Litt sommerferie på forskudd og reisen gikk til Dalen i Telemark. Den godt planlagte turen ble en av våre mest vellykkede. Glemt var hotell Dalen som Aage Samuelsen hadde hatt så mye slit med, der var vi i fjord.
Vi hadde, kona og jeg lest om Rui-jentene, boka er skrevet av Dagblad-journalisten Knut Eidem, som var i Dalen på 1950 tallet. Der fikk han for første gang høre om disse små jentene, de var ikke høyere enn 120 centimeter! Da de var små hadde de hatt en sykdom, det var visst den engelske syken som gjorde at de ikke ble høyere. Faren deres het Johan Schewenius og kom opprinnelig fra Sverige, men flyttet til Dalen i Telemark som ganske ung. Han var opprinnelig skredder, men på grunn av dårlig syn måtte han livberge seg på andre måter. Slegge, spade, grev og spett ble hans verktøy gjennom et langt liv, og han ble over 90 år gammel. "Spaden må gå jamnt," var et ordtak Rui-jentene lærte av sin far i ung alder.
Rui-jentene ble født på Rui gården, som opprinnelig var en husmannsplass. De het Ingerine som var født 5. mai 1872, og året etter kom Gurine den 12 september. De var meget arbeidssomme hele livet, noe som de hadde lært av sin far. Moren døde en kald marsdag i 1883, bare 39 år gammel, hun het Gunhild Drengsdatter og var født på gården Reine i Froland. Johan Schewenius ble da aleine med 5 barn. Etter Gunhilds død tok johan seg av barnas oppdragelse. Om dette skriver sønnen:"Han var ikke bare en ordensmann, men en av de flittigste og mest utholdende slitere jeg har kjent. For ham var arbeidet et sakrament, en glede og en fryd. Han køyet som regel kl. 23, sto opp kl. 4 eller halv 5, vasket seg grundig over hele ansiktet, hodet, halsen og brystet-alltid i kaldt vann. Det sier seg selv at det ikke var så lett å leve opp under en slik manns oppsyn. Han krevde absolutt lydighet, den minste avvikelse fra reglene betydde marsj ut i skjulet. Vi barn måtte opp kl. 6 hver morgen, dagdrieri var for han en vederstyggelighet."
Etterhvert dro de andre barna til Amerika, og de to Rui-jentene ble igjen hos sin far, som de pleide i hans alderdom. og til han døde 97 år gammel. Da hadde han kjøpt husmannsplassen og fikk derfor oppleve at Rui-gården ble hans eiendom.
Det som gjorde Rui-jentene kjente i landet var boka til forfatteren Knut Eidem som het: "Rui-jentene som kom til kongen." Det besøket er nøye skildret i boken og moro er det å lese replikkvekslingen med kong Olav og Rui-jentene. "Det har falt mye regn hos dere i sommer, sa Majesteten. Jau, svarte den største av de små søstrene, hun som het Ingerine. Det hev vøri mykki nedbør. Men så la hun unnskyldene til: Det kan ikkji kongen noko te!" Og denne replikkvekslingen mellom kong Olav og henne fortalte begge to om så lenge de levde!
"Av jord er du kommet, til jord skal du bli, men av jord skal du igjen oppstå."Med disse ord tok den samme presten som begravde Gurine 3 år før, avskjed med den siste av Rui-jentene en vakker høstdag den 22. oktober 1965. Hun ble lagt til hvile sammen med sin søster og sammen med faren. De ligger nå på kirkegården ved den gamle stavkirken Eidsborg, begge ble godt over 90 år gamle.
Det er to setninger som stadig gikk igjen hos søstrene: "Me har hatt det sø gøtt." Og den andre setningen: "...men vi har det finere på Rui-gården!"
Knut Eidems bok om Rui-jentene kom ut første gang i 1974. Historien om Rui-jentene fenga det norske folk, slik at boka kom ut i mange opplag. Den har ikke vært i salg på mange år nå, men interessen omkring Rui-jentene er framdeles der. Nå er boka gitt ut på nytt, og kan nok kjøpes i bokhandelen, ihvertfall er den i salg i museumet på Eidsborg, noen kilometer bak hjemstedet deres.
