Kupp, kaos og krig: Ukraina – fra opprør til oppløsning

Det var daværende president Viktor Janukovitsj’ avgjørelse om å avslå intensjonsavtalen med EU som gjorde Majdanplassen først ble fylt 21. november 2013. Ukrainerne hadde imidlertid langt mer å klage over og plassen ble fort samlepunkt for de som bar misnøye mot den sittende regjeringa.

Nærmest uansett hvor de sto politisk kunne de finne gode grunner til å ønske sitt statsoverhode fjernet. Dette så man også på Majdan, men etter hvert kom det et skifte. En gul hånd med tre fingre i været på blå bakgrunn samt forskjellige rød-svarte flagg ble mer dominante. De første var fascistpartiet Svobodas, mens de andre tilhørte væpnede fascistbander som Pravij Sektor og UNSO.

Vold og mobilisering fra fascister
En universitetsstudie viser at deltakelsen fra ytre høyre var disproporsjonalt stort, med Svoboda som det mest aktive partiet og at deres deltakelse tiltok etter hvert som protestene varte. Det bør understrekes at de fleste deltakerne ikke hadde politisk affiliasjon. I de voldelige hendelsene var Svoboda den nest mest aktive gruppa, kun slått av nevnte Pravij Sektor. Og det ble mange voldelige hendelser.

Disse er viktige fordi de var med på å forme Majdan-protestene. Flere mindre venstresidegrupperinger trakk seg fra protestene etter at de følte seg truet av voldelige gjenger fra ytre høyre. Fascistisk vold i Ukraina forekom også hyppig før Majdan-protestene. Voldelige sammenstøt og politiets framstøt var også med på å øke støtten til demonstrantene. Da protestene gikk inn i sin avgjørende fase tok væpnede gjenger over forskjellige bygg som tilhørte myndighetene. Kontorene til fagforeninger og kommunistpartiet var også hyppige mål.

Ingen svar om snikskytterne
Den verste volden fant sted 18.-20. februar 2014. Snikskyttere drepte folk på begge sider, men regjeringen vil ikke etterforske hendelsene skikkelig og kun to personer er arrestert etter drapene. 110 sivile og 18 politifolk mistet livet. Politiets brutalitet og overgrep er det ingen tvil om, men det finnes ingen god oversikt over de voldsomme sammenstøtene som ledet opp til kuppet.

Andrij Parubij var sikkerhetssjef for Majdan og kontrollerte store deler av de væpnede demonstrantene. Etter maktovertakelsen ble han sjef for Det nasjonale sikkerhetsrådet. Hans versjon av hva som skjedde motstrider både vitner som ble skutt på, en person som hevder å ha vært snikskytter, og en fotograf og hans fotobevis, ifølge reportasjer av BBC og tysk TV. Han var blant grunnleggerne av Det Sosialnasjonalistiske Ukrainske Parti, nazistpartiet som seinere omdøpte seg til Svoboda. I dag er han leder for Verkhovna Rada, parlamentet i Ukraina, og representerer statsminister Jatsenjuks parti, Folkets Front.

LES OGSÅ: NRK og snikskytterne på Majdan

Kupp og udemokratisk utvikling
21. februar kom det massive krav om at Janukovitsj måtte trekke seg med trusler om ytterligere voldelig eskalering. Han flyktet landet, politiet trakk seg tilbake og dagen etter bestemte parlamentet at Janukovitsj skulle kastes. Riktignok skjedde dette mens flere parlamentsmedlemmer ikke kunne møte i frykt for eget liv og avstemningen fikk ikke nok stemmer for at avsettelsen skulle være i tråd med landets egen grunnlov. Kuppet var et faktum.

Norske og vestlige medier hadde vært klare hele tiden: det var demokratiforkjempere mot en despot og førstnevnte hadde akkurat vunnet. I året som har fulgt er det imidlertid ikke mye som har minnet om en demokratisk utvilkling. Kommunistpartiet, som satt i regjering med Janukovitsj’ Regionsparti, ble forvist fra parlamentet og før dét ble flere av deres talere fysisk angrepet av konkurrerende parlamentarikere. Det var nærmest umulig for dem å føre valgkamp og de mistet alle setene i september. Det pågår en rettslig prosess for å få partiet ulovliggjort.

Det var ikke overraskende siden det omtalte fascistpartiet Svoboda fikk plass i regjeringa umiddelbart etter Janukovitsj avgang i stedet for det moderate UDAR, akkurat slik USA ville det. Valget svekket Svoboda, men en ny fascistisk kraft steg fram. Oleg Ljasjko og hans Radikale Parti har vunnet 22 seter og fått visestatsministeren. Før Ljasjko ble parlamentsmedlem reiste han rundt med sin egen bande væpnede menn. De bortførte, torturerte og drapstruet politikere og mistenkte separatister, ifølge Amnesty. Man vet dette fordi han fikk det filmet før han la det ut på sin egen hjemmeside. Han ser også ut til å ha brukt antisemittisk propaganda i valgkampen.

Protester med krav om sosiale reformer, som sto sentralt under Majdan-protestene, har seinere blitt slått ned av voldelige gjenger fra ytre høyre som har operert med straffefrihet.

Nazikrigerne, regjeringens venner
Azov-bataljonen er en av de frivillige styrkene som kjemper som en del av den ukrainske hæren i Øst-Ukraina. Den er kjent for å ha huset utenlandske nazister, deriblant svenske Mikael Skilt. Etter å ha fulgt bataljonen forteller The Guardian at de fleste av den innlemmede ønsker etter hvert å "ta kampen til Kiev" etter at de er ferdige i øst. Azovs leder, Andrij Biletski, har motivasjonen klar: "Det historiske målet til for vår nasjon i dette kritiske øyeblikk er å lede verdens hvite raser i et siste korstog for deres overlevelse. Et korstog mot de semittiskledede undermenneskene." Andrij Biletski er nå parlamentsmedlem. Han ble valgt inn med statsminister Jatsenjuks velsignelse og hjelp da hans parti valgte å ikke stillle motkandidat i Biletskis distrikt. Biletskis kollega fra Azov, Vadim Troyan, ble i november oppnevnt til politisjef i Kiev.

Liberalister og konservative i Ukraina har alliert seg med fascister fordi de har ansett deres voldsutøvelse som nødvendig, først for å felle Janukovitsj, så for å bekjempe separatister i Øst-Ukraina. Man har akseptert å stå side om side med og gi makt til nazister. Som ofte skjer når land er i krig har Ukraina gått i en mer nasjonalistisk og konservativ retning. Det er ved slike skift at høyresida har alliert seg med fascister. Grove krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd har allerede funnet sted, men strategien bringer åpenbart med seg enda større risiko.

1,5 millioner er drevet på flukt og minst 5600 er drept i borgerkrigen.

LES OGSÅ: Nazistenes flukt fra nazisme

Ingen revolusjon
En revolusjon er en gjennomgripende forandring av sosiale strukturer på relativt kort tid. I en vid oppfatning av begrepet kan også en omveltning av politiske institusjoner inkluderes. Ingenting av dette har skjedd i Ukraina. "Ukraina har ikke gjennomgått en revolusjon, bare en utskiftning av elitene", slår den ukrainske sosiologen Volodimir Isjtsjenko fast. I Ukraina er knapt det sant.

Presidenten i Ukraina er en av landets rikeste menn som beleilig nok kunne ta kontroll over deler av landets media før han ble valgt. Han var handelsminister under Janukovitsj så seint som i 2012 og utenriksminister under den korrupte Julia Timosjenko. Statsminister Jatsenjuk har også vært utenriksminister under Janukovitsj. I tillegg har man noen ansettelser på grensa til det komiske. En amerikansk økonom med bakgrunn fra et investeringsfond er finansminister. Hun ble ukrainsk statsborger samme dag som hun fikk ministerposten. Aivaras Abromavicius er handelsminister. Han snakker ikke ukrainsk og har jobbet med aksjehandel.

De mest grunnleggende politiske vendingene synes å være en vridning vestover samt aksepten for fascisme mens det konservative og sovjetnostalgiske kommunistpartiet virker utradert.

Russland annekterer
Etter at Janukovitsj hadde forlatt Kiev invaderte Russland Krim. Putins rike skulle ikke bare huse den styrtede presidenten, men også etter hvert annektere en del av landet han en gang styrte over. En vits av en avstemning om Krims uavhengighet ble avholdt og i strid med internasjonal lov tok de den strategisk viktige halvøya.

Da Janukovitsj avviste EUs tilnærmingsplan var det til fordel for en avtale med Russland. Storebror i øst er ikke klar til å overgi Ukraina i Vestens favn og har støttet separatistene i Øst-Ukraina. Når jeg nevner et Ukraina i Vesten favn er det flere grunner til dette. I ti år før kuppet ga USA 30 milliarder kroner til vestvendt ukrainsk opposisjon. Like etter kom den ventede beskjeden at et Ukraina i ruin tok opp store lån hos Det internasjonale pengefondet. Lik andre land som har satt seg i gjeld til finansinstitusjonen blir de underlagt en rekke politiske krav i henhold til nyliberalistisk ideologi og de gir fra seg politisk makt kreditorene. Det har skjedd i titalls med land i Afrika og Asia, og det skjer i skrivende stund med kriserammede land i EU.

LES OGSÅ: IMF vil finansiere Ukrainas krigsøkonomi

Et splittet Ukraina
Det andre forsøket på en våpenhvile er i gang. Tross kamper er det fremdeles uklart om det vil holde bedre enn den forrige. Sentralregjeringen i Kiev insisterer på at de kjemper mot terrorister, men unge ukrainske menn ser sine landsmenn på andre siden av frontlinja og mange er på flukt fra en innkalling og innrullering i tjeneste. Det er ikke bare befolkningen krigføringen tærer på.

Det er ikke rart at universitetsstudenter fra vest ønsker et Ukraina som åpnes mot Europa. Man bør heller ikke undres over at industriarbeidere i øst vil hegne om arbeidsplasser som antakeligvis går tapt med en tilnærming til EU. Splittelsen i det ukrainske folket er høyst reeell. Meningsmålinger fra Ukraina viser at støtten til Majdan-protestene ikke var over 50 % mens de pågikk og at den var konsentrert til vestlige og midtre deler av landet. Støtten ser ut til å ha økt etter maktskiftet.

Ingen fascistjunta
Vestens ledere hevder det er Putins krig som pågår i Ukraina. De fratar østukrainere en rolle som annet enn Kremls sjakkbrikker, selv om det naturligvis er sant at separatistene avhenger av russisk hjelp. Fra Russland hevdes det at uavhengige østukrainerne holder på med antifascistisk selvforsvar. Selv om fascister har fått skremmende stor makt er det bare tull å kalle regimet i Kiev en fascistjunta. Russland henter for øvrig selv hjelp fra elementer lengst til høyre og ukrainsk venstreside har tidligere klaget over hvordan den prorussiske sidens påtatte antifascisme bringer reell antifascisme i vanry. I Ukraina som ellers er krigens første taper sannheten.

Skal en se tilbake på det som har skjedd i Ukraina de siste 15 månedene er det langt i fra den suksesshistorien vi ble presentert da «revolusjonen» ble gjennomført. Det var et kupp hvor en valgt president, riktignok korrupt og autoritær, ble jaget fra sitt embete med våpenmakt og folkelige protester. En borgerkrig har brutt ut med en flyktningkatastrofe av et omfang mange trodde Europa aldri ville se igjen. Lovløsheten og straffefriheten dominerer et regime støttet av Vesten. At Norge, sammen med blant annet Tyskland og USA støtter et regjering som bruker nazibataljoner for å kjempe mot egen befolkning synes virkelighetsfjernt.

LES OGSÅ: Russisk anneksjon forer høyreekstremisme

Imperialisme fra øst og vest
I norsk media har standarden vært å analysere den vestlige framferden basert på hva lederne sier. Hva gjelder Russland er det derimot fritt fram å spekulere i hva Putins egentlige mål er, rent bortsett fra de han uttaler. Å se forbi slagord og tåkeprat er naturligvis nødvendig når det kommer til politikk og særlig internasjonale relasjoner. Men skal man gjøre det kun for én av partene blir det slett journalistikk med en påfølgende dårlig analyse. I tillegg er det standard prosedyre å tillegge den russiske statsministeren direkte absurde motiver, planer og personlige egenskaper. Putin er ikke Hitler og han planlegger ikke å invadere Baltikum eller resten av Europa. Å skrive avisartikler, ha TV-intervjuer eller gi ut bøker som spekulerer i slikt er idioti og konspiratorisk vrøvl.

Konsolidering og utvidelse av makt, enten det er personlig eller gjennom det systemet man er en del av, er det de fleste ledere jobber mest for. Her er ikke Putin veldig forskjellig fra Merkel eller Obama, selv om folk i Vesten har langt større friheter enn de har i Russland. Nå står slaget om Ukraina. Den svakeste parten er i denne konflikten den som har vist seg mest villig til å bruke militærmakt, mens den sterkeste inntil videre har nøyd seg med med økonomiske og diplomatiske sanksjoner.

Uansett er det ukrainske folket fanget mellom to makter som river i landet deres, begge med imperialistiske motiver.