Hovedoppslaget løfter særlig fram de lavkirkelige 68-erne, og i lederartikkelen hevdes det at den politiske vekkelsen «først og fremst fenget i vekkelsesmiljøene». Men sannheten er at den sosialetiske vekkelsen oppsto i og preget langt flere miljøer, og at den møtte enda kraftigere motstand i vekkelsesmiljøene enn ellers i Den norske kirke.
Noe av det som er utelatt, er den såkalte Lavik-gruppa, oppkalt etter Nils Johan Lavik som samlet et miljø av studenter til samtale om politiske og sosialetiske spørsmål. Dette var ikke akkurat noen massebevegelse, men den fikk videre betydning blant annet gjennom utgivelsen av antologien Deilig er jorden? (Pax 1969). Dette var kirkelig sett en sammensatt gruppe, og kan ikke godt karakteriseres som lavkirkelig. Her var det også både liberale og breikirkelige, for ikke å si høykirkelige.
Flere av medlemmene i Lavik-gruppa var aktive i Studenterforbundet. Der hadde det lenge før 68 vært visse innslag av politisk radikalisme. Studenterforbundet hadde eksempelvis tidlig engasjert seg mot apartheid. Dette var dengang et kontroversielt engasjement i kristen-Norge, ikke minst innen de lavkirkelige organisasjonene. Forbundet var som den eneste kristne organisasjon i landet medlem av NAMA (Norsk aksjon mot apartheid forløperen til Fellesrådet for det sørlige Afrika). Denne nokså forsiktige stripa av radikalisme ble voldsomt utvidet omkring 1968, og Studenterforbundet ble, i høyere grad enn noe annet kristent ungdomsmiljø i Norge, dominert av kristne som også var sosialister. En kan si mye om Forbundet, men utpreget lavkirkelig har det aldri vært. Skjønt akkurat i denne fasen skjedde det et visst tilsig av lavkirkelige, først og fremst i form av politiske flyktninger fra Studentlaget - der samfunnsengasjementet hadde svært trange kår.
Noe av det egenartete ved forbundsmiljøet var understrekningen av at det politiske engasjementet skulle leves ut på politiske arenaer, bare unntaksvis, som ved spørsmålet om apartheid, også på kirkelige. Forbundet skulle motivere og dyktiggjøre til å delta der politikk ble formet. Det medførte et utstrakt studentpolitisk engasjement, samt medlemskap i politiske organisasjoner og partier, først og fremst datidas Sosialistisk Folkeparti. Dette gikk i spann med en utpreget liturgisk fromhet, sentrert om kveldsmesser hver fredag. Disse kunne nok hente sitt språk og sine bilder fra samfunn og politikk, men var, og ble opplevet som, fundert i en annen form for virkelighet.
Når det er viktig å løfte fram denne del av historien er det ikke minst for å få fram hvor mangfoldig bølgen av politisk radikalisme blant unge kristne i virkeligheten var. Den var hverken teologisk eller politisk enhetlig. Og den var ganske særlig ikke enhetlig når det gjaldt forståelsen av forholdet mellom tro, teologi og kirke på den ene side og politikk på den andre.
Dette siste ble særlig tydelig under de samtaler som ledet fram til dannelsen av Forum for kristne sosialister. Noen ville være kristensosialister, andre syntes dette ville være å knytte en altfor tett forbindelse mellom tro og politikk. Noen ville stifte en organisasjon med et klart politisk program, en slags sosialistisk versjon av Kristelig folkeparti, andre mente at et løsere samtaleforum var å foretrekke, og noen mente tilmed at også dette ville være å blande kortene for mye.
At det ble et forum og at dette skulle være for kristne sosialister innebar en foreløpig seier for forbeholdslinja, dvs for dem som mente at kristendommen ikke i seg selv ga entydige politiske føringer, og at det heller ikke fantes noen spesielt kristen form for sosialisme. Denne gruppas kirkelige kampsak gjaldt først og fremst det å bli akseptert som fullverdige kristne, ikke så mye å vinne tilslutning til sine politiske standpunkt på representativt kirkelig hold.
På litt lengre sikt har nok dette endret seg. Når mange av fanesakene til de tidlige kristne sosialistene etterhvert fikk tilslutning på kirkemøter og blant biskoper, er det på sett og vis en Krf-aktig logikk som har vunnet fram. Innen den fløyen blant kristne sosialister som slik har seiret, er det muligens riktig å tale om en dominans av folk med lavkirkelig bakgrunn, selv om mange med slik bakgrunn også valgte andre veier. Men det fantes altså et betydningsfullt innslag av kristne sosialister med en helt annen bakgrunn og profil. Mange av disse hadde sine røtter i Studenterforbundet og dets gudstjenestebaserte kirkelighet.
