Den siste måneden har religiøse spørsmål dominert den vanligvis så sekulære svenske debatten. Religiøse friskoler, statlige tilskudd til trossamfunn og bønnerop fra minareter er noen av temaene som har blitt behandlet i en rekke debatter, den ene mer opphetet enn den andre.
Moderne dogme. De færreste av politikerne virket forberedt på hva som ventet dem, og det er kanskje ikke så rart? At politikk og religion er adskilt og tilhører hver sine sfærer er blant modernitetens dogmer.
Men dette endrer seg. Nå snakker sosiologer om religionens av-privatisering: Troen kryper ut av den enkeltes lønnkammer og gjør seg gjeldende ute i samfunnet.
Innvandringen har gjort dette enda tydeligere. Det var ikke slik at Sverige noen gang var klinisk renset for religion – men kirketårnet, kirkeklokkene og vielsesritualene er symboler vi har blitt så vant til at vi nesten ikke merker dem. Minareter, bønneanrop og hijaber, derimot, skiller seg ut som noe nytt og, delvis, provoserende.
Grunnleggende spørsmål. Religiøse problemstillinger skaper debatt fordi de handler om noe mer enn bare «saken» som sådan. De løfter grunnleggende diskusjoner om samfunnets grunnlag, og setter identitet og verdier i spill.
Da er det kanskje ikke så rart at mange politikerne nøler med å gi sitt besyv. Og at mange av dem snubler.
Mange svarer på de nye utfordringene med å rope på forbud. Socialdemokraterna går til valg med uttalt hensikt om å stenge religiøse friskoler. Kristdemokraterna vil forby bønnerop, mens liberale deklamerer at de vil forby enkelte religiøse plagg.
En iboende angst. Bakgrunnen for all forbudsiveren kan best forstås slik: som en grunnleggende bekymring for samfunnets fragmentering.
Det er lett å peke på innvandring som årsaken til omslaget, men det er en forenkling.
Selv i land med betydelig mer regulert innvandring, som Norge, dukker de samme spørsmålene opp: Hva er det som skal forene borgerne i et postmoderne forbrukersamfunn der Fortellingene og ideologiene (angivelig) er døde? Hva skal være samfunnets «sammenhengskraft»?
Basert på individuell frihet. Det grunnleggende spørsmålet er om religion er en ressurs eller en trussel mot samfunnsordenen. Da Alexis de Tocqueville studerte det amerikanske, demokratiske eksperimentet på 1830-tallet, spurte han om nettopp dette: Hvordan kunne et samfunn basert på individuell frihet holde sammen? Vil ikke den logiske konsekvensen bli at folk isoleres fra hverandre og bare bryr seg om seg selv?
For oppsplittingen ligger alltid på lur, oppdaget han. Fragmenteringen. Han kalte dette demokratiets evige dilemma. Men det finnes også en motkraft: religion. «Det finnes ingen religion som ikke pålegger oss å oppfylle visse forpliktelser overfor menneskeheten», skriver de Tocqueville.
Dette er perspektiver som mangler i dagens debatt. Det skal godt gjøres å si noe entydig om et så mangefasettert fenomen som «religion», men et utgangspunkt kan være at det er bra når folk slutter opp om et større fellesskap. Dette er blant religionens funksjoner.
Nødvendige dyder. I stedet blir religion gjerne fremstilt som en trussel mot samfunnets enhet - selv om ingen kan redegjøre for hvor etikken ellers skal forankres. For demokratiet er et system som krever mye av sine borgere: ansvar, solidaritet, toleranse og tålmodighet. Disse dydene dukker ikke opp fra intet - aller minst fra liberalismen, som ikke forkynner annen moral enn du skal «realisere deg selv og ellers passe på at du ikke skader andre».
Religion er derfor ikke et nødvendig onde som demokratier i liberalismens navn er pent nødt til å akseptere. Tvert om, religion er umistelig del av grunnlaget for det samme demokratiet.