Du vet ikke hvem som sitter der

Dagen etter var jeg på vei til et jobbmøte. Det regnet. Sur marskulde. Utenfor politihuset satt en ung, svarthåret mann med koppen foran seg. Han så så altfor ung og uskyldig ut til å sitte der. Jeg stanset. En breddfull følelse fylte meg.

«You are too young to sit here.» sa jeg.

«What?»

Jeg gjentok og føyde til: «How old are you?»

«Twenty.»

Jeg sukket. Kjente meg hjelpeløs. «Why are you here?»

«I need a job. Do you have a job for me?»

Jeg sukket igjen. Ristet på hodet. Prøvde fortelle at jeg ikke var arbeidsgiver og at jeg måtte gå for å rekke møtet.

Døde. På tilbaketuren satt han der fortsatt. Jeg satte meg ned og fortsatte samtalen.

Han fortalte at han kom fra Romania. Han hadde vokst opp hos bestemoren sin. Foreldrene visste han ingenting om. Bestemoren døde brått i fjor. Hjertet. Fordi hun bare leide leiligheten de bodde i, hadde han ikke råd til å betale husleien når hun var død. En mann på min alder som hadde kjent han siden han var liten, hadde tatt seg av ham og latt han bo hos seg. Ingen andre hadde hjulpet. Nå hadde hans venn mistet jobben og han selv kommet til Norge for å prøve få jobb og tjene penger. Han hadde reist i fire dager med bil for å komme hit. Betalt halve summen. 750 kr av de 1500 kronene det kostet én vei.. Resten skulle betales på hjemveien. Dvs.det ville koste ham 2250 kr å komme seg hjem igjen. Han hadde vært her i fem dager.

«Hvor sover du?» spurte jeg.

Han ristet på skuldrene. «Outside. I don´sleep. I´m afraid.»

Jeg så for meg en mørk, kald, regnfull natt ute i Oslo by og grøsset ved tanken. Jeg forsto ham så altfor godt..

«Men når sover du da?» fortsatte jeg.

Han trakk på skuldrene. Prøvde forklare meg at der var en kirke hvor man kunne sove, men de hadde bare plass til 120 mennesker. De første hundre som fikk plass var gravide, kvinner og gamle. De neste plassene trakk de lodd om. De som fikk grønt kort fikk overnatte. Rødt kort ga lukket dør. Det var 40 menn som ikke fikk plass den natta.

«Do you have a job for me?» Han så håpefullt på meg.

Sove på gata. Jeg fikk innblikk i en verden jeg ikke kjente. En verden som ble litt for mye for meg, og kjente meg resignert. Prøvde forklare at jeg bare var en enkel sjel, at jeg dessverre ikke var en arbeidsgiver. At jeg i faktisk jobber mest frilans og heller ikke tjener så store penger. Ansiktet hans lyste skuffelse.

Men jeg kjente fordringen. Jeg ønsket å hjelpe ham. Han kunne ikke sitte der, sove ute! Han kunne vært sønnen min.

Jeg ville sørge for at han ikke skulle sove på gata. Etter noen telefoner til Frelsesarmeen, var vi på vei ned til Legevakten.

«Do they have a job for me?» Ansiktet hans lyste opp.

«Jeg vet ikke» svarte jeg.

Vi presenterte oss for hverandre. Han het Cosmin.

Kjente ingen. På veien gikk vi forbi en fra Romania. Jeg spurte om han kjente vedkommende. Ville teste ham litt. Så mange har snakket om at tiggerne bare er en del av en kriminell gjeng som sammen tjener store penger. Og selv ville jeg helt klart tatt kontakt med en nordmann hvis jeg var alene og hørte norsk tale i utlandet.

Han ristet på hodet.

«No.»

«Hvorfor?»

«I don´t know him. He is not from my place.»

Han kjente ingen andre her. Han var helt alene. Jeg trodde på hans historie.

Hos Legevakten trakk de på skuldrene da de hørte historien, men lovte meg å føre ham videre. Selv dro jeg hjem. Jeg hadde gjort det lille ekstra. Og ba til Gud om at jeg måtte slippe tenke mer på ham om dette var nok.

Skuffet. Jeg sluttet ikke å tenke på Cosmin.

Dagen etter dro jeg oppom Majorstua for å se etter ham. Jeg ble skuffet da han ikke satt på plassen sin. Men teppet hans lå der. Regnet dryppet av det.

Jeg bestemte meg. Fant en papirlapp og skrev telefonnr mitt og en hilsen om at vi ville hjelpe ham. Og kjente gleden fylle meg da jeg gikk derfra. Cosmin ringte meg da jeg satt på toget. Han ble glad for lappen. Men kunne fortelle at han hadde tråkket gatelangs ute den natta også.

Jeg leste om Kirkens prosjekt «Rom for fattige tilreisende» på nettet og kontaktet Kirkens Bymisjon. De lovte å ta kontakt med ham etter helgen. Ved middagsbordet den fredagen dekket vi til en ekstra. Jeg fortalte barna om Cosmin. Lurte på hva de syntes vi skulle gjøre.

«Kan vi ikke invitere ham hjem til oss da?» svarte de. Barns enkelhet.

Det var svaret jeg håpet på.

Vi snakket sammen hele familien og ble enige om å invitere Cosmin på middag søndag. Så fikk vi ta det derfra.

Blikkene. Jeg hentet ham i byen. Merket meg alle blikkene da vi satt på toget hjem og prøvde bli kjent på vårt brokete engelsk. Jeg la fram mine to kriterier den korte gåturen hjem. Han måtte snakke sant og han måtte ikke stjele. Han nikket. Etter en dusj og ikledd min mann sine klær satt vi der, fem stykker ved middagsbordet. Uten å dekke til en ekstra... En helt alminnelig ung tjueåring fra et annet land var vår middagsgjest. Vi prata, spiste og lo. Det kunne ikke vært mer naturlig.

Men vi hadde ikke før spist ferdig før han tenkte seg tilbake. Han ville til Oslo igjen før det ble mørkt.

«Bli her.» sa vi. Og overtalte han til å sove på gjesterommet.

Vi gjemte ikke bort sølvtøyet eller lommebøkene. Alt lå der det pleide. Det måtte være slik. Basert på tillit.

Dyktig. Neste dag satte vi han i gang med å rake plenen, mot betaling. Dagen etter vasket han vinduene. Så la han kjøkkenfliser - de som har ligget der klart siden august. Cosmin jobbet hjemme i huset mens vi var på jobb. Han hadde 12 års skolegang og hadde lært mye av sin snekkervenn. Han var dyktig til mye! Jeg følte det som vi hadde fått en engel i hus. Han var lykkelig. Han tjente penger. De første pengene sendte han hjem til sin venn som takk.

Men da vi ikke hadde mer jobb å tilby ville han tilbake til gata for å prøve søke lykken. Han kunne ikke bare sitte og vente. Det var ikke nok med en trygg seng å sove i. Han trengte penger. Han hadde en drøm. Han ville studere til å bli politi i hjemlandet. Jeg prøvde overtale han til å bli. Vi måtte vinne hans tillit til at vi mente at vi ønsket å hjelpe ham. Vi ringte rundt til venner, kollegaer. Vi leste reglene angående hvite småjobber på skatteetatens sider og ringte rundt til venner og kollegaer. Spurte om noen trengte en håndsrekning.  Den første uka gikk det trått, men så løsnet det.

Delte tanker. I drøyt to måneder var Cosmin en del av vårt hjem. Han spiste med oss. Delte tanker. Tøyset med ungene. Folk engasjerte seg, og han fikk små oppdrag rundt omkring med de beste attester. Mye hardt arbeid. Men takknemligheten lyste av ansiktet hans hver dag han hadde jobb.

Vi har sett et alvorstungt ungt ansikt endre seg til et ansikt fylt av håp og forventning. Det har vært fantastisk. Vi har snakket om fremtiden. Om utdannelse. Om drømmen om en gang å bygge et eget hjem, siden han faktisk ikke har noe hjem å komme tilbake til i hjemlandet. Smilet og latteren har sittet løst. Han har vært i kirken mange søndager. Likte så godt at gudstjenesten bare varte halvannen time. I Romania varer den i fire...

Vi har huset en hjemløs. Men han er bare en ung mann fra et annet land, som nå kaller oss mama and papa. Vi er blitt glad i ham hele familien. Det var trist å ta farvel. Med seg hadde han nok opptjente penger til å betale studieplass på Politiskolen og bo i Bucharest det første studieåret. Jeg er så stolt av ham!

Romania nederst. For vel 100 år siden var Norge det fattigste landet i Europa. Før oljen. Min bestefar og oldefar dro til Amerika for å søke lykken. Nå er det Romania som ligger nederst. Og rumenere og romfolk kommer hit. Skal vi avvise dem ved grensen? Skal vi nekte dem å tigge? Hvilke andre muligheter finnes her i Norge for dem? Kirkens Bymisjon måtte bare erkjenne at mulighetene var få. Det de kunne tilby var en seng for natten - for noen av dem, språkkurs og informasjon.

NAV hadde absolutt ingenting å tilby min venn.

Hvordan kan vi bare forby tigging?

Du vet ikke hvem det er som sitter der.

Denne gangen var det Cosmin. Og jeg kunne vært moren hans.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 23.5.2014