Et voksent menneske, med en utviklet moraloppfattelse, styres innenfra med utgangspunkt i en personlig frihet, forankret i en personlig tro.
En levende tro er en av de centrale elemeneter i naturlig omsorg.
"Hvis ikke Gud finnes, vil alt være tillatt".
Det er en fast sammenheng mellom tro og moral.
Moralens forutsetninger antas å være menneskets følelse av levende samhørighet med andre mennesker. Finnes ikke en slik følelse, så forsvinner alle hemninger.
Alt blir tillatt.
Troen inneholder en tillit til ytre forhold.
Troen innebærer en kamp, et valg til å gå videre, ikke flykte, ut i fra den forestillingen at kamp vil føre til tilfredsstillelse og vekst, og at troen er et uttrykk for viljen.
Relasjonen mellom den abstrakte annen og den enkelte er personlig. Relasjonen er unik for hvert menneske.
Den annen kan utvikle og støtte denne troen. Et menneske bør vokse opp i et miljø, som fremmer utviklingen av personlig tro og støtte til dette i omgivelsene.
Den personlige, levende troen er kjernen til fellesskapet.
Naturlig omsorg er kjernen i den profesjonelle omsorg.
"Kunsten å leve og la leve
å forme egne mål, men støtte andre sine,
å være en voksende del av helheten
å reflektere mot kjernen til omsorg (synergi). Syn ergos; å arbeide sammen
Synergi inneholder ikke tvang, innskrenkninger eller bevisst anstrangelse.
Den naturlige omsorg omfatter relasjonen mellom den enkelte, den abstrakte og den naturlige annen. Hvis denne relasjonen fungerer, reduserer man behovet for profesjonell omsorg.
På 80-tallet kom en søken etter alternative pleie-og behandlingsformer. Denne søken kan tolkes som et savn etter noe man manglet i tilværelsen.
Troen på helsevesenet var sviktende, og massasje, meditasjon og helsekost var i tiden.
Disse behandlingsformer har attributter som kan henføres til naturlig omsorg. De rommer en høyerer grad av fysisk berøring, av lek og innlæring og har det hele mennesket for øye.
Helsevesenet var i opplæsning.
Forskningen på sykepleiefaget startet i disse årene.
Man stilte seg spørsmålet" Er vi forsvunnet fra vårt sanne jeg?"
Hvorfor var man ikke de naturlig omsorgsytere man hadde mulighet for å være? Var det fordi man ikke evnet og rette refleksjonen inn mot kjernen, vårt indre?
Det som kjennetegner en velfungerende organisme, er at mange bestanddeler fungerer naturlig og spontant sammen i harmoni med helheten.
Å heve graden av synenergi, kan føre til naturlig omsorg.
Å leve i troen innebærer en mulighet og er rettighet.
