Mennesker før systemer -om medisin, ydmykhet og verdighet ved livets start

Utviklingen i nyfødt-medisin gjør at vi stadig kan redde mindre og sykere barn. Det er fantastisk, men gir også etiske utfordringer. Barn som er levedyktige har rett på medisinsk hjelp. Hvem helsevesenet definerer som levedyktig er da helt avgjørende. Derfor må vi kontiunerlig debattere både hvor grensene bør gå og om helsevesenets praksis innenfor disse rammene er god nok.

Takk til Ola Didrik Saugstad for han på en konstruktiv og verdig måte puster liv i og holder i debatten om senabort og om grensene for hvor tidlig man kan redde små barn i mors liv.
I VG, Vårt land og i andre medier har Saugstad de siste dagene vært tydelig på at at hvor tidlig vi kan redde barn er relevant når det gjelder diskusjonen om senaborter, og at det er viktig å ha en sikker margin mellom senabortgrensen og alderen for potensielle levedyktige fostre.

Det er svært gledelig at det nå virker å være bred politisk enighet om at abort på levedyktige fostre ikke skal forekomme. Vi som politikere har ansvar for å forme lovverk og forskifter som setter rammer og grenser, men virkeligheten skapes gjennom helsevesenets praksis og møte med mennesker. Det er derfor også viktig at vi som politikere og samfunn er villige til å ta del i debatten om helsevesenets praksis innenfor de rammene som er satt.

Et levedyktig barn har rett på medisinsk hjelp. Da er det helt avgjørende hvilke barn som defineres som levedyktig. Gynekologforeningen har reagert på forslaget til forskrift som presiserer at senabort etter uke 22 er ulovlig, fordi vi i Norge ikke redder barn som født tidligere enn uke 23.  Saugstad påpeker imidlertid at selv om vi ikke per i dag redder barn yngre enn 23 uker i Norge, så er trenden internasjonalt at også yngre barn enn dette reddes, og at nye rapporter viser at det går overraskende bra med dem.

Jeg har selv vært i nærheten av nyfødt-medisinens grenser, der de var på midten av 70-tallet. Jeg ble født 10 uker for tidlig og gjennomgikk en hjerteoperasjon som nyfødt. Det var slett ingen selvfølge at jeg skulle overleve. Jeg har vært utrolig heldig. Jeg er frisk. De småplagene jeg har, som trolig er senskader etter for tidlig fødsel, er i dag bagateller. Jeg takker legene på Ullevål, hvor jeg tilbrakte mine første tre måneder, for at jeg lever, og jeg er ydmyk; for legevitenskapens muligheter og grenser, og for livet.

Grensene er ikke statiske, de flytter seg med ny forskning og ny teknologi. Det krever at vi - ikke bare legene, men hele samfunnet - er villige til å kontinuerlig debattere hvor grensene bør gå, og hva som er akseptabel og god praksis i helsevesenet innenfor disse rammene.

Vi må tørre å spørre: Hvilken veiledning har foreldre i en fortvilt og krevende situasjon fått? Hvilke alternativer har de blitt presentert for? Har de blitt møtt med verdighet eller "vi vet hva som er best for deg"? - enten det er foreldre som søker om senabort, eller foreldre som ønsker å bære fram barn med sykdommer eller syndromer som leger definerer som "ikke forenelig med liv"? Hvordan sikrer vi fokus også på menneskene, ikke bare systemene i disse situasjonene som er så ekstremt  krevende menneskelig, medisinsk og etisk?

Dette er ikke enkelt, det er veldig vanskelig. Det er fordi det er vanskelig og fordi forutsetningene endres at vi hele tiden ydmykt må lytte både til medisinsk forskning og menneskers erfaringer, og hele tiden holde debatten levende, ellers blir vi sløve.

Jeg håper på en god, konstruktiv og verdig debatt om nyfødtmedisin, senaborter, menneskeverd og verdighet.

Publisert i Vårt land 10.januar 2014