Nasjonalt forbud mot tigging unødvendig og en liberal stat uverdig

I de senere år har et nasjonalt (eller lokalt) forbud mot tigging stått høyt på den politiske agenda. Den rødgrønne regjeringen vegret seg i det lengste - og kom heller ikke til noen begripelig konklusjon før den måtte gå av i fjor høst. Annerledes med regjeringen Solberg. I løpet av noen få måneder har Høyre og Frp blitt enige om et lokalt forbud mot tigging i 2014, etterfulgt av et nasjonalt forbud fra 2015. Med dette oppstår også problemet med grenseoppgang; for hva er egentlig tigging?

Gjelder ikke det alle situasjoner der noen ber om penger uten å levere en noenlunde tilsvarende vare eller ytelse? I så måte kommer alle veldedige organisasjoner inn under tiggerbegrepet. Det gjelder også frivillige organisasjoner som tigger om brukte klær og annet løsøre for å tjene penger på dem gjennom videresalg til bruktforhandlere og loppemarkeder. Men muligens ikke politikere som tigger om folks stemmer ved å love gull og grønne skoger foran hvert valg, for så å bryte samtlige løfter så fort stemmene er talt opp.

Vi lar oss imidlertid ikke irritere like mye av hverken valgkamp eller loppemarkeder som den hverdagstigging som forstyrrer en stadig større del av hovedstadens estetikk. I perioder synes det å være lettere å finne parkeringsplass enn et ledig gatehjørne for å sette seg ned med pappbegeret sitt. På den annen side – de fleste sitter jo bare der, nesten urørlige, og sjenerer ingen, annet enn (eventuelt) ved sitt blotte nærvær. I utgangspunktet burde det ikke være noe kriminelt i det. Politiets ressurser bør også prinsipielt anvendes til noe viktigere enn å jage forsvarsløse tiggere, narkomane og prostituerte, særlig hvis dét er deres eneste ”forbrytelse”.

Hva "folk flest" og stadig flere politikere synes å reagere på er tilstrømningen av mer eller mindre organiserte tiggerfølger fra Øst-Europa, særlig Romania. Det er blitt for mange krykkemenn, fillete kjerringer og trekkspillere som knapt kan håndtere instrumentet. Mange har derfor tatt til orde for en lov som skal forbyutlendinger å tigge i Norge. Å bare forby rumenere å tigge – selv om det i praksis er dem vi har i tankene – smaker for mye av politisk ukorrekt tenkning (diskriminering/rasisme). Et totalforbud mot tigging vil imidlertid også ramme dem vi gjerne vil ha i bybildet, som f eks musikere som virkelig vet å bruke instrumentene sine, levende statuer og andre som bidrar til å gjøre byen trivelig for oss andre å rusle rundt i.

På samme måte som det ikke var nødvendig å totalforby kjøp av sex for å komme menneskehandel til livs (det var ett av hovedargumentene, skjønt jeg mistenker heller at radikale feminister stod bak) – det er uansett forbudt å handle med mennesker – behøver vi strengt tatt heller ingen særlov om forbud mot tigging. Det holder med de mange forbudene mot å trakassere andre, stjele, rane og miljøkriminalitet. Det går etter min mening en vesensforskjell mellom å skulle nekte en fillete kledd utslitt rumensk kvinne å oppholde seg i Norge, bare fordi hun er (eller gir inntrykk av å være) fattig, og å utvise samme kvinne på grunn av tyverier eller miljøkriminalitet. Sistnevnte er, i motsetning til tigging, noe myndighetene burde ta på alvor. Mange tiggerfølger tar seg ikke råd til å leie godkjent losji, men slår seg til utendørs, på offentlig grunn, herunder verneverdige naturområder. Når tiggerfølget forlater "åstedet", ligger det kilovis med søppel igjen; alt fra matavfall, klær og gjenstander til brukte engangsgriller, ekskrementer, dopapir, brukte bleier, bind og tamponger. Samfunnet burde ikke godta denne forsøplingstrenden, men slå hardt ned på alle som på egenhånd tar seg til rette og griser til offentlige områder.

Dersom man virkelig vil tiggingen til livs, gjør man det best ved ikke å avse noen småpenger ved forespørsel. Byrden (forbudet) burde ligge på giver, ikke mottager. At den rødgrønne regjeringen slo om seg med generelle forbud og påbud som skulle gjelde alle, var ikke mer enn vi kunne forvente av en sosialdemokratisk regjering, der likhetstanken settes høyere enn individuelle behov, ønsker og løsninger. Men hva med vår nåværende, langt mer liberale regjering; burde ikke den prinsipielt gå inn for at også tigging skal styres av de samme markedsøkonomiske prinsipper som gjelder for alle områder der prinsippet om tilbud og etterspørsel gjelder? Jeg ser i så måte med skrekkblandet fryd frem til den dagen da alle kaffebarer og andre serviceytere må fjerne plastkoppene, merket tips, som behendig er plassert ved siden av kassaapparatet. Det er nemlig også en form for tigging.

marita.synnestvedt@gmail.com