Livets rett? Sorteringssamfunnets stygge ansikt.

Helseministeren åpner nå opp for å ta i bruk den omdiskuterte blodprøven som kan avdekke Downs, forkortet kalt NIPT. Siden fostervannsprøve for å avdekke visse kromosonfeil, spesielt Downs syndrom, blir 9 av 10 barn der det påvises Downs, blitt abortert. Da man innførte fostervannsdiagnostikk var det få, om noen, som var villig å innrømme at det dreide seg om å avsløre Downs, og således utrydde dette ved abort.

I dag er det ikke lenger mulig, eller kanskje heller ikke farlig, å innrømme at det er dette man faktisk ønsker. I tillegg så har man ingen reell mulighet for å hindre det som er blitt kalt fosterreduksjon, eller tvillingabort. Sorteringssamfunnet er et faktum. Vi kvitter oss bevisst med de som er annerledes, eller det som truer vår komfort.

Da abortloven ble innført i 1978 var både kunnskapen og teknologien innen medisinen en helt annen en vi kjenner til idag. Men grunnlaget for abortloven, nemlig kvinnens rett til å bestemme om hun selv ønsker barnet, uavhengig av årsak, gjør at etthvert forsøk på å ta konsekvensen av denne kunnskapen møtes med rop om angrep på kvinnens rettigheter. Jeg tror allikevel at det er en annen årsak til hvorfor man ikke tør å røre ved abortloven og som er langt mer alvorlig.

For det er ikke bare kvinnens rett som muliggjorde abortloven. Man måtte også definere hva som er et liv og når dette begynner. Ikke bare et hvilket som helst liv, men et menneske. Spørsmål ble derfor stilt om når man kunne sette en grense for når et foster var å annse som et menneske med rett på et juridisk vern. Basert på datidens kunnskap og propaganda fra pro-valg grupper, vant synet fram blant majoriteten om at et foster i mors liv ikke var noe annet enn en klump av kjøtt og blod, så kunne man med god samvittighet akseptere rett til fritt valg av abort innen en gitt alder (selvbestemt uke 12, en nemd etter dette). En grunnleggende del av argumentasjonen har vært at så lenge barnet er i mors liv, så er det ikke et selvstendig individ som har krav på et rettsvern.

Etthvert forsøk på innskrenke retten til selvbestemt abort vil derfor også være å annse at babyen har rett på et vern. Dette vernet vil i såfall være grunnet i et etisk syn som tilsier at dette individet har verdi i kraft av seg selv. Og denne verdien kan ikke være noe annet enn knyttet til det faktum at det er et menneskelig liv vi snakker om. Jeg vil tørre å påstå at det ville radikalt ha påvirket debatten rundt praksisen av abort.

Når jeg leser og hører politikere, leger og andre utale seg om abort i tilknytning til både fostervannsdiagnostikk eller fosterreduksjon, så gjentas det ofte hvor etisk problematisk dette er.  Men sjelden eller aldri forklares det hvorfor det er etisk problematisk eller utfordrende.

Realiteten er at det er etisk problematisk nettopp fordi vi snakker om liv og død. Men i det større bildet er det etisk problematisk fordi det også påvirker vårt menneskesyn. Både hvordan vi ser på alvorlig syke, psykisk syke, utviklingshemmede etc blir berørt av dette. I flere europeiske land ser vi hvordan dette utarter seg med åpning for aktiv "dødshjelp" til barn og voksne som ikke er i stand til å selv å avgjøre dette. Det vil si at man rett og slett avgjør hvem som skal få leve og ikke blant de svakeste og mest utsatte samfunnsgruppene.

I bunnen av abortloven ligger det en konflikt mellom menneskeverdet kontra menneskets krav til å bestemme over alle deler av det som angår ens eget liv. Selv om dette skulle komme i konflikt med selve retten til liv. Dette blir spesielt synlig når vi ser at feminister ikke vil ta inn over seg at i flere kulturer og steder i verden i dag, blir babyer abortert av den enkle grunn at de er jenter.

I dag er det babyer med Downs syndrom, eller tvillinger, vi jakter på i vårt samfunn. I morgen kan det være de med "feil" kjønn, feil legning, eller hvilke som helst andre uønskede egenskaper. Og her er problemet: Hvem kan fortelle noen at det er galt? Og på hvilket etisk grunnlag?

Denne kulturen, som mer og mer ligner på en dødskultur, har lagt til rette for sin egen undergang, er jeg redd. For menneskets verdi er med dagens menneskesynabortpraksis, teknologiske muligheter effektivt blitt en slave av våre følelser og ønsker.