Dobbel samlivsstandard

Vi er ikke tjent med kirkelige «trafikkregler» som er mer opptatt av formalia enn den enkeltes oppriktighet og livsførsel. Det faktum at ekteskapet er den ordningen vi ønsker å fremme, betyr ikke at samboerskap ikke kan være sted for virkeliggjøring av de verdier som karakteriserer et godt og rett samliv - og diskvalifiserende for yrkesliv i kirken.  

Min erfaring som prest, er at det helt unntaksvis skjer at par som skal gifte seg har hver sin adresse. «Samboerskapet er blitt den nye forlovelsestiden for flertallet av unge mennesker. For andre blir det rammen omkring et varig, ansvarlig og tillitsfullt samliv livet ut. Det er klart at ekteskapet har de mest stabile juridiske rammene for varige samliv. Men juss og etikk er ikke det samme. Ekteskapsrammene sikrer ikke et etisk samliv, like lite som fraværet av disse rammene diskvalifiserer samliv moralsk sett. Samboerskap kan i perioder av livet og spesielt som inngang til ekteskap, være den samlivsformen som svarer best til omstendighetene.» (Fra «Sammen», bispemøtets utredning fra 2013)

Likevel har nå Bispemøtet i Den norske kirke gjentatt sin konklusjon fra 1995 som uttrykker” den klare forventning til kirkens ansatte og ledere” at de selv velger ekteskap, og at det ”ikke er forenlig med de krav kirken stiller til sine ansatte” å være samboer.

KFUK-KFUM deler bispemøtets syn på ekteskapet som den beste og mest ryddige samlivsformen, ikke minst når det kommer til vern om den svake part i en konfliktsituasjon. Dette legger vi også til grunn i vår veiledning og lederutvikling. Men et forpliktende samboerskap bør ikke diskvalifisere noen fra tjeneste i kirken. En vigselsattest er ingen garanti for samsvar mellom liv og lære. Det er vi ikke mindre bevisst i vår oppfølging av unge mennesker.

Om bispemøtets konklusjon blir stående er faren for å bedrive dobbeltmoral overhengende. Det ikke er rett å kreve en annen "standard" av andre enn av seg selv ..eller egne barn.

Hvor forpliktende et samboerskap oppfattes av de samboene er mer enn et spørsmål om hvilke avtaler paret inngår og hvilke reguleringer samfunnet etablerer. I etisk forstand så er det først og fremst et spørsmål om den enkeltes grad av lojalitet og vilje til trofasthet. Når det kommer til dette viser praksis i dag at det er lite som skiller graden av forpliktelse i ekteskap og samboerskap. Det å ha inngått ekteskap som eneste godkjente samlivsform for kirkelig tjeneste, er en praksis som ikke tar høyde for de siste 40 års utvikling når det gjelder alternative samlivsformer i vårt samfunn. Det er etter mitt skjønn, for enkelt å bare spørre etter en vigselsattest.

Lite er mer forpliktende for et par enn å få ansvar for et eller flere felles barn – uansett foreldrenes formelle samlivsform. Dette har jeg snakket med utallige nybakte foreldre om i dåpssamtalen. Da har det også vært naturlig å utfordre dem på deres valg av samlivsform. For samboere er min erfaring at det nesten uten unntak er et spørsmål om praktiske forhold, om familiehistorie eller utenforliggende omstendigheter, økonomi og en del ulike og ofte beklagelige forestillinger om hva som skal til for å gifte seg. Jeg har vel aldri opplevd foreldrepar som har valgt samboerskap for å være mindre forpliktet på hverandre.

Jeg synes bispemøtets utredning «Sammen» fra 2013, beskriver virkeligheten og presenterer argumentene i dette spørsmålet på en god og nyansert måte. Ikke minst det bibelske grunnlagsmaterialet og den etiske refleksjonen gjengis på en god måte. Jeg vet at utvalget ikke var enig i dette spørsmålet når det kom til konklusjon. Samtalen om dette vil sikkert fortsette. Langt utenfor denne spalten.

Jeg kan forstå at min holdning kan kritiseres for å være en form for subjektivisme. Jeg mener likevel det er en feilslutning. Dette handler om å erkjenne den aktuelle situasjonen, vise tillit til de menneskene som søker kirkelig tjeneste - og ta på alvor deres ord for hva de står for og vil leve etter.

Det er på tide å stikke fingeren i jorda. Vi er ikke tjent med kirkelige «trafikkregler» som er mer opptatt av formalia enn den enkeltes oppriktighet og livsførsel. Selv om det selvsagt er bred enighet om dette, er det slik bispemøtets vedtak kommuniserer. Det faktum at ekteskapet er den ordningen vi ønsker å fremme, betyr ikke at samboerskap ikke også kan være et godt sted for virkeliggjøring av de verdier som karakteriserer et godt og rett samliv.