Helt konge! - eller?

Det har jo vært utallige konger gjennom tidene, og det finnes fremdeles noen land i verden som er styrt av en konge eller dronning. Med Wikipedia og Store norske leksikon som kilder, har jeg funnet følgende nålevende monarker, med forskjellige grader av makt; statenes trostilhørighet i parentes:

Mohammed VI i Marokko (sunni-islam), Mzwati III i Swaziland (bland.relig.), Elizabeth II over Storbritannia o. a. samvelderiker (kristendom og katolisisme), Hamad bin Isa Al Khalifa i Bahrain (sunni-islam), Jigme Khesar Namgyel Wangchuck i Bhutan (buddh.), Abdullah II i Jordan (sunni-islam), Norodom Sihamoni i Kambodsja (buddh.), Salman i Saudi-Arabia (sunni-islam), Maha Vajiralongkorn i Thailand (buddh.), Philippe (Filip) i Belgia (katolisisme), Margrete II i Danmark (kristendom), Willem-Alexander i Nederland (kristendom og katolisisme), Felipe VI i Spania (katolisisme), Carl XVI Gustaf i Sverige (kristendom), Tupou VI på Tonga (kristendom) - og Harald V, Norges konge (kristendom og humanisme; sistnevnte er et flytende begrep).

Visste du om alle disse? Jeg må tilstå at flere av de fjorten kongene jeg har nevnt ovenfor (dronningene får vente), er ukjente for meg. Men når jeg nå vet at ti av dem har en "grunnlov" basert på religioner jeg tar sterk avstand fra, blir det få å velge mellom når jeg skal finne min favorittkonge.

Hva med Tupou VI eller Harald V? Jo, de får bli med videre - .

Så har jeg søkt i Bibelens bøker, og funnet konger som regjerte i tiden før Israel ble okkupert av fremmede makthavere. Fascinerende, må jeg si, mange av disse kongeberetningene, og de bibelske bøkene gir da også fyldige beskrivelser av flere av dem, så her kan man velge og vrake. Historieskriverne har vitterlig ikke forsøkt å forskjønne noen; både dårlige og gode egenskaper er nevnt, som: arroganse, barmhjertighet, egoisme, feighet, grusomhet, Guds-fornektelse, kjærlighet, klokskap, list, naivitet, oppblåsthet, svik, troskap mot Guds bud, utroskap osv. Smiger var selvsagt også et virksomt våpen på den tiden, for hvilken konge ville ikke være (omgangs)venn med andre og kanskje mektigere regenter?

Kongene David og hans sønn Salomo har vel de fleste nordmenn hørt om. David ble jo berømt fordi han samlet Israel til ett rike, med Jerusalem som hovedstad, og Salomo for sitt praktfulle tempelbygg i samme by. Men - David sine salmer og Salomo sine ordspråk, er også i bruk verden over. For den som beskjeftiger seg med litteratur selv, vil kanskje en av disse være et naturlig valg? Davids salmer inneholder både livsvisdom, dramatikk og lyriske perler, men også profetiske budskap fra Gud JHVH om den Messias (Kristus) som var ventet. Salomo sine ordspråk er også inspirert av visdommen Gud ga ham - .

Det blir David som går videre av de to.

Jeg nevner også noen av kongene som regjerte etter David og Salomo: Jeroboam I, Nadab, Baesa, Ela, Simri, Omri og Akab (Ahad). Disse regjerte i Nord-Israel. Blant annet på grunn av strid om maktutøvelse, ble jo Israel delt i to kongedømmer. Salomos sønn, Rehabeam, ble konge over Syd-Israel (Juda/Judea). Jeg nevner noen flere fra kongerikets sydlige del: Abiam, Asa, Josafat, Jotam, Akas, Hiskia og Manasse - .

Jeg vil gi tre av de israelske/jødiske kongene nærmere omtale, først Akab, som arvet kongemakten etter sin far, en praksis som var vanlig også i det gamle Israel. På den tiden var Assyria i angrepsposisjon når det gjaldt Nord-Israel, så Akab søkte å bli venn med de assyriske lederne, men dette viste seg å være mislykket strategi.

Det står om Akab - og flere av de "bibelske" kongene - at de gjorde det som var ondt i Herrens øyne, og Akab mer enn kongene før ham. Akab tok også til hustru Jesabel, datter av en avgudsdyrker. For å tilfredsstille fruen, og selvsagt også sin svigerfar kong Etba'al, som regjerte over Sidon, satte Akab opp et tempel for Ba'al og laget et alter i Templet for ofringer til avguden. Akab laget også en pæl til ære for en gudinne kalt Asjera (Astarte). Akab likte å provosere Israel Gud. Han satte også i gang gjenoppbygging av Jeriko, enda Herren - gjennom profeten Josva - hadde forbudt at byen skulle bygges opp igjen. Josva advarte Akab om at Herren ville straffe ham for hans ulydighet og avgudsdyrkelse, men advarslene prellet av. Akab fikk sanne at å bryte Guds bud er alvorlig; han mistet sin førstefødte sønn, og senere den yngste.

Jeg kunne skrevet side opp og side ned om ondskapen til Akab, men enhver som ønsker å vite mer, kan lese om ham i flere av Bibelens bøker.

Akab er definitivt ingen favorittkandidat.

Hvilke kvaliteter burde/bør den utvalgte ha? Jo; respekt for Gud og Guds Ord, tørre å bekjenne troen i gjerning og ord, advare folket mot å leve i opposisjon til Guds bud (= synd) og tørre å ta upopulære valg. Kort sagt: Han må være en mann som respekterer Gud JHVH og følger Hans bud. Og gjerne vise sin fortvilelse når han er fortvilet og sin svakhet når han er svak.

Hva med kong Asa? Han arvet kongemakten over Syd-Israel etter sin far, Abiam, og regjerte i 41 år. Asa fjernet alle avgudene og utviste de som bedrev homoseksualitet og prostitusjon i Templet. Han fratok sin farmor dronningverdigheten fordi hun hadde laget et heslig avgudsbilde for Astarte, og han sørget for at bildet ble knust og brent. Asa satte i stand igjen alteret for Herren, og det står om ham at han gjorde hva rett var i Herrens øyne og bevarte sitt eget hjerte udelt alle sine dager. Noe fra avgudsdyrkelsen ble likevel ikke fjernet, offerhaugene. Og da Asa ble syk, søkte han bare legene, ikke Herren. Han søkte også vennskap med kongen i Syria for å få hjelp mot fiendene. Det var ikke etter Guds vilje.

Jeg vil også nevne en annen konge som regjerte i Syd-Israel, Hiskia. Hiskia gjorde også det som var rett i Herrens øyne. Han la ned offerhaugene og knuste avgudsbildene, også kobberslangen Moses hadde laget i sin tid (jf. 4. Mos. 21). Hvorfor måtte den knuses? - når det var et arbeidsstykke Gud hadde bedt Moses utføre? Jo, saken var: Folket hadde begynt å tilbe og dyrke dette stykke kobber, de brente røkelse for slangen og kalte den Nehustan. Avgudsdyrkelse i alle former var (og er) en styggedom i Guds øyne.

Både Asa og Hiskia er aktuelle.

Men hvor lander jeg? I Nord- eller Syd-Israel, på Tonga eller i Norge? Hvem blir favoritt?

Det finnes jo et ukjent antall andre konger enn de nevnte, men det får holde med de noterte kandidatene. Favorittkongen finnes blant disse. Så hva heter han?

Tupou VI? Jo, jeg har lest at han er kristen, men ellers vet jeg alt for lite om ham til å gi ham noe favorittstempel. Når det gjelder vår egen konge, Harald V, virker han både snill og omsorgsfull. Han har også humoristisk sans, og ler like hjertelig sammen med folket som med de kongelige; ergo er han folkelig og lett å like. Men hva mer? Som konge bekjenner han seg til den kristne tro, men har noen hørt ham bekjenne offentlig at han er kristen? Og har han bedt de kristnes Gud velsigne Norge i noen av de offisielle talene han har holdt? Hvilket forhold Norges konge har til Guds Ord, vet jeg også lite om. Iblant undrer jeg: Har han gjort knefall for tidsånden?

Nei, det blir verken Tupou eller Harald. Så jeg vender tilbake til det gamle Israel - . David? Asa? Hiskia?

I år 725 f. Kr. ble Hiskia (hebr. Hizqiyāhu, gr. Esekias) konge i Syd-Israel (Juda/Judea), bare 25 år gammel, og han regjerte i 29 år. Hiskia lyttet ikke til verdens forførere, men gjorde hva rett var i Herrens øyne. Han renset, satte i stand og gjenåpnet Templet, som tidligere konger hadde vanhelliget med avgudsdyrkelse og annen urenhet. Hiskia trodde Gud, skammet seg ikke over Gud, respekterte Guds Ord, advarte folket mot å synde og oppfordret dem til å tjene Herren. Hiskia falt aldri for tidsånden, selv om mange hevdet å være klokere enn Gud, også på den tiden. Når fiender truet og spottet, stolte han på Guds hjelp. Jo, også denne kongen ble svak en tid, men angret og ydmyket seg igjen for Den Allmektige. Hiskia ble sengeliggende, dødssyk. Da snudde han seg mot veggen og gråt - og han ba inderlig til Gud om helbredelse. Herren oppfylte hans bønn og ga ham femten år til. - - - Så, Hiskia var ikke aldeles syndfri? Nei; ingen som har levd på Jorden har vært eller er syndfri, verken konger eller andre - unntatt Kongenes Konge, Jesus Kristus. Kristus er også min Konge, Konge med stor K, høyt hevet over alle andre konger. Men av de jordiske kongene jeg har blitt kjent med gjennom bøker, media og annet, har jødiske Hizqiyāhu blitt min favorittkonge. Jeg anbefaler å lese alt historien forteller om ham. Og jeg er overbevist: Om han hadde levd i vår tid, ville han blitt en uredd og hengiven Kristus-etterfølger. Og hadde han vært konge i Norge, ville han ofte løftet frem Kristus som Herre, og bedt om Guds velsignelse over landet i sine offentlige taler.

Vitnemålet: Hizqiyāhu gjorde hva rett var i Herrens øyne, bør være noe å strekke seg etter, både for konger og andre menn (og kvinner, også dronninger). Når det gjelder de nålevende monarkene og andre ledere: Gjennom Bibelen har vi blitt oppfordret til å be for dem.