Kirken har vært og er fortsatt et sted hvor mennesker samles ved viktige øyeblikk i livet. I tusen år har mennesker i Norge søkt trøst, håp og ny styrke i sine kirker. I møte med forfølgelse og krig har mennesker søkt trygghet i kirkerommet. Noen teologisk begrunnelse for hvorfor eller hvordan kirkerommet kan forstås og beskrives som hellig har ledelsen av Den norske kirke ikke gitt. Man kan undres på om det er tilfeldig. I en utredning fra Mellomkirkelig råd (1998) for Den norske kirke, fremholdes det at en slik begrunnelse ikke er enkel å finne ut fra luthersk teologi: «Noen teologisk begrunnelse for at vigslede hus eller rom får et spesielt hellig preg er det (…) vanskelig å gi ut fra protestantisk måte å tenke på.» Når Karl Gervin igjen kritiserer arven fra Luther på dette punkt, senest i Vårt Land den 18. juli, setter han fingeren på en velkjent punkt.
Det er godt dokumentert hvordan mennesker i det sen-moderne knytter helligehetsopplevelser og –erfaringer til en rekke ulike forhold som natur, fysiske gjenstander eller ulike praksiser, opplevelse av fellesskap, musikk, steder eller bygg. Den store oppslutning som Alternativ-messene har i dag illustrere dette på en for mange utrert måte. Fremstående religions-sosiologer som Woodhead og Heelas argumenterer for at det skjer en dreining fra religiøsitet til spiritualitet, fra deltakelse i kirkens fellesskap og tilslutning til kirkens lære, og til en mer åpen meningssøken hvor man mer løsrevet fra de organiserte religiøse fellesskap og på selektivt vis forholder seg til ulike religiøse tradisjoner. Filosofen Charles Taylor fremholder hvordan tapet av Gud gjennom moderniseringen har medført et menings-tap som i dag kompenseres med hva han kaller "en åndelige supernova"-effekt, et konstant jag etter stadig nye åndelige erfaringer og praksiser. Felles for disse samtidsanalysene er imidlertid at de fremholder at det ikke er mulig å skru klokken tilbake.
Det interessante spørsmålet her er hvordan kirken(e) kan møte denne utviklingen på sakssvarende vis. Hvilke ressurser fra kirkens rike og mangslungne arv er relevante? Den Luther som Gervin kritiserer framstår som sneversynt og forflatende i møte med disse opplevelsene og erfaringene: Med Gervin synes det ikke i Luther å være noe teologisk rom eller språk for det mangfold av hellighetsopplevelse som samtiden artikulerer. Hans svar er å peke på hvordan man tilrettela for det hellige i kirkes historie og fremholder at historiske svar bør gjentas i dag. Jeg mener Gervin tar feil, både i sin forståelse av Luther og i hvordan kirken i dag bør tenke.
De levende relikvier
Ja, reformasjonens forståelse av det hellige skiller seg fra middelalderens. Det er vanskelig for oss i dag å forstå den rolle relikviene hadde i middelalderens kirke, som gjenstander som på avgjørende vis definerte helligsteder og skapte strømmer av pilegrimer oppmuntret og ledsaget av kirkens løfter om velsignelse, helbredelse, bot og avlat ved helligstedet. Luther derimot fremholder at relikviene ikke har helliggjørende kraft. Det er Guds ord som rekker mennesket nåden og saligheten, som helliggjør og er det egentlige relikvie, skriver Luther i sine katekismearbeider fra 1528/29. Evangeliet overgår alle relikvier, sier han. I en tid hvor arbeidene med å bygge Peterskirken over Peters grav pågår i Roma, skriver Luther i 1522 kritisk at selv om vi hadde alle Peters ben, så ville ikke de gjøre noen person, en kirke eller en særskilt dag, hellig. Ja, om alle helgeners ben «lå i samme haug» (!), så ville ikke de gjøre meg hellig, gjentar han.
Men, fremholder han videre: Når du grunner over Guds ord, ja da er det sted og den stund hvor du gjør det hellig, ikke så mye på grunn av selve stedet eller handlingen, men på grunn av ordet. Han konkluderer: Nettopp fordi evangeliets ord er hellig, så er det sted og den stund du grunner over ordet hellig. De følger evangeliet har i menneskets liv forstår han videre som hellige. «Korset» alle troende må bære, de utfordringer troen skaper i menneskets liv, forstås som hellig liv. Forståelsen av hellig liv gis også en sosial-etisk dimensjon: det lidende medmenneske karakteriserer han som «et levende relikvie».
Mer velkjent er hvordan Luther tenker annerledes om sakramentene som sted for Gudsnærvær. I høymiddelalderen kom et nytt fokus på nattverden og læren om transubstansiasjonen utvikles ved å knytte an til samtidens fremste filosofiske modell hentet fra Aristoteles. På 1200-tallet begynner praksisen med at det ringes med en klokke under feiringen av messen, en ringing som skal fortelle om når forvandlingen av brød og vin, forvandlingen av naturen, i.e. transubstansiasjonen, skjer. Etter hvert kommer en rød lampe til å fortelle alle som er til stede i kirken om det guddommelige nærvær i hostien, det forvandlede brødet, som er oppbevart i tabernaklet på alteret. Slik er det forskjell mellom de innviede nattverdselementene og relikviene, mens Guds nærvær ifølge kirkens lære er i de første ved at de er forvandlede og derfor er hellige, er det i den romersk-katolske kirke ikke knyttet noen tilsvarende forvandlingslære til relikviene. At det er den røde lampe og ikke klokkeringing Gervin etterlyser, tolker jeg som et uttrykk for at han ikke ønsker transubstansiasjonslæren tilbake. Men hvilken forvandlingslære er det da han ønsker som lampen skal symbolisere?
Luthers tale om det hellige er annerledes. Men også Luther taler om hellig sted, hellig tid og hellig liv. Hans teologi innebærer følgelig ikke en avsakralisering av verden, snarere forstås det hellige i verden på en ny og annen måte. Det særskilte ved reformasjonen er at nå knyttes hellighet og subjektivitet sammen: Det hellige i verden finner vi ikke på gitte steder eller i gitte gjenstander fordi disse gjenstander eller steder på objektivt vis er forvandlet eller har fått en ny karakter. Det hellige finner vi på gitte steder, til gitte tider, gjennom gitte praksiser eller gjennom gitte gjenstander fordi mennesker, individuelt eller kollektivt, der og da enten erfarer eller har erfart Guds frigjørende tiltale til oss, Guds frelsende nærvær. Erfaringen av hellighet knyttes til en positiv gudstro som forstår vår identitet og eksistens som Guds gode gave, som frigjørende erfaring. Dette er frelsen for Luther, en frelse som så betyr «kors» og tjeneste i verden.
Hellighet og skapelse
Talen om det hellige er lite bearbeidet i det 20. århundres lutherske teologi. En viktig grunn til det er at det hellige for Luther også knytter seg til troen på Gud som skaper, og nettopp skapelsesteologien er her ett av de mest underutviklede områdene. Nyoppdagelsen av Luther som eksistensiell teolog i det 20. århundre og oppgjøret med den såkalte ordningsteoloigen, gjorde så skapelsesteologien ble svekket og oversett. "Ordet" ble forstått på en én-dimensjonal måte: Kun i det talte ord er Gud nærværende.
Er så Guds nærvær i verden og hverdagen slik å forstå at om troen ikke er der så er Gud fraværende? Nei, Luther peker på Guds faktiske nærvær i vår konkrete hverdag, i alle ting og i alle relasjoner – her har Luthers skapelseteologi et eksplisitt panenteistisk (i.e. at Gud er faktisk tilstede i alt og i alle ting, men samtidig er mer og ikke kan reduseres til disse) drag. For, for Luther er «ordet» langt mer enn det muntlige ordet eller evangeliet slik vi får det forkynt i søndagens preken. For Luther er ordet Guds måte å henvende seg og kommunisere med mennesker, og Gud gjør dette både gjennom natur og kultur. Gud taler gjennom naturen, kornet som vokser og i dyrelivets mangfold, alt vitner om Guds storhet og omsorg for skapningen. Luther er konkret og forteller om vepsebolet, fingerbølet, løvet på trærne, ja også i øl-fatet – alt taler ordet. Gud taler videre i de mellommenneskelige relasjoner, i møte med fattigdom og nød kaller Gud til ansvar og ivaretakelse. Det er Gud selv som møter meg i min nestes nød ved at Han har ikledd seg min neste som sin «maske» for slik å kalle meg til å avhjelpe nøden.
Det er så troen som åpner mine øyne slik at jeg kan se at dette Guds livgivende og sydende skapernærvær finnes i min tilsynelatende grå hverdag.Slik åpner troen verden, gjør så mennesket kan se på verden med hva Luther i 1532 nå kaller «vidåpne øyne» (weiter aufgesperrten Augen). – Jeg skriver om alt dette mer utførlig i min bok Pilegrim. Lengsel, vandring, tenkning – før og nå.
For Luther handler spørsmålet om tiders, steders og gjenstanders hellighet om hvorvidt de i seg selv gjøres til gjenstand for håp, lengsel og tro. Skjer det blir de til avguder, da er mennesket fanget i sin søken etter disse og mister først sin frihet, dernest faller det lidende medmennesket ut av synsfeltet. Med klar sosialetisk brodd kan nå Luther i 1522 argumentere: «Dersom det er en god gjerning du vil gjøre for Gud, for de hellige eller for deg selv, og altså ikke for din neste, ja nettopp da skal du vite at det ikke er en god gjerning.»
Men Luther avviser altså ikke i seg selv en tale om tider, steder og gjenstander som hellige, for med rett bruk er de nyttige og tjener til menneskers salighet og virker til tjeneste for nesten. Med dette flyttes fokus til hvordan de kan være uttrykk for religiøs erfaring og tjeneste for nesten – vekten flyttes til en betoning av bruken og dennes konsekvenser (usus).
Er så det hellige noe som mennesker, med Luther, selv bare definerer og skaper? Slett ikke. Verden, min konkrete hverdag, er allerede gjenstand for Guds nærvær. Men min opplevelse og erfaring av dette nærvær eller denne hellighet, avhenger av mennesket, av subjektet – at mennesket ser verden med andre øyne, med Luther: ser den allerede foreliggende verden, men nå ser den med vidåpne øyne.
Kirken som hellig rom
Er så kirken et hellig rom fra et luthersk teologisk perspektiv? Både ja og nei. Stedet i seg selv er ikke hellig uten at mennesker relaterer seg til det. Steder, gjenstander og tider er for Luther ikke å forstå som magiske: De virker ikke «av seg selv», uavhengig av subjektet. Men samtidig: Fordi mennesker i kirkerommet har gjort og fortsatt gjør erfaringer av hellighet i møte med evangeliet, så er kirkerommet med Luther å forstå som nettopp hellig.
Reformasjonen representerer en teologi hvor det åpnes for at både kirkebygg, relikvier og andre estetiske og materielle artefakter og religiøse praksiser som pilegrimsvandring, kan hjelpe mennesker å erfare både hva Luther beskriver som frelse og hva han beskriver som det lidende medmenneske, og i den forstand forstås de som nettopp hellige. – Hva som kan karakteriseres som en performativ forståelse av det hellige. At denne teologi er glemt i ettertiden skyldes i stor grad den påfølgende konfesjonaliseringen som fant sted på sent 1500-tall og på 1600-tallet, hvor man på både protestantisk og katolsk side var mest opptatt av å karikere hverandre enn å søke dialog. I katolsk teologi har det imidlertid de seneste tiårene skjedd en forskyvning i forståelsen av relikvier og helligsteder i retning av memoria: De skal ha en funksjon av å minne de troende om helgenene for slik å lede til Kristus. Denne forskyvning ligger tettere på Luther og reformasjonen.
Kirkebygget selv er sted for både tidligere og nåværende overskridende opplevelser og erfaringer, møter med det hellige. Rommet er hellig også utenfor den gudstjenestelige bruk fordi det utgjør et materielt uttrykk for eller et avtrykk, et ekko, en gjenklang, av menneskers overskridende opplevelser og erfaringer. Bruk skaper mentale avtrykk. Følgelig blir jeg forulempet når kirken ikke behandles respektfullt, når den brenner eller når makten trenger seg inn. Jeg opplever meg selv krenket, og jeg opplever at mitt medmenneske krenkes, for det rommet taler om min og mitt medmenneskes ufravikelige verd. – Å argumentere slik er «god luthersk teologi».
Tradisjonsrepetisjon?
Vår samtid er preget av spirituell søken, av en åndelig supernova-effekt. Samtidig står vi som enkeltindivid og samfunn overfor enorme utfordringer knyttet til bl.a. migrasjon og miljø. Jeg tror arven fra Luther nettopp kan hjelpe oss til å høre flyktningens rop som Guds rop til oss. Jeg tror denne arven kan hjelpe oss å se vår sårbare og truede verden som uendelig verdifull, som mer enn råvare, som sted for reelt Gudsnærvær. Jeg tror nettopp evangeliets ord kan åpne alle våre sanser til å oppleve og erfare verden med vidåpne øyne. Å repetere tradisjonens språk og uttrykk treffer kun de som søker svar i tradisjonen, i en urolig tid er det en ikke ubetydelig gruppe. Men skal kirken møte dagens mennesker og leve i troskap mot evangeliet kan ikke historiens svar, former og uttrykk, være tilstrekkelig. Skal evangeliets ord være til frelse i vår verden må man alltid våge å tenke nytt og grenseoverskridende. Arven fra Luther kan hjelpe oss til nettopp det. Ikke ved å repetere Luther, ikke ved å gjøre Luther til en pave. Slik jeg ser det er det i arven fra Luther vesentlige momenter til forståelsen av Gud og verden som har overføringsverdi også til i dag, og som kirken bør arbeide med å gi ny form og nytt språk for mennesker i dag. Nettopp derfor har vi grunn til å feire 2017.
