ville holde for seg selv. Familien og forhold innad i den går innunder dette. Opplysninger som bare er dekket at den forvaltningsmessige taushetsplikten har presten allerede meldeplikt om, se forvaltningsloven paragraf 13f.
Når prester opptrer som meklere i ekteskapssaker har de også meldeplikt.
Diskusjonen går dermed ut på om presters kallsmessige taushetsplikt i straffeloven paragraf 211 bør settes til side for meldeplikten i barnevernloven paragraf 6-4.
Allerede avvergeplikt. Det er viktig å holde tungen rett i munnen. Prester har nemlig allerede avvergeplikt i mange tilfeller etter dagens regler. I alle saker som faller innunder de nevnte avverge-paragrafene har presten plikt til å gjøre noe adekvat. I slike saker kan presten melde fra til barnevernet eller politiet, avhengig av hvor akutt situasjonen er. Avvergepliktene gjelder kommende straffbare handlinger eller følgene av dem.
Det er her viktig å merke seg at noen ganger vil kunnskap om allerede inntrufne handlinger gi grunn til å frykte at nye liknende handlinger som utløser avvergeplikt vil begås («fortsatt forbrytelse»). Da har presten avvergeplikt. Aktuelle eksempler vil være overgrep i nære relasjoner, og da særlig når det gjelder barn, og overgriper er en barnet har jevnlig kontakt med.
I Vårt Land 2. mai gir kommentator Håvard Nyhus følgende eksempel: En far tilstår å ha forgrepet seg på sønnen sin. Hva skal presten gjøre? Her er det viktig å være helt klar: I et slikt tilfelle ville presten nesten alltid hatt avvergeplikt etter straffeloven paragraf 196, dersom presten vurderer faren for gjentakelse som stor, jamfør paragraf 312 (incest). Presten må foreta en konkret vurdering, men her må hensynet til barnet veie tungt.
Uklarheter i debatten. Fiske ønsker at meldeplikten skal bli en del av avvergeplikten. Avvergeplikten er en allmenn plikt som gjelder for oss alle, og følger av straffeloven paragraf 196. Privatpersoner har ingen meldeplikt til barnevernet, og å gjøre meldeplikten til en del av avvergeplikten ville altså gitt alle mennesker en meldeplikt til barnevernet. Det er ingen ønsket endring, og jeg tror ikke det er det Fiske mener heller. Meldeplikten følger av barnevernloven paragraf 6-4, og spørsmålet Fiske reiser bør heller være om prester bør ha meldeplikt etter denne bestemmelsen. Altså ikke om meldeplikt bør bli en del av avvergeplikten i straffeloven paragraf 196, men om prester også bør ha meldeplikt etter barnevernloven paragraff 6-4. Det er en viktig forskjell.
I Vårt Land 2. mai 2018 side 4-5 siteres Frp-politiker Solveig Horne slik: «Vi bør alle ha plikt til å avverge vold og overgrep mot barn.» Men det har vi altså allerede, etter avvergeplikten i straffeloven paragraf 196. Se for eksempel følgende paragrafer, som utløser avvergeplikten: paragrafene 274 (grov kroppsskade), 282 og 283 (mishandling i nære relasjoner), 291 (voldtekt), 299 (voldtekt av barn under 14 år), 312 (incest).
Kommer i veien. Fiske sier i Vårt Land 2. mai at «Det jeg har tatt opp innebærer ikke en oppheving av taushetsplikten prester og andre ansatte har i sjelesorg, men om rett og plikt til å melde til barnevernet i gitte situasjoner.» Her mener jeg hun tar feil. Hun ønsker å begrense eller innskrenke taushetsplikten så den ikke «kommer i veien» for meldeplikt til barnevernet, slikt den gjør i dag.
Leer-Salvesen uttaler i Vårt Land 3. mai at «Kirkelige ansatte får ofte innblikk i barn og unges liv uten at informasjonen kommer fra sjelesorgsamtaler med voksne.» Her er det viktig å påpeke at samtykke fra konfidenten setter taushetsplikten til side. Når et barn selv betror hemmeligheter til presten, og barnet selv samtykker, kan og skal presten innenfor samtykkets grenser melde fra til for eksempel barnevernet.
Ulike hensyn. Presters kallsmessige taushetsplikt har vært den samme siden reformasjonen, og er begrunnet med at det skal være en reell mulighet til å motta hjelp fra prestene. Selvinkrimineringsprinsippet (retten til ikke å bidra til egen domfellelse), retten til fri religionsutøvelse, retten til privatliv og personvern er sterke menneskerettigheter, som trekker i retning taushetsplikt. Kriminalitetsbekjempelse, beskyttelse av barn og retten til en trygg barndom trekker i retning meldeplikt.
Det er viktig å ha klart for seg hvilke grunnleggende hensyn som gjør seg gjeldende, og lovreglene som bestemmer hva debatten egentlig går ut på, slik at den videre diskusjonen kan bli så opplyst og ryddig som mulig.
Ingrid Løining Ørum
Master-student, Juridiske fakultet, UiO
