(kortere utgave trykket i BT, lørdag 7. desember)
IVRIG FAN HUKER tak i Morrissey på gata:
– Å, Morrissey. Å herregud, for en ære. Du har gjort meg og mange lykkelige.
Morrissey virker brydd og svarer:
– Det var ikke meninga.
«Det er rett og slett den underligste bookingen av en artist jeg noensinne har sett på norsk jord», «jeg måper over produsentenes dømmekraft» (Kjetil Rolness). «Vi snakker om en artist som bokstavelig talt går over lik» (Joacim Lund, Aftenposten) (mine uth.). «Denne bookingen er en skandale» (Thomas Seltzer).
Mange reagerer på at Morrissey er invitert til Nobelkonserten. Det er forståelig. Den Morrissey som formidles i norske og internasjonale medier, er ikke noe hyggelig bekjentskap. En sveiseblind noksagt forspent med en haug idiotiske uttalelser. En utømmelig kilde til galle og sure oppstøt.
Og hadde de bare vært litt spissfindige, litt Morrissey-aktige. Men de er jo ikke det heller. De er bare … plumpe.
Og hva med disse skjortene han har begynt å gå med? Er det John Carew som hjelper ham?
Det blir stadig vanskeligere å forsvare Morrissey. Det kan virke som selv Frode Grytten og Tore Renberg har gitt opp.
For dagens utgave av Morrissey bærer først og fremst vitnesbyrd om at et liv i motstandsbevegelsen koster. Hans evne til å navigere i det politiske – og moralske – landskapet synes korrumpert av et liv i innbitt opposisjon til alt som kan minne om lukten av kjøtt og autoriteter. Kompasset hans har tjoret seg fast.
Det er da det er på tide å finne frem tekstene hans igjen. For de skinner fremdeles. Av nåde og miskunn. Barmhjertighet og medlidenhet. Hele forfatterskapet til Morrissey kretser omkring dette: Ømheten for dem som blir stående igjen langs ribbeveggen. Lyset som aldri slukkes. Underet i de tomme hender. De svakes triumf. Det er dette som er tekstforfatteren Morrissey – kanskje den aller fremste innen den vestlige popkanon.
Og hva er vel dette – om ikke fredens budskap?
Den svenske latinprofessoren Anders Piltz har skrevet boka Det gråtande djuret (1998). Han viser til det elementære, men helt spesifikt menneskelige: Vi er de eneste skapningene som gråter. Gråtende og nakne kommer vi inn i verden, mer sårbare, avhengige og hjelpeløse enn noen andre skapninger; fullstendig overgitt andres hender.
Mennesket er ikke suverene entreprenører i sitt eget liv, skriver Plitz. Vi er også små, svake og syke. Og våre lidelser er ikke tilfeldige heftelser eller straff for et umoralsk liv. Nei, det er natur, det er tyngdelov. Det er denne fundamentale erfaringen og innsikten også Morrissey videreformidler.
Losing in front of your home town
The crowd call your name
They love you all the same
(…)
And they'll stay
Till the grave
(«Boxers», 1995)
Vi gjenkjenner Morrisseys hovedmotiv: Gløden. Gjenskinnet. Nederlagets seier. Nåden som overskrider det menneskelige. For bak alt finnes et hjemmepublikum som ser oss og elsker oss i all vår ulykke. Det er betegnende for Morrisseys format når han på The Smiths’ kanskje mest ikoniske låt like godt parafraserer Johannes-prologen (Joh 1,5): «Lyset skinner i mørket, men mørket fikk ikke makt over det»:
Oh, there is a light and it never goes out
There is a light and it never goes out
(«There is a light that never goes out», 1986)
Denne nåden er ikke gjensvar på noe elskverdig hos oss, men utelukkende en gave, prosederer Morrissey. Ren gunst. Selv om det noen ganger nesten kan bli for mye av det gode:
Why did you give me so much love
In a loveless world?
When there is no one I can turn to
To unlock all this love
(«I have forgiven Jesus», 2004)
Nådeløs mot kongefamilien og øvrigheten – men selve symbolet på nåden for alle dem som har fulgt ham. Den kvasireligiøse tilbedelsen av Morrissey kan sees i lys av dette. Kraften i det evangeliet han har preket i tretti år. Det har aldri handlet om å gjøre folk «lykkelige» («du har gjort meg og mange lykkelige!»), men noe langt viktigere.
Og nå er det kanskje på tide å snu på flisa – nå er det Morrissey som trenger vår nåde.
For spørsmålet om hvorvidt Morrissey er «verdig» en plass på Nobelkonserten, midt mellom Timbuktu og tidligere yrkesmilitær James Blunt, handler mest om hva slags nasjon ønsker vi å være. Hva slags impulser skal vi handle etter? Ja, Morrissey har sagt ufyselige ting, men hva er kuren mot det? Moralsk oppstandelse? Kjetil Rolness i forskjellige stadier av indignasjon? En betuttet Thomas Seltzer?
De siste ukers støy omkring Nobelkonserten viser en oppbrakt offentlighet i full beredskapsmodus. Det er et ordskifte der Joacim Lund Aftenposten tar til orde for en avholden og anstendig tone – hurra for det! – men på utpust presterer å kalle Morrissey en morder («han går bokstavelig talt over lik». P2 Kulturnytt, 28. november).
22. juli trigger et sett nasjonale reflekser, og Morrisseys uttalelse om Utøya er absurd og sårende. Denne må han stå til ansvar for. Men som nasjon gjør vi også klokt i å trekke pusten. Slik viser vi styrke og gjenstridighet – og nåde!
Det som skjedde på en øy i Tyrifjorden er et felles traume vi aldri vil bli ferdig med. Det vil verke og gjøre vondt i all fremtid. Og når noen tråkker på det, kan det appellere til våre mindre forsonlige instinkter. Ønsket om å bortvise Morrissey er et eksempel på det.
Som nasjon settes vi hele tiden på nye prøver. Store og små. Noen skal vi bekjempe, og noen skal vi tåle.
At Morrissey har bestilt flybilletter til Norge, tilhører den siste kategorien.
