Religionsdialog og misjon

Forrige uke ble det kjent at det finnes et «Rom for tro og tanke» på Det teologiske Menighetsfakultetet (MF), som (blant annet) er tiltenkt som bønnerom for muslimske studenter. I tillegg ble det offentlig at den muslimske samfunnsdebattanten Bushra Ishaq er blitt ansatt som forsker i halv stilling på MF.

Dette vitner om en betydelig endring når det gjelder MFs selvforståelse og presentasjon utad. Fra et akademisk ståsted har MF blitt en seriøst forskningsinstitusjon, som utdanner studenter til tjeneste i kirken og samfunnet for øvrig. Det viser også at MF har forlatt ethvert konfesjonelt krav når det gjelder sine ansatte, ikke bare i forhold til andre kristne konfesjoner, men også i forhold til andre religioner.

Det er ikke mange år siden dette ville vært fullstendig utenkelig, for 50 år siden ville det sannsynligvis blitt karakterisert som avgudsdyrkelse og synkretisme. I dag kommer kritikken, paradoksalt nok, ikke først og fremst fra konservative kristne, det er isteden en sekulær islamkritiker som Hege Storhaug som kommer med den sterkeste kritikken ved å hevde at «kristen-Norge brøyter vei for Islam.»

Endringen har ikke skjedd isolert på MF, det kan heller sees som et utrykk for endring når det gjelder kirkens selvforståelse i relasjon til andre religioner. Det gjelder ikke bare forholdet til Islam og muslimer, men det er her endringen får sine tydeligste uttrykk.

Med innvandringen fra 60- tallet og fremover har forholdet til andre religioner endret seg i Norge. Det er ikke lenger nødvendig å dra til "misjonsmarken" for å møte annerledes troende. Dette har tvunget kirken til å forholde seg til andre religioner på en ny måte.

Kirkelig dialogsenter i Oslo ble etablert i sin nåværende form i 2010. I dag er det også etablert i Stavanger og Bergen, der bispedømmene har ansatt egne dialogprester, i tillegg er religionsdialog en viktig del av studentprestenes arbeid. Tilrettelegging for minoriteters religionsutøvelse kommer også inn under dette arbeidet.

Religionsdialog kan sies å være et satsningsområde for den norske kirke. Dialogen i møte med andre troende har sin egenverdi i at den bygger ned murer og fordommer mellom religionene. I møtet med andre mennesker, ansikt til ansikt, skjer det en gjenkjennelse og gjensidighet som går dypere en dogmatiske forskjeller.

Dette er grunnleggende positivt, ingen er tjent med en religionskonflikt og et fiendtlig forhold mellom troende fra ulike religioner. Likevel vil jeg stille spørsmålet om noe har gått tapt i denne religionsdialogen. Er det slik at den har blitt et substitutt for misjon og evangelisering? Hva sier i så fall dette om kirkens teologi og selvforståelse?

Den norske kirke har sin selvforståelse som «en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke.» Men hvor finnes denne misjonen i praksis, i møte med andre religioner og troende i Norge? Er det i det hele tatt mulig å tenke seg misjon ovenfor andre troende i Norge, eller har dette blitt en praksis som fordømmes i religionsdialogens navn?

En endret holdning til andre religioner forteller ikke bare om at religionsdialog har blitt et substitutt for misjon, det vitner også om en endret forståelse av kirkens teologi.

Noe har endret seg fundamentalt siden misjonshøvdingen og MF-professor Ole Hallesbys beryktede «Helvetestale» og en kristendomsform der frelsen og menneskets evige skjebne var det definerende fokus for forkynnelsen.

Det kan sies å være et gode at angsten for helvete og fortapelse har forsvunnet ut av den kollektive bevisstheten, både i kirken og i samfunnet som helhet. Men det etterlater et eskatologisk vakuum, som kommer til syne når det gjelder misjon og andre religioner.

Når målet for misjonen ikke lenger er at «hedningene og de vantro» skal bli komme til tro på Jesus og bli frelst, så har den grunnleggende motivasjonen for misjonen forsvunnet. Igjen står religionsdialogen som et mål i seg selv.

Tiden da det var misjon og evangelisering som preget forholdet til andre religioner, som Islam, er utvilsomt forbi. Kanskje er det et gode at målet om konvertering og omvendelse har blitt erstattet av religionsdialogens fokus på respekt og forståelse mellom religionene. Likevel savner jeg en bevisstgjøring og kritisk refleksjon i kirken når det gjelder de teologiske implikasjonene av dette.

Er kirkens primære oppdrag, i møte med andre religioner, å følge misjonsbefalingen og forkynne frelsen i Jesus Kristus, eller det å drive med religionsdialog? Dette er et spørsmål som er fundamentalt for kirkens selvforståelse, som kirkens biskoper og prester bør reflektere over.