Forestillingen om at ekstreme islamister har blitt ekstreme på grunn av islam, er fortsatt utbredt. Da Hadia Tajik nylig påpekte at unge islamistiske ekstremister er religiøse noviser som burde lese Koranen, var det i tråd med hva vi faktisk vet. Likevel reagerte mange med at dette var en oppskrift på ekstremisering.
Alt for mange har også ment at det ble galt å ha en demonstrasjon mot ekstreme IS med en arrangør og taler som selv – angivelig – skal ha ekstreme islamistiske standpunkter.
Kampen mot ekstremisme må føres på mange måter og ved ulike «front- avsnitt». Noen ganger er det også nødvendig å alliere seg med en viss type ekstremister for å bekjempe noen som utgjør en mer akutt trussel. Under andre verdenskrig ble det skapt en bred allianse av ulike stater – der langt fra alle var demokratiske fyrtårn – i kampen mot nazismen og fascismen. Alliert med den totalitære stalinistiske Sovjetunionen, kunne vestlige demokratier nedkjempe Hitler-regimet og den rasistiske japanske imperialismen. Det var til fordel for menneskeheten. Uten at det gjorde stalinismen bedre, og uten at vi skal overse de kolonialistiske og rasistiske sidene ved Vestens demokratier.
Realpolitikk handler ofte om å velge mellom onder. Det er likevel viktig å holde fast på grunnleggende verdier og prinsipper. De skal brukes som rettesnor nettopp for å kunne nyansere mellom ekstremister og velge det minste ondet – når det er nødvendig. Nettopp for å fremme verdiene på lang sikt.
Derfor er det gode grunner til å forfølge Hadia Tajiks tanke om gi muslimske ungdommer som er interessert, skikkelig innføring i islam. Jo, etter min mening er islam, så vel som andre religioner, en deskriptivt og noen ganger normativt ekstrem verdensanskuelse. Men når erfaring og forskning forteller oss at de som har de beste kunnskaper om islam, er de som klarest avviser den moderne voldsromantiske jihadismen, er det all grunn til å vurdere hvordan det kan etableres allianser med grupper som sprer et sterkt islam(istis)k, men anti-jihadistisk budskap.
Den fornuftige innvendingen er at slike grupper, i Norge representert ved Islam Net, via sin ekstreme teologi kan fungere som portåpnere til de voldsromantiske jihadistene. Og vi vet at det finnes noen enkeltpersoner som beveger seg mellom Islam Net og de norske IS-propagandistene i Profetens Ummah. Dermed kan det være kontraproduktivt å samarbeide med Islam Net for å få potensielle Syria- eller Irak-farere på bedre tanker.
Men igjen er dette uttrykk for en altfor enkel enten/eller-tenkning. For selv om Islam Nets aktiviteter fører til at for eksempel to ungdommer i «faresonen» ekstremiseres slik at de reiser til Syria, vil det være en åpenbar nettogevinst om for eksempel ti ungdommer kom på bedre tanker og lot være å reise som følge av Islam Nets klare posisjon mot voldsromantisk jihadisme.
I kampen mot ulike former for ekstremisme, inkludert religiøse varianter, finnes ingen enkle løsninger. Det er viktig å fastholde ved grunnleggende menneskerettslige og demokratiske verdier i denne kampen, men en absolutistisk insistering på slike prinsipper kan fort bli kontraproduktiv. I tillegg er gjerne en slik holdning dobbeltmoralsk. Som når Human Rights Service går sterkt ut både mot Tajiks uttalelser og tanken om å samarbeide med Islam Net mot det som måtte være verre. For HRS unnslår seg ikke fra å publisere rasistiske kronikker på sin hjemmeside, å omgås ekstremister på konferanser omkring i Europa, eller ansette en islamofob konspirasjonsteoretiker. HRS kaster rett og slett stein i glasshus samtidig som de slår seg selv på kjeften. De opererer ikke i god tro.
En både prinsipiell og realistisk politikk for å bekjempe religiøs fanatisme må basere seg på fakta og kunnskap, ikke fordommer eller vrangforestillinger. Selv om det finnes klare overlappinger mellom politisk ekstremisme og religiøs fanatisme, er det også viktige forskjeller mellom disse ekstremismeformene. Ikke minst gjelder dette den religiøse ekstremismens ikke-ekstreme omland. De fleste religiøse mennesker er ikke normative ekstremister. Det kan gi et rom for manøvrering og pragmatisme som ikke er like opplagt når det gjelder politiske ekstremisme. Slike muligheter må utnyttes for å føre en mest mulig effektiv kamp mot islamofascistene i Den islamske staten.
Lars Gule
FØRST PUBLISERT I KLASSEKAMPEN 18. SEPTEMBER 2014
