Den Norske Kirkes kristne identitet svinner sakte hen

DnKs liberalteologer har gjort kjærligheten om til gud; fremfor å vektlegge at Gud er kjærlighet.

Refererer til Dietrich Bonhoeffer hvor han skriver om billig nåde. Den billige nåden som faktisk er og blir kirkens dødsfiende. Billig nåde som betyr menneskets iboende og etterlengtede frigjøring fra både troens fordringer og det individuelle ansvaret som oppstår ut fra relasjonen Gud, medmenneske og en selv. Her i liberalteologien er læren, dvs bibelen, bekjennelsen og tradisjonen Den Hellige Ånds verk og åndelige ´grensesnitt´ i praksis redusert til sekundære bi-effekter.

I følge liberalteologien er dette med å formulere tro, lære og kristent trosliv et ansvar som enhver selv heretter helt fritt kan definere; Gud har i praksis gjennom nåden oppløst seg selv og overlatt alt til mennesket. Alt. Eneste dogme er "størst av alt er kjærligheten". Og hva dette innebærer er opp til den enkelte å definere. Det som faktisk gjelder er Kardemommeloven: Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil.

Bibelen og bekjennelsen har blitt et koldtbord hvor enhver kan hente det en lyster. Alle bibelvers som understreker den enkeltes offerposisjon, bekreftelse og aksept hentes behørig frem og her hamrer liberalteologen bokstavtro løs som en fundementalist fra den vestlandske indremisjon. Mens alle bibelvers og fortellinger som vektlegger menneskets personlige ansvar og fordringer ("gå og synd ikke mer"), qua Guds skapning, for å leve i fase med troen overses glatt... eller nytolkes.

At Gud ofret sin sønn Jesus Kristus som sonoffer er ikke lenger interessant og aktuelt; vi behøver bare ta imot det som er gratis. Nåden har her i liberalteologiens tak- og veggløse stemningsreligiøse tempel blitt DnKs uuttømmelige spiskammer hvorfra det grenseløst og sveipende øses ut med raus og lett hånd, nåden er helt uten pris og omkostninger. Ordet "nåde" betyr jo nettopp "gratis", så her er det jo bare å forsyne seg ubetinget helt uten påfølgende fordringer og forpliktelser?

Men som Boenhoffer skriver, så er billig nåde å forkynne tilgivelse helt uten besinnelse, ovendelse og bot. Billig nåde er dåp uten kirketukt, nattverd som uttrykk for overseende ubetinget aksept, trøst og helt uten den irriterende syndsbekjennelsen, det er egentlig ikke så nøye like vel...   for hva skal man med personlig syndsbekjennelse når synden er omtolket til allmennetiske problemer og samfunnspolitisk misbruk av makt? Derfor, så konsentrerer DnKs prester seg mer og mer om generell allmenn etikk, miljøspørsmål og forsvarspolitikk. Her våger man virkelig å være tydelige og fremstå med klare fordringer. Ganske enkelt for her risikerer man ikke å tråkke noen enkeltpersoner i kirken på tærne. Å gi syndenes forlatelse helt uten personlig adresse og skriftemål er en løsning som bidrar til å opprettholde armlengs avstand til den enkeltes oppgjør.

Billig nåde er nåde uten etterfølgelse, nåde uten kors; dvs nåde uten den levende Guds sønn Jesus Kristus. Prestene gir av den store menneskelige kjærligheten det hellige til de allmenreligiøse, til de vantro, til fornekterne,dvs "perler til svin"; man øser raust og smilende ut strømmer av "nåde" uten ende… Men den andre siden av gaven og saken; dvs kallet til å bære sitt kors, til etterfølgelse av Kristus, har stilnet helt.

Boenhoffer fortsetter: Den dyre nåden er derimot den skjulte skatten i åkeren, hvor mennesket med glede går hen og selger alt hva han har; nåden er den mest kostbare perlen som får kjøpmannen til å selge hele sin eiendom for å kunne betale prisen for denne verdifulle perlen; nåden er Kristi kongeherredømme som et menneske river ut det ene øyet for; nåden er Jesu Kristi kall som får disiplene til at forlate sine garn og følge Ham. Men alt dette nevnte her er jo ikke lenger gangbart tema. Man våger ikke lenger å si et fordrende  "DU" i kirken; alle har jo mer enn nok med seg selv allerede. Du er akseptert. Og det fordres ingen ting. Liberalteologien er altså full av tiltro til menneskets gode vilje; for det er jo via menneskets indre selv at det kommer til gudserkjennelse.

Og merk vel: Denne tiltroen er selvsagt nødvendig; for all del. Men den er ikke tilstrekkelig (!) for den forkynnelsen som vil vekke mennesket til veien videre. Nåden kommer først. Ja. Slik vekkes den enkelte. Men dog kommer alltid vekkelsen og fordringene der etter.

Liberalteologene sitter heller begeistret - med kos, stemninger og gode følelser - og stirrer henført på Kristus´ finger som peker videre, fremfor å modig reise seg og gå snublende på denne strabasiøse veien. Dog med Guds velsignelse som bagasje.

Liberalteologien, som langsomt har forgiftet kirken innenfra, er en type kvasi-teologi som var og er maksimalt tillpasset till modernismen. Man kan de siste tiårene også se postmodernismens inntreden i den liberale forkynnelsen. Og ved neste kulturelle tidevende vil man se at liberalteologien gir det som da kommer et teologisk legitimerende uttrykk. Slik blir kirke og teologi et kraftløst anheng til samfunnskreftene. Og slik bidrar liberalteologien effektivt til sekularisering og kirkedød.

Teologien avledes nemlig primært av menneskets bevissthet og slik avledes alle teologiske standpunkter av noe i mennesket, og ikke uten for mennesket. Derfor er ikke den fortapte sønnens historie en fortelling om han som besinnet seg, omvendte seg og fant tilbake til Guds ventende og søkende favn for slik også som konsekvens å finne seg selv: Det er hos liberalteologene derimot en fortelling om han som helt uavhengig av Gud fant seg selv. I seg selv. Gud, dvs den ventende faren, er her bare en biperson som raust belønner sønnen for å endelig å ha funnet seg selv, "the only way out is in", må vite. Egentlig var det ikke nødvendig å verken besinne seg eller vende hjem til faderen og hjemmet. Den fortapte sønnen var allerede fremme da han reiste seg: Her er det det subjektive som er dominerende. Veien til Gud går her gjennom det enkelte menneskets indre; gjennom bevisstheten. Derfor spiller bibelen, dogmer, bekjennelse og tradisjonen - dvs Den Hellige Ånd - heller liten rolle for liberalteologien.

De liberale teologene stiller seg derfor gjerne frem som politisk korrekte og kritiske med hensyn til dogmene om treenigheten, jomfrufødselen, livets to utganger: Og Kristus reduseres til en type morallærer eller prototypen på det gode mennesket. Ganske enkelt fordi alt dette kirkelige og sakrale kun er garnityr og sekundært. Det primære er enkeltmennesket selv. Og bare dét. Slik vinner man gehør til det store sekulære publikumet utenfor kirken. Og slik tetter man i reformatorisk ånd til den hellige kilden som skal være kirkens hjerte og levende puls.

Liberalteologien definerer altså i praksis veien til Gud inn i mennesket, enten gjennom menneskets følelser eller moralske idealer og evner. Derfor, så spiller stemninger, aksept, følelser og kos så stor rolle i dagens DnK. Derfor er den ekstremt friksjons- og konfliktsky.

Med dette blir den understrøm av liberal teologi som i mange år har svekket kirken innenfra tydelig og det synes evident at tyngdepunktet i DnKs ledelse ikke lenger regner bibelen, bekjennelsen og tradisjonen som absolutt nødvendige kilder og referanse angående tro og liv. Man har en samfunnspolitisk og menneskelig idé og konsentrerer all forkynnelse og selektiv teologisk tenkning omkring denne. I den grad bibelen er interessant, så hentes derfor kun de elementer som kan underbygge dagens politisk- og sosialt korrekte holdninger. Man er altså i høyeste grad vitne til liberalteologisk forkynnelse som legitimering.

Tidsånden er faktisk i ferd med å vise Den Hellige Ånd ut av DnK, og 2000 års etablert og genuin troslære- og teologiske sannheter kastes på avfallsdyngen i det godes, frihetens og kjærlighetens navn.