Angsten for å virke umoderne

Torsdag starter Nordisk kirkemusikksymposium – det arrangeres for 21. gang. Under overskriften «Kyrkomusikens kraft» samles rundt 1.000 kirkemusikere, korsangere og andre interesserte til fire dager med et program fullpakket av seminarer, gudstjenester og konserter i Göteborg. Symposiet vil vise hvilken kraft og spennvidde kirkemusikken har. Fra klassisk barokk via folke­musikk til jazz og gospel, bare for å nevne noen av de ulike musikkformene som er representert.

Mange av de norske deltakerne har sitt virke som kirkemusikere i Den norske kirke. En vesentlig verdi ved slike nordiske møtesteder er samtalen med kolleger fra andre land. Hva vil de norske fortelle sine kolleger? Antakelig om gleder og sorger i arbeidet. Der vil de sikkert finne gjenklang. Mangfoldig musikksmak hos dem som går i kirken er noe som de aller fleste kirkemusikere har fått oppleve. Kravet til musikalsk allsidighet hos kirkemusikeren har med tiden økt betydelig i omfang. Ingen er uenige i at kirkemusikalsk mangfold beriker kirken. Samtidig krever det at man tenker gjennom hva dette mangfoldet innebærer.

På prøve. I likhet med andre fagområder er musikalsk kompetanse spesialisert og profesjonalisert. Kirkemusikeren med krav til kantorkompetanse er også en slik spesialisert og profesjonell musiker med høy kompetanse på musikk, både generell musikkunnskap og kirkemusikalske disipliner som orgelspill, salmer og liturgi. Mange komponerer og arrangerer musikk, og de dirigerer kor og orkester. Den nye, kirkemusikalske mangfoldsvirkeligheten setter den allsidige kirkemusikeren på prøve.­ Hun eller han skal ideelt sett kunne spille Bach like godt som en poplåt etter besifring. Det finnes selvfølgelig ingen som kan beherske hele spennet av musikalske sjangre som vi i dag forstår som kirkemusikk hundre prosent.

Angsten. Dette er det imidler­tid ikke alle som forstår. Et ­uttrykk for dette finner vi i stillingsannonser for kirkemusikere.­ Her søkes det stadig oftere ­etter ­musikere som spesielt skal ivareta­ det som ofte blir ­betegnet som «rytmisk» musikk. Ivare­takelse av hele den rike kirke­musikalske arven, som jo ­omfatter mye mer enn musikk som er laget de siste 20 årene, er tydeligvis ikke vesentlig. Musikere med kirkemusikalsk spesialutdanning har denne bredden, men blir valgt bort.

I et stort fellesråd ble nylig en full stilling som kantor tilbudt en musiker uten kantorgrad ­eller annen kirkemusikalsk utdanning. Dette til tross for at fire av søkerne hadde både grad og ­utdannelse i orden. Saken er ikke enestående, og viser tydelig at hensynet til såkalt egnethet ­benyttes for å få «den personen menigheten vil ha». Stadig oftere er dette den musikeren som har sin styrke i «rytmisk» musikk, men som er ute av stand til for eksempel å spille riktige akkorder
i «Våren» av Grieg i en begravelse.
 Dette er en del av et større bilde som også berører den debatten om gudstjenestefeiring som har vært ført her i avisen den siste tiden. Kravet om at kirken skal følge med i tiden gjør at den står i fare for å miste sitt grunnlag og den kultur den burde være stolt av. Det kan virke som om angsten for fortapelsen har veket plassen for angsten for å virke umoderne.

Uønsket utdannelse? De utdanningsstedene som utdanner kirkemusikere har i lengre tid slitt med liten søkertilgang. Det er ulike årsaker til dette, men det er åpenbart at få unge mennesker velger å bruke fire år eller mer på en kirkemusikkutdannelse som kirken ikke etterspør. Man må også huske at studentene må ha spilleferdigheter og teoretisk kompetanse i musikk på et høyt nivå for i det hele tatt å kunne komme gjennom det nåløyet som opptaksprøvene til studiet er. Ønsker ikke kirken kompetente og allsidige musikere?

Ansvaret for forvaltningen av vår kirkemusikalske arv er ikke noe de sentrale kirkelige aktører kan bære alene. Ansvaret ligger like mye lokalt. Ethvert fellesråd som søker etter en kirkemusiker, må tenke på at både fordypningen og bredden skal ivaretas. Da må det finnes en plan for hvordan dette skal skje. Det er snart åtte år siden Kirkemøtet vedtok «Plan for kirkemusikk» hvor selve grunnideen var at den enkelte menighet skal utarbeide sin egen kirkemusikkplan på lik linje med andre områder i kirken.

Bare en tredjedel av de norske menighetene har en slik plan i dag. Dette sier meg noe om hvilken prioritet dette området har i kirken lokalt. På den annen side har vi de menighetene som har lykkes med sin kirkemusikksatsing og som opplever hvilken kirke­musikalsk kraft vi har å øse av. Der hvor korlivet blomstrer, representerer dette ofte kirkens største frivillige arbeid. Kirkemusikken har et stort potensial og har ringvirkninger like mye inn i kirken som til samfunnet utenfor. Det er dette som er drivkraften bak det kommende symposiet i Göteborg.