Religiøst kvakksalveri i rusomsorgen

Når Frelsesarmeen reklamerer med suppe, såpe og frelse i 125 år, er det med god grunn. Frelsen står i sentrum, og ideologien bygger på en tanke om at mennesket har tre grunnleggende behov: det fysiske (suppe), verdighet og selvrespekt (såpe) og guds kjærlighet gjennom Jesus (frelse). Gjennom uniformer, sanger, ritualer og sterke sosiale bånd klarer armeen å skape lojalitet hos sine medlemmer og soldater.

Frelsesarmeen er tydeligere i sitt kristne budskap enn sine kolleger på feltet. De har ikke omskrevet sitt grunnsyn for å tilpasse seg markedet. Armeen er en gjennomført kristen bedrift som fortsatt mener at forkynnelse og nestekjærlighet er «to sider av samme sak». Men selv om andre aktører har tilpasset seg markedet, er like fullt forkynnelse og tro en del av hverdagen.

Bibelen er fortsatt med

Hos dominerende aktører som Evangeliesenteret, Blå Kors, Kirkens Bymisjon, Kirkens Sosialtjeneste og andre er fortsatt bibel og forkynnelse av Gud bærende elementer. Forkynnelse og frelse er byttet ut med varme og raushet, og gjerningsmisjon med lavterskel. Vekkelse er erstattet med verdighet.

De religiøse bevegelsene skal ha deler av æren for fremveksten av sosialt arbeid. Aktørenes engasjement har vært avgjørende for utviklingen av feltet. Det er likevel grunn til å hevde at myndighetene bør stille strengere krav til livssynsfrihet innen omsorg. Frelsesarmeens syn på homofili har skapt mange debatter, som da TV2 kunne fortelle at Are Veraas ble forhindret fra å bli korpssekretær i Frelsesarmeen fordi han var homofil.

Talsmann Andrew Hannevik forklarte at Frelsesarmeen mener samliv må være basert på at mann og kvinne lever i ekteskap, og at synet er basert på «Frelsesarmeens forståelse av Bibelen, og det er de samme reglene som gjelder for Frelsesarmeen i 126 land». Det må de gjerne mene, men ikke helt uten videre.

Frelsesarmeen mot homofile

Frelsesarmeen er en milliardbedrift og en av de største tilskuddsmottakerne, og det gir myndighetene full anledning til å gi signaler om hva som er akseptabel personalpolitikk. Man skal ikke forby tro eller ideologi, selv når den diskriminerer eller bryter med sunn fornuft. Men staten bør definere det som uaktuelt å finansiere virksomheter som aktivt diskriminerer på grunnlag av legning eller etnisitet.

Synet på homofili er et av mange eksempler på hvordan overtro lett kommer i konflikt med samfunnet og vitenskapen. Derfor er det betenkelig at mye av arbeidet med ruslidelser overlates til troens domene. Tilskudd bør fordeles etter rasjonelle krav til resultat og forskningsbasert tilnærming, og det sentrale hjelpearbeidet må baseres på etterprøvbare metoder og rasjonelle verktøy. Overtro er ikke ulovlig, og det er ikke noe galt i å tro på bibelen. Men noen rasjonell medisinsk behandlingskilde er den ikke.

Den religiøse avholdsbevegelsen dominerer

Den religiøse avholdsbevegelsen dominerer fortsatt rusfeltet i Norge. Gjennom paraplyorganisasjonen Actis (tidligere Avholdsfolkets råd) arbeider de politisk på vegne av en lang rekke kristne organisasjoner. Actis frontes av den driftige Arbeiderparti-politikeren Mina Gerhardsen, og som styreleder sitter Arne Johannessen. Sammen utgjør de det kanskje mest ytterliggående og konservative som finnes på feltet.

Blant medlemmene finner du Juvente, Frelsesarmeen, Det norske Totalavholdsselskap, Blå Kors, IOGT og Norsk helse- og avholdsforbund, som alle har kristne vedtekter eller tydelige religiøse røtter. Sistnevnte har bakgrunn fra syvendedagsadventistenes tenkning og promoterer «tillit til Gud» som et av svarene på en god helse, på linje med sollys og vann.

Den organiserte omsorgsindustrien i Norge startet i andre halvdel av 1800-tallet med Kirkens Bymisjon og Frelsesarmeen. Begge var vekkelsesbevegelser, med forkynnelse og misjonsarbeid i sentrum. Omsorg var et middel i arbeidet med å spre kristen tro. Matutdeling var et helt verktøy for å spre gudstro til de fattige. «Fattigpleie», «gatemisjon», utdeling av bibler og søndagsskoler var blant virkemidlene. Forkynnelse og omsorg var to sider av samme sak.

Felles for de religiøse organisasjonene er at de stammer fra en annen æra. Ikke bare var rusmidlene annerledes på 1800-tallet, fattigdommen var også av en helt annen art. Når kristne grupper samlet inn penger til mat, dekket de helt konkrete behov. I 1868 hevdet Eilert Sundt at 17 prosent av Kristianias innbyggere var fattige. Sykdommer florerte, og enkelte hadde ikke mat på bordet.

Hjemløse, tiggere og prostituerte hadde ingen velferdsstat å få hjelp fra. Storbyene opplevde en eksplosiv befolkningsvekst. Derfor er mye av de ideelle organisasjonenes arbeid feilslått, fordi de fortsatt er sterkt opptatt av utdeling av klær og mat og overtro.

Kvakksalveri

Verden går fremover, selv i helsevesenet. Vi er på vei bort fra den religiøst funderte omsorgsbransjen. Forskning gir oss kunnskap, som ofte står i motsetning til de forrige århundrers tilnærminger. Noe spissformulert kan vi si at bønn som metode har tapt terreng. Heldigvis.

Men religionen er langt fra borte. Arven fra den sosiale misjoneringen lever i beste velgående, som en politisk og økonomisk maktfaktor. I realiteten er fortsatt mye av det sosiale arbeidet basert på tro, men i en ny og mer tidsriktig bekledning. Dagens modell for rusavhengige er basert på såkalt «ideelle» aktører. Derfor inneholder rusfeltet fortsatt det vi på godt norsk kaller kvakksalveri.