En islamsk reformasjon er på vei

Den amerikanske professoren Amina Wadud startet en bølge av mot da hun for første gang i 1994 holdt en islamsk preken. I 2005 ledet hun fredagsbønn for både kvinner og menn i New York. Flere har siden fulgt etter. I 2016 åpnet kvinnefellesskapet Mariammoskéen i København med Sherin Khankan som imama. I sommer åpnet en progressiv moské i Berlin. Også denne ledet av en kvinne. Fredag 1. september 2017 skrev Oslo seg inn i historien. Da ledet undertegnede Eid-bønn og holdt preken for en gruppe muslimer som ønsker seg et åpent og inkluderende fellesskap. Homofile, heterofile, sunni og shia. Kvinner og menn.

Gud hadde valgt mannen

Reformasjonen i kirken markeres i år med 500 års jubileum siden Luther spikret opp sine teser. Men det skulle ta riktig så mange år før Ingrid Bjerkås fikk bli Norges første kvinnelige prest. Selv som utdannet teolog var det motvilje mot å slippe en kvinne inn i det klassiske, mannsdominerte yrket. For Gud hadde valgt mannen til å forvalte, hvordan kunne en kvinne være verdig? Det samme spør mange muslimer seg, når det ryktes at endring er på vei. Fordømmelsene hagler og kritikken har ikke uteblitt. Men det overraskende er den enorme positive responsen. Spesielt unge muslimske kvinner heier frem en endring. De ønsker seg et alternativ til det de i dag opplever som et altfor trangt rom å være troende i. Verken de religiøse lederne eller moskésamfunnene har i særlig grad klart å tilby gode, kontekstuelle tolkninger eller veiledning til et frigjørende og nestekjærlig islam. Det mangler ikke på feministiske bevegelser eller frigjøringsteologi i islam, den har bare ikke sett dagens lys her i landet ennå.

Prøvelser om igjen

Som en minoritet har det for mange vært viktigere å stå samlet enn å utfordre det tradisjonelle. Men muslimene taper marked mot sekularismens tilsynelatende enkle liv. Tradisjoner kan tynge mer enn de gleder, når innholdet ikke lenger forstås eller fremstår som sant den dag i dag. Hele poenget med en levende religion og en brukbar trosbekjennelse er å kunne videreføre kjernen av religionen gjennom nye tider og ta gamle prøvelser om igjen. I de abrahamittiske tradisjonene har Gud sendt mange profeter gjennom alle tider. Vi leser de hellige skriftene fordi de fortsatt inspirer oss. Vi bekjenner oss til troen fordi den gir oss mening. Men det er lov å stille noen kritiske spørsmål underveis. Det er også lov å tenke litt nytt.

Ingen regler uten unntak

Må en imam egentlig være mann? Ja, sies det. Men vi vet at profeten Muhammed fvmh ba en kvinne om å lede bønnen da han selv måtte reise ut i krig. I utgangspunktet betyr imam bare bønneleder. Og mange kvinner leder bønn hjemme i sitt eget hus.  Kvinner og menn ber av praktiske hensyn side om side under pilegrimsreisen til Mekka. Det finnes alltid unntak fra de faste reglene.  Det er forskjellig utdanningsnivå blant imamene. Noen har master i islamsk teologi, mens andre har Koranstudier i bagasjen. Felles for de alle er at det er menn som er trent til å konservere og forkynne en religiøs tradisjon.

Rausere fellesskap

Jeg drømmer om at vi kan tenke nytt om religiøse ledere i islam, og om moskéen som gudshus. Kan vi gjøre døren høyere og porten videre? Kanskje kan vi komme dit at vi kan utdanne religiøse ledere i Norge, som kan tilføre nye perspektiv. Kan vi inkludere de homofile og de liberale på en bedre måte enn vi gjør i dag?

Flere av de muslimske feministene har både religiøs utdanning og akademisk utdanning. Noen er terapeuter. Mariammoskéen vil fra 2018 utdanne flere kvinnelige imamer.  Jeg vil fortsette å tilby et rausere islamsk felleskap. Og kanskje kan det komme til å bety mye for de som opplever at de ikke passer inn noe sted i dag.