Kirke som butikk?

Søkelyset på kirken i Afrika, et veldig upresist begrep for øvrig, har gått fra å være udelt positivt til å bli mer realistisk. I den voldsomme veksten en har opplevd på kontinentet, er det klart at det vil være både vekstsmerter og kreftsvulster. Vi må klare å forholde oss til begge deler, samtidig som vi ikke glemmer den sunde kirken som også er til stede på kontinentet. Gud har brukt mennesker, på tross av hvem vi er, til å gå videre med evangeliet. Gud bruker også mennesker, på tross av hvem de er, til å bygge sin kirke på jord. Svakheter blir åpenbare da.

Rydding i begreper og forståelser

Når vi snakker om kirken i Afrika, snakker vi om svært mye forskjellig. Vi snakker om et kontinent som er så stort og mangfoldig, at bare geografisk kan det romme Kina, India, USA, Mexico, Peru, Frankrike, Spania, Papua Ny Guinea, Sverige, Tyskland, Japan, Norge, Italia, New Zealand, Storbritannia, Nepal, Bangladesh og Hellas. Da er det enda litt mer plass på kontinentet til overs. Bare i Kenya er det 42 ulike folkeslag, i Tanzania er det om lag 120 ulike. Ikke bare i utstrekning, men og i ulike kulturer, er kontinentet enormt. Selv er jeg født og oppvokst i Tanzania, og har jobbet der noen år som voksen, men jeg påberoper meg ikke å kjenne «tanzanianeren». Til det er mangfoldet for stort. Vi forholder oss altså til en mengde kulturer, enorme arealer og et hav av ulikheter. Jeg velger likevel å snakke om kirken i Afrika, med de begrensede kjennskapene jeg har til det. Jeg kjenner ikke hele, men litt av den.

«Pinsebevegelsen», eller kirker som har sitt utspring i «pinsebevegelsen», har en ofte betegnet disse nye karismatiske retningene. Jeg vil bare rydde litt i det og. Likhetene med pinsebevegelsen i Norge, slik vi kjenner den, er liten. Jeg tror jeg har flertallet av pinsevenner med meg i å fordømme disse kirkene. Vi må være nøkterne og makte å skille snørr fra bart i denne debatten. At de kan ha sitt utspring fra pinsebevegelsen kan nok være sant, men spranget ut er stort og langt. Det vil være naturlig at det blir noe mer frilynnet blant mennesker som tiltrekkes av pinsekirkene enn de som går inn i de tradisjonelle og gamle kirkene.  Det er ikke alle gitt å bli fascinert av liturgi og tradisjonelle gudstjenester, for å si det slik. Min opplevelse er at det rekrutteres langt flere unge inn i pinsebevegelsen enn i de gamle kirkene. En kollega av meg fortalte meg at hun nå hadde begynt i en pinsemenighet. Hun var entusiastisk. Jeg spurte henne hva grunnen var, og tenkte jeg skulle få en forklaring på endring av dåpssyn, åndsdåp og annet, men hun svarte at det var så mye friskere musikk, og dessuten var det krutt i talene. Javel, sa jeg, men hva med at du har annet teologisk syn på flere ting? Til det var hun undrende. Hun trodde ikke det. Vel, det er betegnende. Hun gikk heldigvis over i en tradisjonell pinsemenighet. Hun hadde likevel så liten kjennskap til hva hun trodde på, at hun kunne like gjerne blitt tiltrukket av undre og løfter i en usunn kirke.

Misjonsromantikk

De fleste av oss som har vokst opp i kirkelandskapet i Norge, med den minste interesse for misjonsarbeid, har et forhold til Afrika. Bjørn Eidsvåg skildrer dette godt i sangen «Min båt er så liten». – ungene på bildene er svarte, likevel så smiler de og ler. Og pengene som kom inn på basaren, skal gi de evangeliet og klær, synger han. I disse korte setningene avdekker han vel også noe av den manglende forståelsen for Afrika hos den jevne bedehus og kirkegjenger for få år siden. Hjerterom har det vært masse av, og det er masse av det, men kan hende vi blir litt for to-dimensjonale i dette. Vi hjelper, de tar imot. De skal takke, vi skal vokse. Litt stygt sagt, men, på seg selv kjenner man andre. Jeg innrømmer å kjenne på det av og til.

Så leser vi og hører om kirkene som vokser i millioner. Vi hører om fantastiske vekkelser der hele folkeslag blir forandret. Jeg har sett og ser det på nært hold. Det er rett og slett fantastisk å få se det. Det er lett å komme hjem til Norge å fortelle om det. Historiene er mange, og opplevelsene sterke. Å få være med på å se en kirke i en liten landsby vokse fra 0 - ca 250 medlemmer på et år, gjør jo at en faktisk føler seg liten. I mitt arbeid her i Øst Afrika har jeg fått være sokneprest i den tanzanianske kirken, fått arbeide med organisasjonsutvikling i et svakt bispedømme, fått være med på freds-og forsoningsarbeid etter harde konflikter, fått se mennesker forandres av et levende møte med Jesus. Jeg har fått mer enn jeg kunne be om. Dette er den delen av kirken i Afrika det er lett å snakke om. Men den kraftige veksten har sine ulemper.

Kreftsvulsten

En ukontrollert vekst i kirken gjør at avarter og utvekster som etter hvert har liten tilknytning til det opprinnelige, dessverre blir mer og mer vanlig.. Akkurat det vi opplever for ofte også i kirken når veksten er så stor. For tiden bor vi i Kenya, og det betegnes som et supermarked for kirkegjengere. En snakker om over 2000 ulike kirkesamfunn, og bare navnene på noen av kirkene røper at det ikke bare er sund teologi ute og går. Det er utallige miracle-centers, winners church, healing og andre fantastiske navn. Jeg har mange ganger hatt ambisjoner om å lage en bok med bilder av de ulike kirkenes navn og plakater, men det har blitt for sterkt. Det er for alvorlig. Medaljens bakside er for mørk, det er en kreftsvulst. At mange av dem også driver kirken for profitt, gjør bildet ennå grellere. Tro på en levende Guds innvirkning i livet selges under falske premisser. Mange av dem er så langt unna det kristne utgangspunktet, at en skal lete lenge for å finne tilbake til kristendommens lære. Korset ser du over alt i Afrika, men det er ikke nødvendigvis det samme som at kristendommen finnes overlat. Til det har den usunne utviklingen gått for langt. Dessverre.

En mil lang

I beskrivelsen av kristendommen i Afrika, har noen afrikanske teologer sagt at den er en mil lang, men bare noen centimeter dyp. Det er en gjenkjennelig beskrivelse. Utbredelsen har gått så raskt at en ikke har fått tid til å gå i dybden teologisk. Det har igjen gitt grobunn for utvekster og avarter som en nå opplever som problematiske. Slangeprofeter, mirakelapostler, selvoppnevnte biskoper og andre prangende titler florerer på plakater. En fellesnevner for dem er at de lover helbredelse, økonomisk vekst, godt liv uten problemer.  Jeg forstår godt at en tenker det er verdt et forsøk å gå dit. Dersom bare 10% av det de lover slår til, så er livssituasjonen kraftig oppgradert for mange i målgruppen. Det er faktisk til forveksling likt med de tradisjonelle «Doktorene» sine løfter på langt mer beskjedne plakater. «Daktari ya kienyeji», tradisjonelle doktorere, har også sine plakater rundt på lyktestolper, vegger og boder. De lover også de samme tingene, men har ikke den samme kapitalen i ryggen som de kirkelige. Det er et tankekors.

Synkretisme

Det har blitt mer og mer klart for meg at noe av grobunnen til alle disse kirkene, sammen med at en har tatt for liten tid til teologisk opplæring, er at de legger seg veldig nær den opprinnelige animismen. De tradisjonelle «Doktorene» er fortsatt i funksjon. Det er ikke ulovlig for de å reklamere for at de kan hjelpe deg med potensen, å få økonomisk fremgang, å få tilbake din elskede samt vanlig helbredelse på generelt plan. Kroniske sykdommer som AIDS er heller ikke noe problem for dem. Det samme finner du igjen i de ekstreme kirkene, men nå påberoper de seg å være representanter for kristendommen, en verdensreligion som har introdusert mye godt på kontinentet også. Denne sammenblandingen blir en farlig cocktail. Det er ikke uvanlig at en peker mot de vestlige landene også, og sier at vår suksess kan bli deres om de bare blir med i kirken. Det vil i beste fall ha navn av å være kristent det de presenterer. En kan vel ikke si så mye mer? Sammenblandingen er gjenkjennelig også i reaksjoner og represalier. Fra Uganda fortelles det om barn som angivelig er besatte, og som tvinges til å spise sement. De blir slått for å bli renset, ja, det er og rapportert om barn som har blitt påtent for å renses. Assosiasjonene til heksebrenning i Europa er åpenbar. Foreldrenes frykt driver dem til å ta barna med seg til slike «profeter». De er livredde for at barnet deres skal gå fortapt, og i frykten tyr de til hva det skulle være, bare barnet blir berget fra fortapelsen. Jeg kjenner igjen mønsteret, retorikken og «behandlingen» fra de tradisjonelle «heksedoktorene», som en gjerne kaller dem. Frykten for represalier fra forfedrene driver foreldre til å ofre svært mye for sine barn. Denne frykten er nå overført til den allmektige Gud! Hvem ville ikke ha strekt seg meget langt for det? Mangelen på kjennskap til hva Jesus sier i Bibelen er så stor, at en raskt lar seg lede av falsk lære. Da er det grobunn for rask profitt. Da er det muligheter for å påføre mye smerte og lidelse med Gud som alibi. Hvordan kan du vinne? Om det ikke er vellykket, så synes «gud» de er for lite inderlige. Reaksjonene må bli enda sterkere for å vise sin hengivenhet og vilje til å renses.

Megatilbud 

Tenk deg at du lever i en av slummene i Nairobi. At du våkner med et mål for dagen, å få mat til barna. I alle fall ett måltid. Det samme målet som for gårsdagen, og dagen før og ukene før. Eller at du i tillegg har kommet til dagen da husleien skal betales, og at det ikke finnes midler. Eller at skolen til barna dine, som egentlig er gratis, skal ha betalt skolepengene, ellers blir barnet ditt sendt hjem. Sykdom er vanlig, men det finnes ikke noe offentlig helsevesen som du kan gå til. Du er utenfor rammen av landsbyen, og lever på siden av samfunnet i slummen. Midt i dette møter du en kirke som lover deg at du skal slippe å slite slik. Du kan få orden på finansene, for Gud er jo god. Han har lovet at om vi gir til ham, så vil han gi oss flerfoldig igjen! Han vil til og med sørge for at du aldri er syk lenger. Han vil sørge for at barna dine vil kunne gå på gode skoler, bedre enn de du har dem på nå. «Profeten» skildrer noen av dine problemer, og sier at du ikke trenger å ha dem lenger så lenge du bare tror nok til å gi til Gud. Det er din tro det har skortet på. Ville ikke du også tatt sjansen? Ville ikke du tenkt at det kan være løsningen? «Profetene» og «Apostlene» er meget veltalende. De er klare på at deres suksess er på bakgrunn av at de trodde det slik det stod. Med empiri kan de vise til at det virker. De kommer ofte fra vanskelige bakgrunner, og forstår situasjonene til folkene i slummene, det gir gjenklang. De fleste av dem starter som gateevangelister og jobber seg videre opp på bakgrunn av sin tiltrekningskraft. Du kan finne mange små kirker med herlighets- eller fremgangsteologi som bærebjelken. Lederen for menigheten eller kirken er hakket bedre enn forsamlingen, og kan vise til at det er på grunn av kirken. Dette er salgbart. Da vil noen også slå billig mynt på det. Grobunnen er dårlig kjennskap til hva Bibelen sier og hva kristendommen er.

Misjonsrealisme

Vi må se dette i øynene, og jeg er glad for at det blir belyst fra flere hold nå. Det er ikke bare å reise ut på korstog for å folk omvendt. Bibelen er helt klar på at det er et element av «å lære dem» med i oppdraget. Det er mye som tyder på at vi nok har tatt den delen litt lettere enn å døpe. At mange mennesker står og venter på å bli døpt, vil inspirere oss og vi kan fort falle for fristelsen til å døpe over en lav støvel. I mange kirker vil det være viktig å kunne vise til hvor mange «nye» som har blitt lagt til menigheten. Det gir mer støtte fra vesten. Jeg har sjeldent hørt folk forklare de lave tallene på nye med at det tar så lang tid å lære dem å holde alt Han har befalt oss, så derfor er tallene ikke høyere på døpte. Forklaringen er ofte helt andre ting, som at de er så harde, eller det er dårlig grobunn. Med andre ord, vil de døpes, så døp i veg! Hvor mye tid har vi tatt på å bli igjen, være med å lære opp og å forsikre oss om at budskapet de forkynner og forstår virkelig er bibelens budskap? Jeg sier ikke at vi ikke har gjort det noen gang. Da jeg arbeidet i kirken i Tanzania, syntes jeg mange ganger at de kunne legge for stor vekt på det. I dag er jeg glad for at de påla oss ivrige, unge misjonærer å ha dåpsklasser. Vi fikk ikke døpe folk inn i kirken før de forstod hva vi trodde på. Prosten sa til meg en gang, da jeg forsøkte å ta en snarveg, at om du døper ham fort, så var det «magien» i dåpen han var ute etter, og han farer videre uten å ha forstått hva han er døpt til. Det skaper sekter, sa han. Vel, i ettertid ser jeg at hans vektlegging var bra. Vi må være realistiske i misjonen. Vi trenger å se i øynene hva som skjer, og å ta følgende av det. Når vi ser de mange avarter av «kristendommen» i Afrika i dag, er det stor grunn til bekymring. Vi må kunne stikke fingeren i jorden og tenke igjennom hva vi kan gjøre for å forbedre situasjonen.

De nye kirkene

Her har det vært en eventyrlig vekst. Fra våre norske pinsemenigheter har det vært sendt misjonærer, også til Kenya. Det har blitt langt ned arbeid i opplæring av pastorer og evangelister. Jeg tror vår norske natur gjør at vi er litt mer satt enn våre venner fra f.eks USA. Jeg har allerede belyst det, men jeg ser likevel at det er vanskelig å komme utenom linken til pinsebevegelsen. Det er viktig å forstå at vi da snakker om store kirker som har sporet av fra den opprinnelige pinsebevegelsen. «Korstog», eller «Crusades», er for meg et helt uforståelig begrep å ta i bruk igjen, sett i lys av historien. Det er likevel mange som bruker det. Det har fremgang i seg. Det er noe krigersk over det, og vi er jo i krig, ikke mot makter og myndigheter, men i krig. Jeg må jo innrømme at det er noe fengende med det, men jeg kan ikke se det som noe positivt med tanke på hva oppdraget vårt er. Det har sneket seg mye framgangsteologi inn gjennom disse korstogene. Det er viktig for mennesker å ha et håp, og det håpet leveres engros når en lover gull og grønne skoger her på jorden. En lover himmelen på forskudd. Det er ikke så krevende. Folk blir lagt til menighetene, og en farer videre og etablerer nye menigheter. Inntektene er store, ikke minst på grunn av antallet menighets lemmer.  Hver av dem trenger ikke å gi så mye for at totalsummen skal bli stor. En ser en utstrakt grad av markedsføring med virkemidler som slanger, for det står at du skal ta slager i hendene og ikke bli skadet. Helbredelser skiltes det med på en måte som Vår Herre aldri gjorde det. Eksorsisme er kraftige virkemidler, og frykten for besettelser lever klart i bevisstheten til folk. Det er også noe som selger, derfor skiltes det med det. Mye går på markedsføring. Hva selger? Jeg opplever en kynisk kirke som setter en prislapp på tjenestene sine. Jo større frykt det er for noe, jo høyere er prisen. Et munnhell i Kenya er; «Vil du bli rik fort, start en kirke!». Ikke akkurat smigrende.

Så kommer disse fantastiske mirakelkirkene inn i enhver krik og krok gjennom TV. Folk sluker rått det som vises fra mega kirkene i Nigeria. Helbredelser, fantastiske fortellinger, voldsomme stemmer som demonstrerer kraft, demonutdrivelser for åpen scene og vellykkede mennesker med mer penger enn en kan drømme om. Så rettes det ikke et søkelys på hvorfor de ikke deler mer, men heller på at Gud har velsignet dem så rikt, at de har privatfly og utallige villaer både her og i Europa. Bildet blir dreid. At de bruker noen få prosent til veldedige tiltak vektlegges også. Ikke prosenten, men det faktum at de faktisk også bruker noe penger på andre. Jeg klarer ikke fri meg fra tanken på at selv den biten har blitt kommersialisert.  Det selger å kunne si at vi også bryr oss om andre. Vi gjør noe for samfunnet. Jeg hører til stadighet at en snakker om noe av det en så på TV i helgen, om helbredelser og om folk som holdt slanger på scenen. Hvem vil ikke være del av en slik kirke? Hvem vil ikke være med på et korstog for å legge Afrika under seg? Hvem vil ikke få del i den ufattelige rikdommen og fremgangen som de lover i disse kirkene? Hvem vil ikke kunne klamre seg til håpet om at Gud skal se meg og gi meg det samme? At Han skal se at jeg stoler fullt og helt på Ham, så casher Han ut!

Midt i dette lever mennesker som har liten eller ingen kjennskap til hva Bibelen lærer oss. De er lette bytter for kyniske «profeter» og «Apostler» som profitterer grovt på dette. Er dette så unikt for Afrika?

Vår egen «verden»

På 70-tallet husker jeg hvordan Jim Jones vokste frem i USA. En svovelpredikant som visste hvordan han skulle få med seg massene. Det endte med masseselvmord i jungelen i Guyana. På 90-tallet kunne vi live på TV se når USA sitt forsvar inntok David Koresh sin festning i Waco, Texas. En sektleder som etter hvert hadde blitt for mye å svelge for folk. I Sverige så vi hvordan en pastor i Knutby hadde makt over forsamlingen sin, og gjennom det også var medvirkende til drap. Pinsevenner kom da og i et negativt lys, men det har vel egentlig bare å gjøre med mennesker på villspor. Det har ingenting med pinsevenner å gjøre annet enn navnet på forsamlingen. Vi har da skatens våre utfordringer når det kommer til et stykke, men en stor forskjell fra vår bakgård og den virkeligheten vi lever i her i Afrika, er at folk har en større evne til å være kritiske i vesten. Vi har rett og slett beveget oss ganske langt vekk fra tiden da presten eller pastorens ord var lov. Vi kritiserer og evaluerer både prester og pastorer. Om forsamlingen er oppegående nok, så vil de kunne detronisere en pastor som farer med vranglære. Dessverre så ser en av og til at en klarer å mikse en cocktail av kristendom og manipulasjon som gjør at mennesker blir fanget i et nett av forvirring og vranglære, og glemmer å gå tilbake til kilden, Bibelen, for å se hva som er rett og galt. Det er en kjensgjerning at en som skal avsløre en falsk mynt ikke setter seg til å studere alle de ulike falske mynter som finnes, men rett og slett setter seg til å studere den ekte. Bare da kan han avsløre de falske. Her ligger hemmeligheten. Hvor godt kjenner vi den ekte læren? Hvor godt kjenner vi til budskapet i Bibelen, og på den måten kan avsløre når noen misbruker Bibelen for å få makt over mennesker?

De gamle kirkene i Afrika

Fra sent 1800-tallet, da misjonen gjorde sitt inntog i Afrika, er det mange og gamle kirker. Du kan vite hvilken gammel kirke som dominerer ved å finne ut hvem som var kolonimakten i landet. I Tanzania er det den Lutherske kirken som dominerer, de var under Tyskland. I Kenya er den Anglikanske kirken stor, en gammel engelsk koloni. I Vest Afrika vil du se en stor Katolsk kirke, arv etter den franske kolonimakten, osv. Dette er kirker som fortsatt vokser, men ikke så eksplosivt som de nye, karismatiske kirkene. Jeg kjenner best den lutherske kirken i Etiopia, Kenya og Tanzania. De er svært bevisste på bølgen av nye kirker med mirakler og fantastiske løfter. De er seg selv bevisste at de har et ansvar i å demme opp for vranglære, men de blir ofte oppfattet som gammeldagse. Det er lett å avfeie en teolog fra en av kirkene våre med at han har flyttet troen fra hjertet til hodet fordi han har studert teologi, og dermed også implisitt si at teologistudier er farlige. Det er for øvrig noen jeg har møtt i mange sammenhenger, også hjemme i Norge. Men likevel arbeider de videre for å få flere teologer. De jobber med å få folk til å gå på bibelskoler, slik at de ikke skal være så lette bytter for kirker med vranglære. Kirkene arbeider i det stille, både sosialt og åndelig, for at mennesker skal få det bedre.

I tillegg har vi store, gamle pinsekirker som driver med et utstrakt sosialt arbeide. Rett nede i vegen for der jeg bor er det en stor pinsemenighet med flere tusen besøkende hver søndag. De skaper trafikkaos på søndag formiddag fordi de er så mange. De er ikke på noen måte tilhengere av de nye og ekstreme kirkene. De er nøkterne, og jobber videre for at kirken skal bety noe i verden. At læren fra Jesus skal bli spredt på en sunn måte. At en ikke skal bruke kirken til å profittere. De jobber for at medlemmene deres skal få en dypere kunnskap om Bibelen, så de ikke faller offer for de nye kirkene.

Utfordringen

Den store utfordringen for oss blir å ha tid til opplæring. Det ligger i misjonens DNA, at en så raskt som mulig skal gjøre seg selv overflødig. Kan det hende at vi har i for stor grad sett på antall mennesker i kirken i stedet for dybden i kunnskap her i Afrika? Vi er ikke ferdige med misjon i Afrika, men vi har nok andre oppgaver å gjøre. Det vil være behov for teologisk opplæring i lang tid fremover. Det vil være viktig å være en støtte for våre søsterkirker i kampen mot vranglære. De blir mange ganger små og få når de møter bølger av moderne superpastorer som forkynner til deres egne gjennom TV. Vi kan fortsatt ha en viktig rolle å spille i kirkebildet i Afrika, selv om de også har mange gode afrikanske teologer, så blir de ofte neglisjert i de store sammenhengene. I Tanzania spiller den Lutherske kirken en viktig rolle, også politisk og sosialt. De er klare i sin tale mot vranglære i enkelte nye kirker. Når en profitterer på demonutdrivelser og mishandler mennesker med det som skalkeskjul, er de klare på barrikadene og i TV og fordømmer det.

Mekane Yesus kirken i Etiopia er også en sterk samfunnsaktør med en sunn teologi. De er ivrige etter å styrke nettopp den teologiske utdannelsen i kirken, for å kunne stå imot når man misbruker kristendommen for å få makt og ære, for ikke å snakke om ren profitt. De har mange og gode diakonale prosjekter, som på en stille måte er med på å gjøre livene bedre for noen.

Den Anglikanske kirken i Kenya er med på å befeste sunn teologi også her. De er heller ikke redde for å motarbeide kirkene som farer med vranglære og gjør butikk. Så det er mange lyspunkter også.

Utfordringen for oss nå er å klare å skille rett fra galt. Vi må klare å ha to tanker i hodet samtidig. Selv om Afrika for tiden er under sterk påvirkning av de nye herlighetsteologiske kirkene, så er det fortsatt en sunn kirke med bena godt plantet på jorden i Afrika også. Vekstsmertene er store i de gamle kirkene, de trenger å få flere med god kunnskap om hva de tror på. De er ivrig opptatt av å kunne hjelpe folk til å se forskjellen på rett og feil lære. Et ønske som ligger svært langt fremme hos dem alle er å få flere teologer og prester slik at de kan demme opp mot vranglære fra såkalte apostler og profeter. Det er den virkeligheten de lever i.

Samtidig som jeg nå skriver om dette, og tar utgangspunkt i Afrika, så må vi heller ikke være blinde for at vi har en hel del underlige avarter av kristendommen rett utenfor stuedørene våre i Norge også. La oss ikke falle for fristelsen til å rette en fordømmende pekefinger mot Afrika, og glemme at vi faktisk har våre utfordringer i Norge og.

Kjernen er nemlig den; du må bli kjent med originalen for å kunne avsløre det falske. Vi bruker vel strengt tatt ikke så mye tid på det, gjør vi vel?