Norge kan ikke få diktere kinesisk menneskerettighetspolitikk

Kristin Clemet skrev i Dalai Lama og den norske (senti)mentaliteten (20.5.14): «Kina kan ikke få diktere norsk menneskerettighetspolitikk. Det synes som Clemet helt har glemt årsakene til den kinesiske reaksjonen. Det var Nobelkomiteens leder og Europarådets generalsekretær, Thorbjørn Jagland, som ved utdelingen av fredsprisen til Liu Xiaobo i 2010 forsøkte å «diktere kinesisk menneskerettighetspolitikk».

Den tidligere kinesiske ambasadør for Norge, Tang Guoqiang, skrev i kronikken Det er bare trist (Nye Meninger 9.11.10): «Den norske nobelkomiteens beslutning om å gi årets Nobels fredspris til Liu Xiaobo er feilslått, fordi Liu er funnet skyldig i å bryte paragraf 105 i Kinas straffelov. Gjennom sitt valg har Nobelkomiteen vist ringeakt for Kinas juridiske suverenitet og hvor lite den forstår av landet mitt». En talskvinne fra det kinesiske utenriksdepartementet, Jiang Yu, slo fast at prisen er en «støtte til kriminalitet i Kina, en skamløs provokasjon og en innblanding i landets suverenitet», jf Mener Kina overreagerer (Dagsavisen 2.12.10).

Det kinesiske rettssystemet er ikke helt ulikt vårt eget. De har en egen Grunnlov og lover og regler som som gjør rettssystemet forutsigbart for befolkningen. Riktignok vekter de kinesiske myndigheter menneskerettigheter etter konvensjonene om sivile og politiske rettigheter og konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter noe forskjellig enn man gjør i Vesten. Men det må ligge innenfor Kinas styringsrett å selv få bestemme om de vil prioritere menneskerettigheter som arbeid (art. 6), sosial trygghet (art. 9) brød (art. 11) , helse (art. 12) og skole (art. 13 og 14), framfor ubegrenset ytrings- og demonstrasjonsfrihet (art. 19 og 21). Liu Xiaobo hadde egen forsvarer og det er intet som tyder på at han ikke ble dømt i overenstemmelse med de lover og regler som var gjeldende på de tidspunkter han forbrøt seg mot disse, jf mitt innlegg Thorbjørn Jagland og Trond Giske be Kina om unnskyldning! (Nye Meninger 27.11.12).

Erling Rimehaug avsluttet sitt innlegg Ja til Jagland (21.5.14) med disse ordene: «Etter at norske myndigheter helt åpent ga til kjenne at det var press fra Kina som gjorde at de ikke ville møte Dalai Lama, ville det være fullstendig diskrediterende for Nobelkomiteen om Thorbjørn Jagland skiftes ut. Det vil framstå som et nytt knefall for Kina.»

Regjeringens avgjørelse om ikke å gi Dalai Lama særskilt oppmerksomhet ved å ta ham i mot personlig, kan, etter min mening, også oppfattes som en delvis innrømmelse av at Liu Xiaobo ikke burde fått fredsprisen. Skiftes Thorbjørn Jagland ut nå, vil dette bli enda tydeligere. Og følges dette opp med at Norge og Nobelkomiteen i framtiden anerkjenner rettskraftige dommer avsagt i Kina, vil dette helt klart virke positivt for relasjonen mellom Norge og Kina.

Jon Magne Lund avsluttet sitt innlegg Knefallet (4.5.14) med: «Statsministeren og utenriksministeren står i fare for å bytte bort selvstendigheten mot kinesiske almisser. Og dette kan som allerede nevnt gå fra vondt til verre, når regjeringen stilles overfor kinesiske krav som selv en Solberg og Brende innser ikke kan oppfylles.»

Dalai Lamas visit til Norge kan ikke helt frikobles fra fredsprisutdelingen til Liu Xiaobo. Man kan kanskje si at Kinas terskel for «uvennlige» handlinger fra Nobelkomiteen, som synes å ha støtte hos norske politikere, er noe senket. Én ting er å la den åndelige eksilederen Dalai Lama slippe inn i Norge, noe ganske annet er det om rikets ledelse tar imot ham med åpne armer og gir ham gratulasjoner i full offentlighet for hans kamp for et uavhengig Tibet. Skulle regjeringen gratulere enhver dissident som har fått fredsprisen, ville jo nettopp dette vise at Nobelkomiteen og myndighetene i realiteten alltid går hånd i hånd, og dermed vil Kina få rett i at Nobelkomiteen ikke er helt uavhengig av Stortinget og regjeringen.

Kina kommer aldri til å blande seg inn i norsk menneskerettighetspolitikk så lenge den utøves innenfor vår egen jurisdiksjon. Da Nobelkomiteen tildelte den kinesisk straffedømte Liu Xiaobo en fredspris på 10 mill. kroner for de straffbare handlingene han hadde gjort seg skyldig i, som ryktespredning om korrupsjon, ærekrenkninger og oppvigleri, viste de på en indirekte måte manglende respekt for de kinesiske lover og regler og domstolens avgjørelser. Innenfor FNs menneskerettighetskonvensjoner er det stort rom for tolkninger og prioriteringer. Og det kan ikke være opptil Jagland eller andre vestlige politikere å bestemme at Kina skal tolke disse menneskerettighetene på nøyaktig samme måten som dem selv.