(Trykket i Vårt Land, 13. august.)
[ I forget to pray for the angels and then the angels forget to pray for us ]
(«So long, Marianne»).
29. juli døde Marianne Ihlen. Hun var 81 år gammel og jeg har aldri møtt henne, men ikke desto mindre hender det jeg har tenkt på henne. Helt siden jeg i slutten av tenåringsalderen lot meg fortape i Axel Jensens og Leonard Cohens tekster, slik inntrykksømme sjeler i slutten av tenåringsalderen og begynnelsen av tjueårene gjerne gjør.
En annen ting nyimmatrikulerte humaniorastudenter av denne sorten kan finne på å gjøre er å drømme seg helt vekk i andre verdener. For eksempel en kunstnerkoloni på den greske øya Hydra på slutten av femti- og starten av sekstitallet.
Hit, mellom Saroniabukta og Argoliabukta i Egeerhavets mytologiske midte, kom 22 år gamle Marianne Jensen en kald desemberdag i 1957. Hun var konen til Axel Jensen, som skulle skrive på oppfølgeren til «Ikaros». Ett år senere var Marianne gravid, men før Axel engang hadde sett barnet var han i armene på en ny flamme.
På dette tidspunktet i fortellingen kommer Leonard Cohen inn. En dag Marianne har et ærend på kolonialen, stiller en mann seg i døråpningen, med solen i ryggen. Marianne ser bare en svart skygge. «Would you like to join us?» spør den. «Vi sitter utenfor».
Han kaller henne den vakreste kvinnen han har møtt («hva, dette runde ansiktet?», som hun spør) og kjører henne og barnet hele veien fra Hellas til Oslo.
Kort tid senere får hun et telegram fra Montreal: «Have house. All I need is my woman and her son. Love Leonard.»
Dermed går turen til Canada, og vekselvis New York og Hydra, der Cohen, Marianne og «lille Axel» pendler og lever sammen. I samme periode skriver Cohen en diktsamling han dediserer til Marianne, og sin mest ikoniske låt: «So long, Marianne». En sang jeg har reist til Dublin for å oppleve live, og som stadig er en kilde til innsikt i denne mystiske størrelsen vi kaller kjærlighet.
«I’m standing on a ledge and your fine spider web is fastening my ankle to a stone», synger Cohen, og gir tilknytningen mellom to stykker som elsker hverandre et ambivalent, uhellsvangert uttrykk. Kjærligheten kan løfte opp og «jorde», men også dra ned. Videre får forholdet mellom frihet og kjærlighet en religiøs, nesten besettende valør: «You held on to me like I was a crucifix».
Dertil aner vi konturene av en rastløs jeg-person som kommer til å skusle vekk det mest dyrebare i selvutfoldelsens navn («you left when I told you I was curious»), for bare å innse tapet når det er for sent: «I see you've gone and changed your name again. And just when I climbed this whole mountainside, to wash my eyelids in the rain».
Og ganske riktig, noen år senere endret Marianne navnet sitt på ny da hun giftet seg med Jan Kielland Stang. Hun døde som Marianne Stang Ihlen.
Men noen av båndene vedvarte. Da Marianne lå for døden, sendte hennes nærmeste en melding til Cohen. To timer senere fikk de svar: «Marianne, vi har kommet dit da vi er blitt så gamle at kroppene våre faller fra hverandre, og jeg tror jeg følger etter deg veldig snart», skrev den 81 år gamle Cohen. Som i Montreal-invitasjonen fra sekstitallet er han umiddelbart ved kjernen. Ennå er det ingen som skriver knappere, sannere og vakrere enn Cohen.
Han fortsatte: «Know that I am so close behind you that if you stretch out your hand, I think you can reach mine». I samme øyeblikk, sier Jan Christian Mollestad, som leste brevet høyt for Marianne, strakte hun ut armen.
Og kall meg gjerne sentimental, kjære leser, men jeg kjenner umiddelbart på en klump i halsen når jeg forestiller meg denne scenen. Kanskje glemte ikke englene å synge for dem likevel?
To dager senere var Marianne ikke lenger bevisst og gled inn på den siste veistrekningen.
På gjensyn, Marianne.
(PS. NRKs Kari Hesthamar laget i 2006 en nydelig radiodokumentar om Marianne Ihlen og hennes møte med Cohen. Anbefales!)
