"Skikke eder ikke like med denne verden"

Det har vært interessant å lese innleggene som kommenterer Bjørn Stærks essay "Den skjulte minoriteten - konservative kristne i Norge" i Aftenposten 25/12-12 (http://www.aftenposten.no/meninger/spaltister/Den-skjulte-minoriteten--konservative-kristne-i-Norge-7075518.html).  Og i dag har Dag Skottene postet innlegget "Om å vokse opp i norsk lavkirkelighet" (http://www.verdidebatt.no/debatt/post356335.zrm).

Felles for Stærk og Skottene er at de skriver om et selvopplevd oppvekstmiljø, som de senere i livet har forlatt.  Et annet fellestrekk er at begge - til tross for senere avstandstagen - også trekker fram et mer nyansert bilde av den livssynskonteksten de har brutt med, enn det man finner blant mer "distanserte" kritikere.

Stærk og Skottene skiller imidlertid lag når det gjelder hvor bruddet med ”barnetroen” førte dem. Stærk er ateist, mens Skottene definerer seg som kristen.

Jeg kan kjenne meg igjen i begges historie. Selv endte jeg, etter en del års strev og møye, opp som agnostiker – noe jeg har gjort rede for her (http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat13/thread228243/#post_228243).

For helt utenforstående – altså mennesker som så å si aldri har satt sine bein innenfor en bedehusdørstokk – kan nok konservative kristne miljøer virke relativt ubegripelige og ”eksotiske”. Hvordan kan presumptivt oppegående, moderne mennesker holde seg med et tankegods som virker både antikvarisk og direkte livsfiendtlig – og som i tillegg gjerne oppfattes som fordømmende og intolerant over for alle andre synspunkter enn de man mener å kunne lese direkte ut fra Bibelen?

Innenfor nyere samfunns- og religionsforskning har kvalitative metoder fått en stadig sterkere utbredelse (det er i hvert fall mitt inntrykk).  Narrativ teori, med vekt på intervjuer og livsfortellinger, er blitt et viktig supplement til mer kvantitative metoder der statistikk er et viktig redskap.  Grunnen er åpenbar: Tall kan fortelle noe om oppslutning, eksempelvis om en type aktiviteter eller holdninger er i framgang eller tilbakegang – men sier lite om hvorfor. Her har narrativet sin styrke, med det forbehold at alle selvopplevde fortellinger selvsagt i større eller mindre grad vil være subjektive. Det ene utelukker imidlertid ikke det andre.

Skjønnlitterære narrativer

Jeg deltok selv for noen år siden i et større, tverrfaglig prosjekt (med bidrag fra teologer, religionssosiologer, historikere, samfunnsgeografer, litteraturforskere m.fl.) hvor ulike aspekter ved ”regional religiøsitet” ble undersøkt. Prosjektet var dessuten komparativt, ved at to regioner/landsdeler var fokusert: Sørlandet og Nord-Norge. Mitt lille prosjekt i helheten besto i å se nærmere på hvordan skjønnlitterære forfattere fra eller med tilknytning til Agder hadde behandlet regionale, religiøse ytringsformer i sine tekster. Altså at narrativt perspektiv. Jeg gjorde da to interessante oppdagelser: 1. Så godt som alle de undersøkte forfatterskapene (fra Vilhelm Krag til Karl Ove Knausgård) hadde viet minst ett verk (eller deler av verk) til en kristendoms-tilknyttet tematikk. 2. I nesten alle disse litterære verkene lå denne tematikken innenfor en konservativ, pietistisk kontekst. Mindre interessant (i hvert fall mindre overraskende) var det at blikket i de fleste av tekstene var kritisk. Hos noen av forfatterne kritisk avvisende (bl.a. Kjell Askildsen), hos andre kritisk forståelsesfull (bl.a. Sigbjørn Hølmebakk) – men hovedinntrykket av at et flertall av forfatterne oppfattet sin egen landsdel som ”Det mørke fastland” dominerte.  Sammenlikningen med tilsvarende forhold i den nord-norske litteraturen (som andre arbeidet med) viste her en markant forskjell – i hvert fall om læstadianismen holdes utenfor. Den kristendomsformen som kom til syne i tekstene til mange nord-norske forfattere virket mer åpen. Allmennreligiøse og mindre dogmatiske forestillinger om en raus Vårherre (som innimellom kranglet litt med ”han Tykje”) var mer dominerende.

Pietismens paradokser

Pietismen ble innført nærmest på kongebud, for å si det litt enkelt, i Danmark-Norge i 1730. Kong Christian 6. nedla en rekke forbud mot ”syndige utskeielser”, noe som særlig gikk ut over kulturlivet. Ludvig Holberg måtte slutte å skrive komedier, siden teatert i Grønnegade – Den Danske Skueplads – ble stengt. Enhver form for folkelige forlystelser på søndagen ble forbudt – og i 1735 innførte kongen den såkalte ”helligdagsforordningen”, som i praksis betød tvungen kirkegang. Året etter ble konfirmasjonen innført for å sikre at den oppvoksende slekt ble opplært i den rette tro.

Pietismen i Danmark-Norge mistet ved midten av 1700-tallet noe av grepet (Christian 6. døde i 1746) – og var, om man skal se på den med positive briller, fokusert på inderlighet og på at følelser og fornuft måtte gå hånd i hånd. Inderlighetsdiskursen fikk imidlertid den slagside at alt profant gjerne ble sett på som mindreverdig (jf. kongens kulturfiendlighet). Dette ser vi også tydelig i tidens salmediktnig, bl.a. hos H. A. Brorson. Tenk bare på julesalmen ”Her kommer dine arme små”, der livet her og nå må leves i ”denne verdens tåredal”! En av Brorsons venner, P. J. Hygom, er ikke særlig mer livsglad i salmen ”Jesus, din søte forening å smake” (som han hadde gjendiktet fra tysk) når han ber ”Vis meg fordervelsens avgrunn i meg”. Og det var nettopp denne salmen som vakte pietismens glød i Hans Nielsen Hauge en vårdag i 1796.

Pietismen får dermed en renessanse på 1800-tallet med Hauge-vekkelsen, og utover i århundret gjennom en rekke liknende vekkelser. Og her er vi vet et av de store paradoksene som særlig 1800-tallspietismen representerer. I motsetning til 1700-tallspietismen som i stor grad ble påtvunget folket ovenfra, kommer 1800-tallspietismen nedenfra – og arter seg etter hvert som et opprør mot prester og øvrighet. I en samfunnskontekst representerer dette opprøret en demokratiserende tendens: Forestillingen om det allmenne prestedømmet oppleves av så vel kirkelige som verdslige myndigheter som en trussel mot ro og orden. Der de ulike vekkelsene som følger i haugianismens kjølvann (delvis også i opposisjon til haugianismen) mister prest og kirke stadig mer av sin dominans over folks religiøse liv. Enkelte steder blir turbulensen ekstra stor – bl.a. i Grenland på 1850-tallet (Lammers), vekkelsen i Vrådal på 1860-tallet og i Vegårshei i 1870- og 1880-årene. Sistnevnte sted melder omtrent halvparten av sognets innbyggere seg ut av statskirken og inn i det nye trossamfunnet ”Guds menighet på Vegårshei” i 1889. Denne menigheten har fremdeles rundt 1000 medlemmer, nesten alle lokalt i Vegårshei. Etter hvert som vi nærmer oss forrige århundreskiftet vokser floraen av dissentermenigheter, og dette skjer parallelt med at vi får våre første politiske partier og at ulike interessegrupper ellers organiserer seg. Den sterke selvbevisstheten som på denne måten manifesterer seg i interessegrupper av alle slag, er et tydelig modernitetsfenomen – og slik sett er også alle de teologisk konservative sammenslutningene både innenfor og utenfor den lutherske statskirken et modernitetsfenomen.

”Makro” og ”mikro”

At den konservative, pietistiske vekkelseskristendommen kan tolkes som et modernitetsfenomen er noe vi kan observere på et ”makro”-plan, der disse miljøene altså kan betraktes som en del av en grasrot-opposisjon mot de dominerende maktstrukturene i embetsstaten.

På ”mikro”-plan er det annerledes. Der etableres det nye maktstrukturer som i mange tilfeller kveler all tendens til opposisjon. Det allmenne presteskap gjelder ikke nødvendigvis innenfor bedehusveggene – vegger som også i stor grad kommer til å fungere som en mur mot ”Verden”. Dette kan igjen illustreres ved hjelp av den sangkulturen som dyrkes: ”Hør hvor det stormer der ute – her er det fredfullt og tyst”. Denne ”folkelige” pietismen, basert på et sterkt skille mellom innenfor og utenfor – og med Bibelens bokstav som eneste legale rettesnor, skaper i mange tilfeller (eller i det minste for mange av dem som tillater seg å tvile) et åndelig terrorregime, der ”lunkenhetens ånd” skal jages ut. ”Skikk eder ikke like med denne verden”!

Tilbake til mitt eget personlige narrativ: Det er en slik kristendomsforståelse jeg selv har hatt meg med som ballast. Forhåpentligvis er det skjedd endringer de senere årene (jeg har ikke fulgt så godt med), men det er altså ikke så lenge siden (jeg er ennå ikke pensjonist) det var en helt vanlig oppfattelse i norske bedehusmiljøer av ulikt konfesjonelt slag (i hvert fall på Sørvest-landet) at kino, dans og kortspill var synd. Frelsen/omvendelsen skulle innebære et tydelig og skarpt skille mellom før og nå – og frelsetidspunktet skulle helst dateres (gjerne med eksakt klokkeslett!). ”En gang levde jeg for verden, fant dens lyst og glede tom”, sang vi. Det var den gangen vi var ”smittet av vantroens dynd”. ”Du er innbudt til bryllup i himlen; du er ønsket velkommen av Gud! Ja, så riv deg da løs i fra vrimlen…”osv.

Svartmaler jeg?

Er dette overdrivelser? Finnes det ingen formildende omstendigheter? Jo – jeg kan gjerne nyansere noe. Ikke på teologisk nivå, men på det menneskelige. Jeg møtte – i likhet med det Bjørn Stærk kan fortelle – mange gode mennesker på bedehuset. Oppriktige, snille mennesker. Rause mennesker. Min morfar var en av dem. Indremisjonsmann, pietist. Streng mot seg selv, men svært tolerant og tilgivende overfor andre. Han representerte for meg det beste ved bedehuskonservatismen.