Oslo er min hovedstad. Jeg skulle gjerne hatt en annen hovedstad. Men Oslo er hovedstaden min, og jeg må innrette meg deretter.
Oslo minner meg om 1950-tallet, slik det fremstilles på fargeløs film. En stram og grå epoke i Gerhardsens ånd.
Mitt Oslo begynner på Oslo S. Gatene i nærheten betyr ingenting. Domkirken virker blass og uten historisk betydning.
I begynnelsen pleide jeg å bo på Ellingsen Pensjonat i Holtegata. Så, når økonomien tok seg opp, pleide jeg å bo på Ambassadør i Camilla Collets gate 13. Ikke før jeg fikk råd til å sjekke inn på Continental, opplevde jeg vennlighet og god service.
Jeg har aldri følt meg helt fri i hovedstaden min. Det er alltid en eksamen å bestå. Språkpolitiet i NRK gjør meg fremdeles frendeløs i hovedstaden.
"Jeg kunne aldri tenkt meg å bo i Oslo." Det sier jeg, men mener det ikke. Skulle jeg bodd i hovedstaden, ville det vært a la Sigurd Hoel på gammeldagene. Da skulle jeg bodd i en av praktleilighetene i Oscars gate hvor jeg, slik Sigurd Hoel gjorde, ringer ned til Theatercafeen hver kveld, for å bestille bord.
Det ville igrunnen ikke vært så verst å tilbringe mine siste dager på et hotellrom på Continental, omringet av familie og gode venner - de fleste fra provinsen. For Oslo er jo, når alt kommer til alt, min hovedstad.
