Samtidigheten har ikke gått israelske pressefolk hus forbi. En nettavis skrev onsdag at man nå ventet blå og hvit røyk fra Netanjahus skorsteinspipe. Det er de to fargene i det israelske flagget. En annen nett-journalist lånte katolikkenes latinske uttrykk «habemus papam» («vi har en pave»), men glemte i farten å latinisere objektet og bøye det i akkusativ («habemus coalition» stedenfor «habemus coalitionem»).
Taper og/eller vinner
Benjamnin Netanjahu har brukt 40 av de tillatte 45 dagene til kolisjonsforhandlingene. Forhandlingsprosessen har vært en klassisk gi-og-ta-prosess med mye nervekrig og tilhørende styrte medie-lekkasjer. Israelske medie-analytikere synes å mene at Netanjahu er den som har måttet gi mest etter i prosessen, og at han derfor kommer svekket ut av den.
Og det kan naturligvis godt hende. Men gang på gang opp gjennom årene har jeg tenkt at israelske pressefolk har en tendens til å tenke nærsynt innenrikspolitisk når de bedømmer vinnere og tapere i slike prosesser. Og ikke minst har de en tendens til å neglisjere fundamentalspørsmål som tilsynelatende ikke var i fokus under forhandlingene.
Med utgangspunkt i en sikkerhetspolitisk bedømmelse er jeg derfor tilbøyelig til å mene at Netanjahu uansett er blitt også denne forhandlingsprosessens egentlige vinner.
Religions-konflikt
Den nye Bibi-regjeringen får 20 statsråder i tillegg til statsministeren selv. Regjeringen bygger på et koalisjon av fire partier: Likud/Beitenu (med 31 av 120 i Knesset), Jesj Atid (med 19 av 120 i Knesset), Bajit Jehudi (med 12 av 120 i Knesset) og Hatnua (med 6 av 120 i Knesset). Til sammen gir det regjeringen ryggdekning fra 68 av Knessets 120 folkevalgte.
Denne regjeringskoalisjonen er blitt en god del annerledes enn jeg spådde like etter valget den 22. januar. Da trodde jeg at også de ultra-ortodokse partiene ville bli koalisjonspartnere, slik at regjeringen ville få minst 80 av 120 i Knesset.
Det trodde sannsynligvis også Netanjahu selv på det tidspunktet. Men under forhandlingene ble det klart at det nye sentrumspartiet til Jair Lapid, Jesj Atid, la ned veto mot de ultra-ortodokses deltagelse i koalisjonen. Innenrikspolitisk betyr dette at Netanjahu nå blir nødt til å regjere over en mulig voksende religions-konflikt i Israel.
Taktisk tabbe
Den viktigste enkelthendelsen bak denne innenrikspolitiske svekkelsen av regjeringen skjedde under valgkamp-innspurten i desember. Da snublet lederen for de religiøse sionistenes settler-parti, Bajit Jehudis Naftali Bennet, i ordene i et intervju omkring muligheten for deltagelse i militær evakuering av jødiske bosettinger. Som en hauk slo Netanjahu til med et voldsomt angrep på Bennet.
Psykologisk skal dette angrepet visstnok være forståelig, fordi Bennet skal ha ordlagt seg personlig fornærmelig om fru Netanjahu noen år i forveien. Men parti-taktisk var Netanjahus angrep på en fremtidig koalisjonspartner svært uklokt. Og Naftali Bennet garderte seg nådeløst under koalisjonsforhandlingene. I en hemmelig samtale allierte Lapid og Bennet seg med hverandre og stilte Netanjahu overfor et ultimatum: Enten ble begge partiene koalisjonspartnere. Eller så ble ingen av dem.
Dette gjorde det komplett umulig for Netanjahu å komme utenom Bennet i regjeringen. Og det gjorde det like umulig å utestenge Lapid etter at Lapid stilte ultimatum mot de to ultra-ortodokse partienes regjeringsdeltagelse.
Nå skal altså disse tre nøkkelpersonene, Netanjahu, Lapid og Bennet, til å samarbeide etter slike temmelig tøffe gi-og-ta-forhandlinger. Det kan virke psykologisk krevende for tre politikere som dertil alle er suverene enere når det gjelder medie-sjarm. Men israelsk politisk historie er full av eksempler på at den slags likevel kan gå seg til.
Netanjahus vinner-områder
Dessuten har Netanjahu greid å holde tre nøkkel-taburetter så godt som helt utenfor denne gi-og-ta-prosessen. Den viktigste av dem er forsvarsministeren. Der plasserer han Mosje Jaalon (samtidig som avtroppende Ehud Barak trolig får en hyggelig rolle i kulissene som «sikkerhetspolitisk seniorkonsulent» el. lign.).
Dessuten holder Bibi utenriksminister-stillingen ledig for Avigdor Lieberman (som først må nedkjempe påtalemyndigheten i en påstått korrupsjonssak).
For det tredje hadde Netanjahu tidlig sikret seg en avtale med valgtaper Tsipi Livni fra Hatnua om å besette justirminister-taburetten og dessuten lede fredsforhandlingene med Mahmoud Abbas og PLO. Ettersom Mahmoud Abbas bevislig ikke ønsker noen fredsprosess, eller i alle fall ikke noen sluttstatus-avtale av tostats-løsningens type, betyr dette at Tsipi Livni først og fremst blir regjeringens alibi i møte med det naive europeiske presset i fredsprosess-spørsmålet.
Det er her jeg mener bildet av Netanjahu som forhandlingenes egentlige seierherre trer tydeligst frem. For det er nå tre store spørsmål som egentlig vil avgjøre Israels fremtidige skjebne. Og de var rett og slett ikke omstridt under koalisjonsprosessen. Netanjahu har – nå som før – hånd om alle tre.
Tre hovedspørsmål
Det første og viktigste er spørsmålet om israelsk maktbruk mot Irans atomvåpen-prosesser. Der har Netanjahu nå utmanøvrert opposisjonspress (ledet av avisen Jediot Ahronot og dens medie-milliardær Arnon Moses), samt de tre ex-ene som var opposisjonens premiss-leverandører: ex-mossad-sjefen, ex-stab-sjefen og ex-sjinbet-sjefen. De har nå ikke lenger noe de skulle ha sagt.
Vis-a-vis Obama (som kommer til Israel på onsdag) betyr dette at Netanjahu i Iran-spørsmålet står sterkere enn noen sinne. Mens Obama kommer – mer svekket enn noen sinne.
Nesten like viktig er Syria-spørsmålet, der risikoen for israelsk involvering er dramatisk voksende etter at al Qaeda-grenen av Free Syrian Army nettopp har sikret seg kontrollen over Golanhøydene på syrisk side av våpenhvilelinjen.
For det tredje er det parallelt med Israels voldsomt mye sterkere militærmakt i ferd med å skje en olje-stratisk situasjons-forandring av enorm betydning. For Israel er i ferd med å bli en like formidabel netto olje-eksportør som Saudiarabia, takket være de nye teknologiene for utvinning av olje fra sandstein-reservoarer.
Det betyr at Israel i de nærmeste årene kan bli befridd fra mellom 30 og 40 år med sammenhengende olje-overstyrt arabisk-europeisk oljemakt-press.
Og dette skjer forøvrig samtidig med at også USA (av samme grunn) selv er i ferd med å kvitte seg med all avhengighet av arabisk olje.
Hele det makt-strategiske midtøstenkartet – og verdenskartet – kan være i ferd med å tippe mer over i Israels og Netanjahus favør. På en helt annen måte enn hittil.
