Skam på skambeinet 2 !

Dette gjelder fastlegene som av dype samvittighetsårsaker ikke ser seg i stand til å henvise til enkelte typer kontroversiell behandling, eksempelvis provosert abort, eller kunstig inseminasjon for kvinner som bevisst ønsker å føde farløse barn på statens bekostning.

Det er altså i dette lite fortrøstningsfulle tvangsperspektivet debatten skal føres. Da er det vanskelig å se konturene av mer åpenhet og mer demokrati slik noen politiske miljøer forbilledlig har løftet frem de siste årene.

Helsereformen forutsetter flere leger i aktivitet, ikke færre. Det nye stortingsflertallet gir anerkjennelse til, og verdsetter klokelig nok mer åpenhet og mer demokrati rundt vanskelige etiske spørsmål, uten å true med yrkesforbud.

Bonde Tusvik`s løsning er å avvise konsekvensene av disse legenes etisk velbegrunnede refleksjoner, fordi dette verken samsvarer med hennes eget verdisyn, eller ikke er i samsvar med slik pasientbehandlingen etter hennes oppfatning skal finne sted. At disse derfor heller ikke kan praktisere som fastlege, er hennes konfronterende og lite meningsfylte dom i saken.

Lite meningsfull og konfronterende fordi debatten om hva som er rett eller galt naturlig nok er evigvarende, og at saken derfor bør sees på fra flere sider. For de berørte pasienter vil disse spørsmålene selvsagt også oppleves som vanskelige. Noen spørmål finnes kanskje heller ikke alltid gode og enkle svar på.

Men, det har vært, og det må fortsatt være, uakseptabelt og udemokratisk å skulle tvinge helsepersonell til å utføre handlinger som de av sterke overbevisningsgrunner ikke ser seg i stand til å kunne utføre, enten det gjelder deltagelse direkte i handlinger, eller å være en del av den formelle kjeden som fører frem til etisk kontroversielle handlinger.

På syttitallet da dagens abortlov ble vedtatt, ble samvittighetsfriheten synliggjort og løftet frem i loven som en gyldig posisjon for dem som av samvittighetsårsaker ikke så seg i stand til å medvirke til, eller å utføre abort.

Det var en klok vei å gå.

Derfor vil det også være et kraftig tilbakeskritt dersom fastleger som av samvittighetsårsaker ikke ser seg i stand til å henvise til etisk omstridt og kontroversiell behandling, skal tvinges ut av sin fastlegegjerning.

Da debatten var på sitt varmeste i 2011, etter at Helse og Omsorgsdepartementet forsøkte å stramme inn på fastlegenes inntil da velfungerende praksis, blant annet etter anbefaling fra de organisert homofile miljøene (I tilfellet kunstig inseminasjon for lesbiske samlevende), så mente f.eks leder i Rådet for legeetikk, Trond Markestad, at dette var statlig diskriminering, og uttalte blant annet til VG - nett ; " at reservasjonsretten bestandig har vært praktisert, og Statens helsetilsyn har akseptert praktisering av dette".

Denne konklusjonen er forøvrig helt i tråd med situasjonen som oppstod da det svenske riksdagsmedlemmet Carola Hegg i 2011 fremmet forslag for Europarådet om registrering av leger som av samvittighetsårsaker ønsket å reservere seg mot å delta ved abort.

Forslaget ble selvsagt nedstemt.

Europarådet vendte tommelen klart ned, og slo uttrykkelig fast at ingen person, sykehus eller institusjon skal tvinges, være ansvarlig for eller på noen annen måte diskrimineres utifra motstand mot å utføre, medvirke til eller akseptere f.eks aborter. Uansett ståsted i dette spørsmålet eller andre etiske dilemmaer, så er det betryggende å se at noen - i dette tilfellet Europarådet- i motsetrning til Bonde evner å tenke klart om helsepersonellets rett til å tenke selv og avgjøre i disse spørsmålene.

Et påfallende trekk ved denne debatten har også vært fraværet av dokumentasjon som kunne vise til at dagens praksis har medført problemer i pasientbehandlingen. Da den rødgrønne regjeringen i 2011 forsøkte å stramme inn på den - inntil da veletablerte praksis - skjedde dette foruroligende nok uten at det fra myndighetenes side ble lagt frem dokumentasjon som i det minste kunne underbygge hvorfor man ønsket denne innstrammingen.

Årsaken til manglende dokumentasjon måtte derfor - med stor sannsynlighet - være at praktiseringen av reservasjonsretten, i enkelte etisk kontroversielle spørsmål, ikke hadde skapt vanskelige forhold i pasientbehandlingen.

Mange vil derfor hevde at politiske vurderinger, samt press fra organisasjoner og politikere som ønsket en slik utvikling, og ikke bare pasientens beste, lå bak forsøkene på innstramming.

I perioden etter at presiseringen fra Helse og Omsorgsdepartementet kom, så kunne VG - nett melde om at hverken Helse og Omsorgsdepartementet, Helsetilsynet, eller Helsedirektoratet, kunne legge frem dokumentasjon som viste at dagens praksis skapte problemer i pasientbehandlingen.

Dette er altså et faktum som Bonde Tusvik velger å underslå i sin tilsynelatende iver etter å frata enkelte samvittighetsleger retten til å praktisere som fastlege. At det i etterkant kun har vært mulig å avdekke et forsvinnende lite antall enkelttilfeller, som ikke er fornøyd, understreker poenget i forhold til at dette har vært praktisert med smidighet i hele landet, gjennom i flere tiår.Og av den grunn også med Helsetilsynets velsignelse.

I dette spørsmålet glir sakens prinsippielle og praktiske sider over i hverandre. Nettopp derfor er pragmatiske signaler fra de nye stortingsflertallet positivt for en liten andel av de nærmere 5000 fastlegene i Norge.

Å løfte frem åpenhet rundt etisk vanskelige og kontroversielle spørsmål som reservasjonsretten, både den formelt vedtatte og den praktiserte, vitner om det nye stortingsflertallets kloke valg i disse spørsmålene, uten at man truer med yrkesforbud.

For det er nettopp yrkesforbud som i praksis vil være konsekvensen av Sigrid Bonde Tusvik`s synspunkter. Så mange som 200 000 – 400 000 pasienter kan komme til å oppleve at deres fastlege blir tvunget til å avstå fra sin fastlegegjerning og oppofrende arbeid for titusenvis av pasienter gjennom flere tiår.

Bare fordi noen ytterst få føler seg diskriminert. I Bonde Tusviks verden er dette åpenbart en rimelig og god vurdering av pasientenes beste.

Jeg mener disse holdningene, det tilsynelatende grenseløse rettighetsorienterte voksenperspektivet som roper diskriminering overalt, reiser spørsmål som berører demokratiske bærebjelker som ytring og samvittighetsfrihet.

Det er altså i dette lite fortrøstningsfulle tvangsperspektivet debatten skal føres. Da er det vanskelig å se konturene av mer åpenhet og mer demokrati slik noen politiske miljøer forbilledlig har løftet frem de siste årene.