Voldens estetikk på Stiklestad

NATO-topp, Jens Stoltenberg, sverger til TV-serien, Sopranos, mens Amerikas Forente Staters ekspresident, Barack Obama, mener at Gudfaren er verdens beste film. Titusener søker til Stiklestad under Olsok, spelenes spel. Deriblant kronprins Haakon med familie. Hva er det med denne brutale verden som fascinerer oss slik? Har vi alle en skjult lengsel etter arkaiske institusjoner som den patriarkalske familien, makten og æren i oss? Er vi alle skap-patriarker?

Den sicilianske mafiaen vokste nettopp ut av det 19 århundres brytninger mellom tradisjonalisme og modernisme. Sicilia var etter Napoelonskrigen ennå et føydalsamfunn, der de ridderske idealer som ære og mot i strid sto sentralt, slik som Norge var det da Olav den Hellige red inn på Stiklestad for snart tusen år siden. På Sicilia  pågikk en moderniseringsprosess gjennom samlingen av Italias mange fyrstedømmer til ett rike, slik det gjorde her i 1030. Sentralt i dette sto geriljalederen og nasjonalhelten Guiseppe Garibaldi og Olav Digre eller Olav Feite. Bror til Olav, Harald Hardråde, var således på Sicilia og sloss mot de islamistiske erobrerne for tusen år siden. Den fryktløse og listige Hardråde klatret helt opp til stillingen som regimentsjef hos keiseren i Bysants.

På Sicilia var det fra 1848 og utover revolusjonsliknende tilstander. Det sto fylka til strid mellom den gamle og den nye tid. Som på Stiklestad. Fraværet av føydalherrens beskyttende hånd skapte et vakuum etter seg da Italia ble en nasjon og 5 års militærtjeneste ble inn ført. Det vakuumet kom den sicilianske mafiaorganisasjonen Cosa Norstra til å fylle (Cosa Nostra betyr vår sak). Kristendommen hadde nok en tilsvarende funksjon. Med den fikk Norge nye ladejarler, forankret i kirkemakt.

Mafiafamiliene fra fjellbyen Corleone kontrollerte gjennom sin beskyttelse av jordeierne (pizzo) den viktigste eksportartikkel til USA, Frankrike og Storbritannia på den tiden, nemlig sitronen. Da marinelegen James Lind gjennom et kontrollert eksperiment ombord på HMS Salisbury i 1747 påviste at den var effektivt våpen mot skjørbuk, ble den mektig populær i sjofarende nasjoner. Det var altså her mafiaen kom inn. Slik mafiaen fikk det til på Sicilia, søkte også Hårek på Tjøtta å få kontroll over ærfuglsduna på Dønna i Nordland. Den skaffet den rikdom til Hårek og familien, selv om han måtte bøte med livet under et besøk hos Magnus den Gode, Olavs sønn i Trondheimen, etter det som var et æresdrap eller vendetta som det heter på italiensk.

Da Vito Andolini fra den lille fjellandsbyen Corleone kom til Ellis Island i 1903, utgjorde all USAs sitronimport nær hundre prosent sicilianske sitroner. I tillegg kom andre jordbruksvarer fra Sicilia, som oliven og vin. Enkelte akademikere hevder altså at det i tillegg til unifiseringsprosessen i Italia var de særegne og gode klimatiske forhold på Sicilia, som dannet grunnlaget for mafiaens oppkomst på Sicilia (Dimico A., Olsson Ola, Isopi Allessi 2012). Trøndelag er og var på samme vis Norges kornlager, og gav materielt grunnlag for makt til høvdinger og ladejarler i Trondheim og på Mære.

Fjellbyen Corleone var med sin begunstigede beliggenhet i de rike jordbruksområdene rundt Palermo, lik som Stiklestad og Sul, også et egnet skjulested for ettersøkte mafiosoer. Beskyttet av Omertaen (taushetsplikten) kunne for eksempel Italias mest ettersøkte mann i det 20 århundre, mafiosoen Salvatore ”Toto” Riina, leve trygt og komfortabelt der i de tyve år han var jaktet på av politiet. Salvatore ”Toto” Riina, antas å ha hatt en viktig finger med i spillet da mafiajegerne, dommerne Giovanni Falcone og Paolo Borsellino, så brutalt ble henrettet i 1992. Som en følge av drapene, ble det opprettet et antimafiasenter i byen Corloene. Regissør Stein Winge forsøkte seg med noe liknende med sin regi i Spelet på Stiklestad for noen år siden.

Men det er fortsatt like langt fra Corleone og Sicilia til Rom som det er fra Stiklestad til Brussel. Det vet Trygve Slagsvold Vedum og hans drabanter i Havnegata på Steinkjer. Som nattportieren på mitt hotell i Giardini Naxos på Sicilia sa til meg da jeg var nede i resepesjonen hos ham om natten for å forøke vin-deponiet på rommet mitt:-Fuck EU. De vil bare tømme Sicilia for verdier. Bøndene på Stiklestad sa sikkert noe av det samme da Olav Feite kom ridende nedover den trange Verdalen med sine kaukasiske leiesoldater. Europa sto mot Trøndelag. Ladejarler mot de som stevnet mot nye kyster.

Til tross for at mafiaen og oligarkiet i Trøndelag og i Corleone er en trussel mot demokrati og modernitet, fascinerer den likevel eliten. Kongefamilien har mange ganger vært på Stiklestad. Det har også statsministrer og det nye presteskap i den multikulturalistiske tro. Den norske mafialogen Geir Follevåg undrer seg i boken, Mafiakoden-mafia som estetisk fenomen, på hvorfor forfattere, samfunnstopper og filmskapere som åpenbart vil vise at de tar moralsk avstand fra mafiaen, samtidig er så fascinert av volden som mafiaen utøver at de ofrer den så mye plass i sine skildringer. -Hvilke mentale og psykologiske behov er fortellingene om den sicilianske mafiaen et uttrykk for hos oss? spurte Follevåg.

Selv tror jeg at familie, lojalitet og ære er sentrale begreper om man vil forstå fascinasjonen for filmer som Gudfaren, og Spelet om Heillig Olav. Men også selve voldens estetikk fascinerer, langt inn i den internasjonale eliten. Det er lengselen etter suverenen i oss selv, den sterke, som utholder all smerte og som derfor vinner prinsessa og halve Kongeriket. Alle har vi vel en hemmelig drøm om å underlegge oss verden. Mennesket er ikke så edelt som Nordahl Grieg hevder i Til Ungdommen. For menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager, slik Sigrid Undset sa det. Men rettsstaten lærer oss heldigvis i et visst monn å husholdere vårt begjær. Capice?