Jag önskar Er Norge tilbake,
Ert Norge, stolt och fritt
Ty Norge skal skapa en framtid,
där Ni har kämpat och stritt
Per Engdahl, svensk fascistleder, i en nyttårshilsen til «sine meningsfeller i Norge», 1951.
[ LES OGSÅ INTERVJU MED STRØMMEN I VÅR NETTAVIS ]
I fjor høst utgav Aschehoug Bjørn Westlies bok «Hitlers norske budbringere». Den forteller om en liten, men interessant gruppe av nordmennene som gikk i tysk tjeneste under andre verdenskrig: norske krigsreportere i SS' tjeneste. Å omtale dem som dette kan imidlertid være heller misvisende, disse journalistene var innrullerte soldater i en organisasjon som er uløselig knyttet til noen av de verste grusomhetene i moderne historie. I tillegg til å skrive, kjempet de med våpen i hånd, og reportasjene de skrev forteller også mye om verdensbildet som drev dem.
Det er et interessant, og mørkt, stykke norsk pressehistorie. I boken – som fokuserer på tre av disse pressefolkene og deres ulike skjebner – dukker det imidlertid også opp en interessant detalj, en detalj som peker mot et annet stykke norsk pressehistorie. Westlie forteller om Norges siste krigsreporter på tysk side, Håkon Warendorph, en ung mann som ville «komme ut» fordi krigen gikk «så dårlig for oss»:
«Mye av vår kampkraft er i ferd med å gå i oppløsning. Jeg er jo glad i å skrive, så jeg ville bli Kriegsbericheter og samtidig var også det å melde seg til den tjenesten den raskeste veien til fronten.
Warendorph fortsatte sitt virke som soldat og krigsreporter frem til krigens alle siste dager. I mai 1945 ble han arrestert av amerikanske soldater og sendt til Norge, der politiet og landssvikoppgjøret ventet på ham. Og der slutter Westlies fortelling om Warendorph med setningen: «Etter krigen var han blant annet medarbeider i avisen Folk og Land til den gikk inn i 2004. Den arbeidet særlig for å fremme Nasjonal Samlings syn på krigen».
Historien om Folk og Land er imidlertid en historie som er verdt å fortelle i seg selv. Den starter i 1947, med bladet Skolenytt, utgitt av den tidligere læreren og journalisten Nils Vikdal, som under okkupasjonen hadde vært medlem av den NS-kontrollerte fagorganisasjonen Lærersambandet. Etter et par år skiftet den navn til 8. mai, så – i 1952 – til det endelige navnet. Da fikk den også ny redaktør, for andre gang, og denne redaktøren – Finn Brun Knudsen – uttrykte målet for avisen:
«Folk og Land som vårt nye blad heter, ser det som sin første oppgave å være det frie og uavhengige talerør for alle som på en eller annen måte har vært rammet av det politiske rettsoppgjør, og ikke mindre for dem som av en eller annen årsak er blitt nektet spalteplass i dagspressen.»
I sine første år fokuserte avisen i all hovedsak på to temaer: den fremmet historisk revisjonisme, de mest innbitte og minst angrende av NS-veteranenes syn på krigen og okkupasjonen, på Quisling, og den kjempet for oppreisning for de mange som ble dømt for landssvik. Men den hadde også en tredje funksjon: I Folk og Land kunne man lese om forsøk på ny «nasjonal» (i realiteten var det snakk om nyfascistisk) organisering i andre europeiske land. Stoff ble klippet inn fra tilsvarende aviser og blader i blant annet Tyskland og Danmark, og sogar fra den argentinskbaserte eksilpublikasjonen Der Weg. Prominente aktører i den internasjonale nyfascistiske bevegelsen ble gitt spalteplass: Briten Oswald Mosley – som etter å ha vært internert under andre verdenskrig forsøkte å bygge opp en ny bevegelse. Franskmannen Maurice Bardèche, som allerede på 1940-tallet publiserte den holocaustrevisjonistiske boken Nürnberg eller det lovede land, en bok Folk og Land roste for å føre «en åndelig kamp for å helbrede en syk verden og en verdensdel, som har forødt sitt arvego[d]s og forspilt sin sjel», uten at de gikk inn på de faktiske innholdet i boken. Og ikke minst svenske Per Engdahl, som spilte en avgjørende rolle i å organisere en ny fascistiske internasjonale, den såkalte Malmö-bevegelsen, tidlig på 1950-tallet. I det forsøket var også nordmenn involvert, og Engdahl hadde flere jern i ilden. Han bidro til å hjelpe norske landssvikdømte på flukt. Han drev også møtevirksomhet og holdt foredrag, inklusive i Norge. Folk og Land skrev om hans «vanlige blendende foredragskunst [...] om de tanker som rører seg hos dem som har innsett at de nåværende politiske ideologier bare fører mer og mer i fortapelsen».
Folk og Land var ikke bare et historierevisjonistisk magasin, det var også et nyfascistisk opposisjonsorgan. Senere, da yngre krefter kom til på slutten av sekstitallet og tidlig 1970-tall, skulle den profilen en tid være enda tydeligere. Det miljøet som avfødte Nasjonal Ungdomsfylking, og som gav anstøt til Erik Blüchers Norsk Front, hentet ikke bare inspirasjon fra den eldre garden. De ble inkludert i redaksjonen, og var i direkte kontakt med NS-generasjonens mest innbitte menn. Det hører med til historien at det etterhvert førte til et internt oppgjør i Folk og Land, siden forsøket på å virkelig dyrke frem avisen som opposisjonsorgan ble kostbart – både økonomisk og, ikke minst, politisk i forhold til ønsket om gjenoppreisning. Likevel er historien om Folk og Land en historie om kontinuitet helt ytterst på norsk høyreside. Og det er en historie der man kan trekke tråder langt inn på 1980-tallet, og – selv om trådene blir tynnere etterhvert – også enda lenger.
Likevel er historien om Folk og Land – tross at det meste av avisen er tilgjengeliggjort på nettet, og det av miljøet rundt avisen og dets arvtagere selv – en ganske hvit flekk i norsk historie, både når det gjelder området pressehistorie og på andre måter. Med unntak av Per Bangsunds journalistisk bok «Arvtakerne» fra 1984 og Espen Olavsson Hårseths masteroppgave «Folk og Land 1967–75. Fra rehabilitering til nyfascistisk opposisjonsorgan» fra 2010 er litteraturen på området mager.
Ser man nærmere på norsk høyreekstremisme og høyreradikalisme historie er det slående hvor mange slike hvite flekker man ser. Det finnes riktignok mye materiale om tiden før andre verdenskrigen, men lite om den store, høyreradikale bevegelsen Fedrelandslaget. Man kan fylle store bokhyller med bøker om okkupasjonsårene, inklusive om Nasjonal Samling, men lite om hvordan noen tidligere NS-ere fortsatte kampen lenge etter okkupasjon var over. Man kan lese en god del om den norske nynazismen på 1990-tallet, men finner svært lite akademisk litteratur om Folkebevegelsen mot Innvandring, tross den massive mediadekning som en tid var denne bevegelsen til del.
Noen vil selvsagt innvende at det ikke er underlig, siden det stort sett har vært snakk om marginale bevegelser i norsk historie. For dem som ønsker å forstå mer av bakteppet for også mer moderne varianter av norsk høyreekstremisme er det imidlertid vanskelig å komme unna historien, selv der bruddene er tydeligere enn kontinuiteten er fortiden interessant.
Da min bok Den sorte tråden ble lansert i går var et av spørsmålene flere journalister stilte meg spørsmålet om hva jeg ønsker å oppnå med boken. Svaret er todelt: Jeg har selvsagt ønsket å gi enn tilgjengelig, men omfattende oversikt over norsk og europeisk høyreradikalismes historie, en bok jeg håper skal være interessant å lese for dem som er nysgjerrige på et tema som vi stadig får bekreftet at er høyaktuelt. Men jeg har også håpet å vekke nysgjerrighet og å pirre interessen for et tema som være spennende for både flere journalister og for akademikere. Jeg håper boken vil gi noen svar. Men jeg håper så absolutt også at den vil føre til at det stilles nye spørsmål.
