Jødehat blant muslimer

Drapene på franske soldater og de jødiske skolebarna i Toulouse ble fulgt av et ubehagelig paradoks: Selv om det var jødiske skolebarn som ble drept – av en muslim – er det hensynet til muslimers sensitivitet som settes på dagsorden, ikke jødenes situasjon.

Elefanten i rommet er at vi i dag finner den klart største utbredelsen av antisemittisme, holocaustfornektelse og fordommer mot jøder i den muslimske verden. Det er ingen vanntette skott mellom mainstream holdninger i den muslimske verden og ekstrem islamisme (aksept av vold er selvsagt et vannskille når det gjelder handling).

Hvorfor utviser vi så stor varsomhet med å tillegge muslimer et ansvar for å reflektere over antisemittismen som er utbredt i den muslimske verden?

På samme måte som nasjonalsjåvinisme, rasisme og fascisme er skampletter på den europeiske palett, er islamsk fundamentalisme, jødehat og manglende pluralisme det tilsvarende innenfor den muslimske hemisfæren.

Kollektiv moralisme
Da nyhetene om drapene iToulouse begynte å rulle, antok jeg, som så mange andre, at drapene var høyreekstremt motivert. Var det fordomsfullt?

Intuitivt vil de fleste av oss mene at det ikke er fordomsfullt å anta at nazister dreper jødiske skolebarn. 22/7 antok mange av oss at det var jihadister som sto bak, og i etterkant har vi fått våre fordommer utfordret. Nå er mange ekstra varsomme med prematurt å utpeke ekstreme islamister som gjerningsmenn, selv om mye peker i den retning.

Dette er en åpenbar mismatch, en kognitiv dissonans. Hva skyldes den? Hvorfor antok jeg og mange andre at høyreekstreme sto bak den franske terroren?

Var vi ærlige mot oss selv, eller er vi fanget i et moralsk nett, en form for refleksjon og selvgransking, som på ett vis er fornuftig og riktig, men som er preget av platonisk idealisme hvor den erfarte virkelighet er underordnet sinnelagsetikk og kollektiv moralisme?

Islamofascisme
Var det frykten for ikke å fremstå som "snill" som gjorde at jeg selv publiserte hypoteser om høyreekstreme gjerningsmenn på fjesboka?

Det skal ikke mye etterpåklokskap til for å se at mangt også pekte i retning av jihadisme – som det jo også gjorde 22/7. Det viser vel egentlig bare at europeisk nyfascisme og jihadisme har mange ubehagelige berøringspunkter. Islamofascisme er et dekkende begrep for overlappingen.

Man kan diskutere hvor hensiktsmessig det er å forskuttere gjerningsforhold. Men det er etter alle fornuftsmessige vurderinger ingen moralsk forskjell på å forskuttere jihadistisk terror fremfor høyreekstrem terror – eller omvendt. Begge er høyst reelle fenomener.

Det siste tiåret har vi imidlertid oppfattet jihadisme som en mye større trussel mot vår sikkerhet enn andre typer ekstremisme – ikke minst mot jøder og andre ikke-muslimske minoriteter.

Muslimers offerrolle
Hvorfor er vi så varsomme med å kalle terroren ved dets rette navn? Mye av svaret ligger i det vi kan kalle en kulturalistisk dreining i opinionsdannelsen.

Fenomenet ble omtalt av antropologen Robert Redfield som «the lower moral expectation». Han hevdet at kulturrelativisme (vel og merke ikke som antropo­logisk metode) er feilslått i en globalisert verden fordi den impliserer at det som på 1950-tallet ble kalt «primitive folk», ikke kan påtvinges moderne konsepter som politisk demokrati og ytringsfrihet.

Våre vurderinger av den ikke-vestlige verden er dermed sterkt preget av histo­risk, politisk og moralsk relativisme, som fratar mennesker i den tredje verden aktørrollen: De er ofre, ikke aktører.

Redfields tese finner vi igjen i dagens islamdebatt. Kritikk av islam og islamisme blir for ofte omtalt som rasisme eller islamofobi. Ifølge noen er islamkritikk basert på en stereotyp og kolonialistisk oppfatning av den arabiske og muslimske verden (noe som åpenbart også i stor grad er tilfelle). Enkelte mener at kritikk av radikal islam overskygger de virkelige motsetningene i samfunnet og verden for øvrig.

Muslimer kan fremstå som fanget av sin offerrolle. De har ikke engang rett til å kritisere seg selv. I vår hjemlige debatt har muslimer som etterlyser universelle menneskeret­tigheter, blitt omtalt som kokosnøtt, svart utenpå og hvit inni.

I en svensk aviskommentar skrev redaktøren og forfatteren Göran Greider om attentatmannen i Toulouse: «… redan nu framstår han som ett tragiskt exempel på hur en instabil människa slits sönder av sin tid… Mohammed Mareh – söndersliten av de globala krigen och motsättningarna, men också av det franska samhälle där klassorättvisorna och främlingsfientligheten är starka.»

Dette er radikalt og sammenlignet med den allmenne omtale av Anders Behring Brevik virker det nesten aparte. Men det antyder noe om hvordan vi fort kan tenke om temaet: Vi tyr til «unnskyldende» kontekstualiseringer snarere enn å vise til individuelt ansvar. Og antisemittismen nevnes ikke med ett ord.Og slik går dagene i den postkoloniale diskursen.

Holocaust. Erfaringene med Holocaust, kolonialisme og rasisme – og selvransakelsen som måtte følge - har gitt oss en skjev forestilling om at den vestlige kulturen er «ondskapens» førstebeveger. I dagens offentlighet kan vi lese narrativ som nærmest fremstiller slaveriet som en vestlig innovasjon. Men slaveriet har vært regelen, snarere enn unntaket, i menneskehetens historie. Det anslås at fire av fem noenlunde avanserte agrarsamfunn var basert på slavearbeid i en eller annen form. En stor andel av den afrikanske befolkningen – kanskje så mye som en tredel – var slaver før den europeiske slavehandelen begynte.

Noen historiske epoker har vært voldsommere enn andre, og det er ingen tvil om at Vesten har påført sine tidligere kolonier store lidelser som følge av strukturell og økonomisk utbytting. Men pendelen har svingt frem og tilbake. Fra Holocaust til Maos flerfoldige millioner ofre, via dødsmarkene i Kambodsja til nedslaktingen i Rwanda. Mange av de tidlige sivilisasjonene var genocidale og brutale. Det osmanske riket drev en form for imperialisme som i perioder ikke sto mye tilbake for den belgiske kolonialismen. Osmanene satte kronen på verket ved å myrde en million kristne landsmenn under folkemordet på armenere og assyrere i 1915.

I nåtidige stater som Kongo og Sudan slaktes hundretusener, uten øye for alder, kjønn eller bønn om nåde. Påfal­lende er det også at despoter som Robert Mugabe og Isaias Afwerki skyver kolonialismen foran seg når de begrunner tyranniene sine, at historien har gitt dem mandat til å handle med makt.Det vestlige mennesket fremstår også, i enkelte "diskurser", som fratatt sin autonomi, fanget av vår koloniale underliggende rasistiske historie, og derfor uten legitim rett til å kritisere. Noe av utgangspunktet for denne tankemåten har sitt utspring i det den moderne kulturforskingen gjerne omtaler som orientalismen, basert på det Edward Said ganske klokt mente var en stereotyp og kolonialistisk oppfatning av den arabiske og muslimske verden.Men Saids kritikk gjør også blind og åpner for kulturrelativistiske moraliseringer, slik Pascal Bruckner hevder det i "Botferdighetens Tyranni.Et essay om Vestens masochisme".

I sitt aller ytterste føyer slike forestillinger seg inn i rekken av europeisk venstreradikal selvpisking. Mange kjenner nok igjen Jean-Paul Sartres famøse forord til Frantz Fanons Jordens fordømte: «Krigerens våpen er beviset på hans menneskelighet. For i opprørets første stadium gjelder det å drepe. Ved å ta livet av en hvit mann slår man to fluer i en smekk: Man kvitter seg med en gang med en slavedri­ver og med en slave. Det som blir igjen, er på den ene siden en død mann og på den annen en fri mann.»

Uproporsjonalt engasjement
Et eksempel på hvordan vi oppfatter verden gjennom idealistiske og relativistiske briller, er forholdet mellom det overdimensjonerte og dikotomiske bildet av Israel-Palestina-konflikten og forfølgelsen av kristne i mange muslimske land.

Engasjementet er uproporsjonalt. Kristne minoriteter er i ferd med å evaporere – mens verdensopinionen er tilnærmet taus. Det er sjelden kost å se protester og demonstrasjoner mot egypternes forfølgelse av koptere, av apostater og assyrere i Iran eller jøder i Europa.

Hvorfor forblir en spekulasjon, men en delforklaring er nok at kristendommen og jødedommen av enkelte anses for å være forlengelser av den dominante vestlige kulturarven, uten særlig behov for beskyttelse eller anerkjennelse.

Deler av venstresiden identifiserer seg med muslimer som ofre for vestlig makthegemoni og Israel som Vestens utpost mot den arabiske verden. Samtidig vet vi at antisemittisme og konspirasjonsteorier står sterkt i store deler av den muslimske verden, og slikt påvirker i en stadig mer globalisert og sånn sett mindre verden.

Hva om vi for eksempel sammenligner med afrikanske kriger og despo­tier, der ofrene teller hundretusener uten å pirre samvittigheten i særlig grad. Behandlingen av kvinner i deler av den muslimske ver­den er et annet eksempel. Det er ikke slik at dette aldri diskuteres og problematiseres. Men det underkommuniseres. Og årsaken er ganske enkelt at også overgriperne i våre øyne oppfattes som ofre. Underforstått: De vet ikke hva de gjør.

Muslimsk antisemittisme
Vi er altså – muligens – redde for å fremstå som stigmatiserende når vi antar at terrorhandlinger er utført av ekstreme muslimske gjerningsmenn, fordi vi oppfatter muslimer som en særlig utsatt gruppe.

For mange er antagelig den bakenforliggende årsaken velment nok: Man vil ikke sette svake grupper (jøder og muslimer) opp mot hverandre.Vi kvier oss for å spekulere i at islamister er i stand til å drepe jødiske skolebarn eller utføre andre terrorhandlinger i Allahs navn, ganske enkelt fordi ekstremislamister dessverre også er muslimer. Det er vanskelig å avvise dette som et irrelevant dilemma.

Vi kan diskutere oss blå på i hvor stor grad vi definerer islamisme som ekstremisme, mens ordet "islam" dirrer i luften. Skillet er der åpenbart, ikke minst det selvfølgelige skillet mellom islam som religion og religionens tolkningshorisont. Essensialistiske påstander om at jødehat er en uunngåelig del av islam som religion, hører hjemme i diskusjonens periferi.

Snakke om det ubehagelige
Det er kun gjennom full åpenhet og ærlighet at vi kan få et klarere innsyn i hvor overgangen er. Slik har det også forholdt seg i det europeiske oppgjøret med forholdet mellom nazismen og dens nasjonalkonservative røtter, den ennå ikke komplette gjennomgangen av sivilsamfunnet og Holocaust.

Slik har det også forholdt seg i debatten etter 22/7, hvor alle eventuelle slektskap mellom Anders Behring Breiviks manifest og generell fremmedfrykt blant ”norskinger” har blitt grundig dissekert.

Slik står vi i fare for å tabuisere en del av debatten og feie åpenbare behov for diskusjon under teppet. Det er igjen med på å øke avstanden mellom erfaring og idealisme – mellom common sense (unnskyld uttrykket) og teori.

Vanlige oppegående mennesker kjenner seg ikke igjen i forestillinger om at terror utført i islams navn overhodet ikke har noe med islam å gjøre – samtidig som de opplever at Anders Behring Breiviks handlinger assosieres med et vagt definert folkedyp.

Erfaringen er at tilsløring og uærlighet gjør mennesker usikre – men at å snakke om forhold – også det som er ubehagelig – hjelper oss til å bli bedre til å kommunisere med hverandre.

Muslimers sensitivitet
Aftenposten skriver på lederplass at "den mest krevende utfordringen kan vise seg å bli selvransakelsen i det franske samfunnet i ettertid". Lederen ble skrevet på et tidspunkt da gjerningsmannens identitet var ukjent. Aftenposten holdt alle muligheter åpne.

At den franske terroren antagelig er gjennomført av en islamist, reiser i lys av Aftenpostens leder derfor en rekke vanskelige problemstillinger: Hvordan skal den franske selvranskelsen arte seg?

Frankrike har i likhet med de fleste europeiske land en lang antisemittisk tradisjon. Halve Frankrike var fascistisk under Vichy-regimet. Dreyfuss-saken er viden kjent. En høyreekstrem gjerningsmann kunne enkelt settes inn i en fransk-europeisk mentalitetshistorisk kontekst, med dertil adekvat selvgransking.

At en muslim står bak, kan derimot føre til at mye snus på hodet: Den islamske antisemittismen har i stor grad andre historiske, demografiske og politiske røtter enn den europeiske (men selvsagt også likheter). Det iranske presteregimet og palestinske Hamas er eksempler på islamistisk antisemittisme på sitt aller mest aggressive.

Ikke svartmale.
Man skal ikke male fanden på veggen, heter det. Målet mitt har ikke vært å svartmale eller blåse med basuner. Den norske debattvirkeligheten har allerede gode tilløp til åpen og redelig debatt. Vi har en stadig større andel norske muslimer som deltar i og beriker det offentlige ordskiftet.

Mye fornuftig har kommet ut av metadebatten etter 22/7: Gammelt grums mellom venstre- og høyresiden har kommet til overflaten etter mange års stillstand – og en viss enighet har man kommet frem til når det gjelder behovet for anstendighet og inkludering.

Er jødene trygge?
I vår tid har antisemittisme igjen begynt å flyte mellom de politiske skillelinjer, noe som åpenbart er knyt­tet til Israel-Palestina-konflikten, 11. september og kampen mot terror.

Det største ubehaget er knyttet til følgende spørsmål: Hvordan er det å være barn og jøde i den norske hverdagen?En grundigere debatt om jødenes situasjon vil med nødvendighet tvinge seg frem fordi de faktiske forhold ikke lenger er mulig å overse.

Klassekampen kunne 22. mars i år melde at: «Dalil Boubakeur, leder ved Grand Mosque i Paris, gikk ut og advarte mot stigmatisering av muslimer etter at det ble klart at drapsmannen hadde nordafrikansk opprinnelse. Boubakeur sa at: «99,9 prosent av muslimene i Frankrike er lovlydige borgere, og at drapene er verket til en svært smal gruppe».»

Man vil, forståelig nok, ikke settes i bås. Samtidig erBoubakeurs uttalelse med på å spre usikkerhet. Uttalelsen er utidigog tar ikke tyren ved hornene: Den beviselig utbredte og voldelige antisemittismen som utføres i islams navn.

Journalist i Klassekampen, Mímir Kristjánsson, skrev følgende fredag den 22. mars: «Mange, meg selv inkludert, har over tid bagatellisert hat og hets mot jøder ... vi anså det som så outrert at vi nektet å tro på at det fortsatt kunne forekomme… Å stå opp mot jødehat betyr å anerkjenne at problemet finnes på lik linje med muslimhat, og gjøre sitt ytterste for å bekjempe det. Altfor lenge trodde jeg jødehat var noe som hørte 40-tallet til. Dessverre tok jeg feil.»

Kristjánsson kommer med en viktig innrømmelse som mange av oss langt på vei vil kjenne oss igjen i. En viktig problemstilling henger da i luften: Hvem er det vesteuropeiske jødehatets fremste eksekutører i dag? Kan det mulige svaret, som gjør vondt, også være en indirekte årsak til at vi ofte overser at det forekommer?

Hvis norsk-jødiske skolebarn føler seg utrygge – hvem og hva er det som får dem til å føle seg utrygge? Hvorfor vegrer lærerne seg for å ta tak i det? Her bør man svare ærlig, ikke med eufemismer eller generaliseringer.

Hvorfor oppfattes ikke jøder – av alle – i en europeisk kontekst – som en svak, utsatt gruppe på linje med muslimer? Jeg tror ikke alle svarene er like behagelige.

Bård Larsen (f. 1964) er historiker og prosjektleder i Civita. Han er forfatter av Storebror dreper (2008) og Idealistene – venstresidens reise i det autoritære (2011).