Det kan virke som det finnes en viss fleksibilitet i dette og at det, sett i et historisk og Bibelsk perspektiv, ikke er kun én modell som er den eneste rette. Likevel tror jeg at de mest ekstreme modellene for menighetsledelse, vil kunne utvikle seg i en usunn retning og være mer til skade enn til gagn for de menneskene som blir involvert. Ekstremisme, inkludert kristen ekstremisme har aldri gitt god frukt eller fremmet Guds rike. Enhver sannhet som blir strukket for langt, eller dratt til det ekstreme, vil skape ubalanse og på sikt kunne føre til den reneste ”galskap” og gi mennesker alvorlige problemer. Jeg vil si som en kjent forkynnerskikkelse sa: ”balanse er nøkkelen til livet”.
De siste 30 årene har tanken om teokrati, som betyr ”Gud-styrt” vært framtredende i den delen av kristenheten som kalles trosbevegelsen, samt i store deler av pinsebevegelsen i Skandinavia. ”Teo” betyr Gud, og ”krati” betyr styre.
Tanken er at Gud styrer og leder menigheten gjennom én person, den personen som er innsatt som pastor i menigheten.
Dette er den samme tankegangen som Solkongen, Ludvig den 14. og de andre eneveldige kongene på 16 og 1700 tallet representerte. De var innsatt av Gud, ”konger av Guds nåde” og kunne ikke avsettes av andre enn Gud.
Man trenger ikke å være professor i historie for å skjønne hvor usunne og korrupte disse personene og regimene over tid utviklet seg til å bli, På grunn av hvordan den menneskelige naturen er, er det nærliggende for ethvert overhode eller leder som blir latt i fred og overlatt til seg selv, at han over tid vil kunne misbruke sin makt og sin posisjon.
Den gamle sannheten om at ”absolutt makt, korrumperer absolutt”, viser seg gang på gang å være sann. Dette er ikke minst sant når det gjelder kristne, religiøse ledere. Tenk bare på de totalitære pavene i middelalderen, hvor gjennomsyret av korrupsjon, synd, ondskap og maktmisbruk mange av dem var. Når skal vi lære av historien?
Slik jeg ser det, må det finnes strukturer som holder den menneskelige naturen i sjakk og som holder lederen ”i tømme”, slik at lederskapet kan være mest mulig sunt. Ingen er fullkomne, og det er sant at vi alle bare er mennesker. Derfor må lederen ha mennesker og strukturer rundt seg som forhindrer og forebygger usunnheter, korrupsjon og maktmisbruk.
Tanken om én mann som menighetens suverene leder er egentlig ganske fremmed i Det Nye Testamentes eneste historiske bok, Apostlenes gjerninger.
Legg merke til at den kalles for Apostlenes gjerninger, ikke ”Apostelens gjerninger”. I den første menighet i Jerusalem var det hele 12 apostler, og selv om Peter var den fremste blant disse, er det lite som tyder på at han var noen ”solospiller” eller ”overapostel”, som de andre apostlene blindt måtte lyde. Tvert imot ser vi hvordan Peter nesten alltid opptrådte sammen med de andre apostlene. Den kollektivistiske tankegangen ser ut til å ha vært mer utbredt i den første menighet enn i menigheten i dag hvor individualismen er gjeldende og hvor det for mange er et ideale å fremstå som den sterke og vellykkede lederen.
Det er påfallende at de som argumenterer for et enmanns-lederskap i menigheten, alltid må gå til Det Gamle Testamente for å finne støtte for sin argumentasjon. Moses og Josva brukes ofte som eksempler på at enmanns-lederskap er det beste, til tross for at disse levde i den gamle pakt, hvor ”spillereglene” var annerledes enn de er i Den Nye Pakt.
Moses og Josva var heller ikke menighetsledere i nytestamentlig betydning av ordet, de ledet ikke en menighet, men en nasjon, og dette under veldig spesielle og ekstraordinære omstendigheter. Det er selvfølgelig mange sannheter vi kan lære av ”menigheten i ørkenen” og deres ørkenvandring, men å forsøke å kopiere Moses og Josvas ledermodell i vår tid og tro at dette vil fungere, tror jeg er et alvorlig blindspor.
Som pastor i en trosmenighet i andre halvdel av 90-tallet, og begynnelsen av 2000-tallet forsøkte jeg å lede menigheten etter den teokratiske, hierakriske og ikke – demokratiske modellen. For å ha et teologisk grunnlag for denne modellen, siterte jeg flittig bibelversene fra Det Gamle Testamente om Moses og Josva, om hvordan Gud satte ” én mann over menigheten, for at de ikke skulle være som får uten hyrde”.
I menighetens statutter sto det at jeg som pastor var ”innsatt på ubestemt tid”, og at jeg var ”menighetens suverene leder”. Videre het det at jeg var ”ansvarlig for å organisere menighetens ledelse med det antall og de personer, som til enhver tid var til det beste for menighetens formål og visjon”. Med andre ord hadde jeg ”bukta og begge endene”, når det gjaldt hvordan menigheten skulle ledes og organiseres. Jeg kunne innkalle til menighetsmøte ”når jeg følte behov for det” – noe jeg svært sjeldent gjorde!
De få gangene jeg innkalte til menighetsmøte, hadde menighetsmøtet ingen beslutningsmyndighet, og menighetsmøtene ble derfor rene informasjonsmøter eller mobiliseringsmøter.
Som menighetens suverene leder kunne jeg innsette og avsette andre ledere, uten å ha styret eller menighetens godkjenning til dette.
Ordet demokrati kommer av ordene ”demos” – folk, og ”kratein” – styre, altså folkestyre.
Det er nå engang slik at det alltid er to grøfter på hver side av en vei, og det har blitt sagt at den eneste gangen vi kristne er oppe på veien, er når vi er på vei fra den ene grøften til den andre.
Når det gjelder menighetsledelse tror jeg at det grunnleggende finnes to grøfter eller ekstreme ytterpunkter:
1) Direkte demokrati - Alle bestemmer alt.
2) Enmanns lederskap - En person bestemmer alt
Den beste og mest tidsriktige ledelsen og organiseringen av menigheten tror jeg er en kombinasjon av demokratiske avstemminger i store spørsmål og en pastor ledet menighet i det daglige.
Om pastoren føler sin posisjon i menigheten svekket, bør det innkalles til menighetsmøte og foreslås at det blir avholdt en avstemming for å få klarhet i ompastoren har den nødvendige tilliten i menigheten. Etter mitt skjønn bør pastoren til enhver tid ha minst ¾ ( 75%) av de aktive medlemmene bak seg for å kunne fortsette i tjenesten.
Om pastoren av ulike årsaker ikke lenger har den nødvendige tilliten blant medlemmene må han vurdere å gå av og stille sin plass til disposisjon.
Ved valg av ny pastor, bør det kun være én kandidat til oppgaven, slik at man unngår partier, stridigheter og ”valgkamp”. Dette skal ikke menigheten drive på med! En menighet er ikke et politisk parti, eller en ideell organisasjon, og den skal heller ikke drives som dette. Også styremedlemmer (eldste), ungdomspastor og andre nøkkelpersoner i menigheten bør velges av menigheten i menighetsmøte, etter å ha blitt foreslått som kandidater av styret/ledelsen.
Ingen av menighetens ansatte, verken pastor, ungdomspastor eller andre, heller ikke menighetens styremedlemmer eller eldste bør være innsatt på livstid eller på ”ubegrenset tid” som det heter i statuttene / retningslinjene for mange trosmenigheter.
Tanken om at en person skal inneha en autoritetsposisjon i menigheten på livstid har mye til felles med tankegods fra den katolske kirke, hvor paven er innsatt på livstid. Det er derfor kanskje ikke så rart at enkelte av trosbevegelsens ledere trives svært så godt i selskap med den katolske kirke. Nå tror jeg ikke at det nødvendigvis er galt for en person å ha en lederposisjon i menigheten gjennom flere tiår, dersom vedkommende har menighetens tillit. Enhver kristen leder bør likevel sørge for å få fornyet tillit fra menigheten etter et visst antall år, slik at man unngår gjensidig frustrasjon og en følelse av å ha "gått ut på dato", eller at det rett og slett ikke fungerer. Denne fornyelsen av tillit bør foregå på menighetens generalforsamling. Kanskje burde man bygge inn i menighetens statutter at pastorer og styremedlemmer/eldste må få fornyet tillit etter et visst antall år, for eksempel 3, 5 eller 7 år. Dersom man er innstilt på at man ikke skal ha denne posisjonen på livstid før man tar til på tjenesten, vil det være lettere å akseptere en forandring og ikke minst; man vil vite hva man har å forholde seg til.
Pastoren vil da være mentalt forbedret på at man kanskje ikke skal være pastor eller leder i akkurat den menigheten livet ut, og vedkommende vil bli mer åpen og fleksibel i sin tankegang.
Som vi alle vet kan livet ofte ta uventede vendinger, og både omstendigheter og mennesker kan forandres. Å være ”låst” i en bestemt tjeneste eller posisjon på livstid, kan derfor i mange tilfeller bli vanskelig. Det er sant at Guds kall er på livstid, men det er ikke sikkert man skal være i samme menighet eller ha nøyaktig samme oppgave i Guds Rike gjennom hele livet!
I Apostlenes gjerninger leser vi om hvordan Jakob overtok som leder i menigheten i Jerusalem etter at Peter hadde rest opp til Samaria. Den fleksibiliteten som vi finner hos personene i Apostlenes Gjerninger tror jeg den moderne menighet har mye å lære av. Heller ikke finnes det noe grunnlag i NT for å hevde at Peter satt på ”toppen av pyramiden” i et stramt hierarki i menigheten i Jerusalem. De 12 apostlene var et team hvor Peter synes å være den fremste blant likemenn.
Dessuten vil sunn fornuft samt vår kjenneskap til menneskenaturen si oss at det ikke er heldig at én person får være suveren leder på livstid.
For å unngå diktatoriske tilstander har man i USA´s konstitusjon av 1887 innfelt at presidenten ikke får sitte i mer enn 2 perioder, det vil si totalt 8 år. Jeg tror det finnes mye visdom i en slik tankegang, som verdens eldste, nåværende demokrati; Amerikas Forente Stater er tuftet på. Bakgrunnen for denne ordningen er at man ønsker å unngå at lederen over tid skal utvikle seg til en diktator. Selv den beste og mest moderate president kan utvikle seg til en diktator om han får sitte for lenge. Likevel, når presidenten er i embetet har han svært stor makt.
På den andre siden har jeg heller ikke tro på direkte demokrati, eller medlems-styrte menigheter, når det gjelder den daglige driften av menigheten.
Da jeg arbeidet som pastor opplevde jeg ganske ofte hvordan mennesker dukket opp på kontoret for å "lære" meg hvordan jeg skulle drive menigheten, eller for å forsøke å påvirke meg til å gjøre det de ville jeg skulle gjøre. En pastor bør selvfølgelig være åpen for gode råd og velmenende forslag og alle som kommer må behandles med respekt, men det er viktig å forstå at pastoren må ha det overordnede ansvar for den daglige driften av menigheten. For meg betyr ikke demokrati i menigheten at pastoren skal være forpliktet til å høre på alle medlemmene og gjøre hva de ber om til enhver tid og i enhver situasjon. Pastoren er primært ansvarlig for å gjøre Guds vilje og følge Åndens ledelse, ikke menneskers vilje.
Å forsøke å gjøre alle til lags er som kjent den sikreste måten å mislykkes på. Paulus sier ”søker jeg å gjøre mennesker til lags, da er jeg ikke Jesu Kristi tjener”.
En kristen leder er ikke kalt til å være en pragmatisk, opportunistisk og populistisk marionett-dukke, men en Guds tjener som har kontakt med himmelen og betjener menigheten ut fra sitt personlige forhold til Gud.
Norge trenger pastorer som har ryggrad. Som våger å ta beslutninger og initiativ i den daglige ledelsen av menigheten. Når skal da demokratiet i menigheten tre i kraft?
Slik jeg ser det, er det når de store og overordnede spørsmålene som påvirker menighetens visjon, retning og fremtid skal avgjøres at det må innkalles til menighetsmøte eller generalforsamling.
Det kan være spørsmål som:
· Innsettelse av ny pastor
· Innsettelse av eldste / styremedlemmer
· Innsettelse av ungdomspastor
· Bygging av lokaler eller flytting til nye lokaler
· Avsettelse av ledere som har misbrukt sin stilling eller gjør en slett jobb
· Omorganisering av strukturen i menigheten
· Andre viktige forhold som er av essensiell betydning for menighetens visjon, retning og fremtid
Å innkalle til menighetsmøte i enhver sak er ikke bare unødvendig, det er også en sløsing med både ledelsen og medlemmenes dyrebare tid! Mitt råd er å la pastoren være hovedansvarlig for den daglige driften av menigheten, men la ham samtidig forstå at dersom han misligholder eller misbruker sin stilling så vil han ikke kunne sitte som pastor i en årrekke, men vil bli skiftet ut med noen som forhåpentligvis kan gagne den aktuelle menigheten mer.
Dersom en pastor eller kristen leder ikke fungerer i stillingen, kan Gud, gjennom folket, sørge for at vedkommende får noe annet å gjøre. Men også dette må skje på en human og verdig måte, og vedkommende bør bli hjulpet over i andre oppgaver i Guds Rike slik at personen ikke plutselig befinner seg i et fullstendig vakuum, noe som definitivt ikke er bra for personens psykiske helse.
Det er enkelte som mener at det å være pastor ikke er en jobb, men en tjeneste. Til dette vil jeg si at det ikke bare er en jobb, men det er også dette. Det finnes en praktisk side av pastortjenesten. Pastoren skal ha lønn, og det skal trekkes skatt og arbeidsgiveravgift. Arbeidsmiljøloven gjelder også for pastorer, og han er beskyttet av lovverket om han blir sykemeldt. Derfor er det ulovlig å avsette en sykemeldt pastor før vedkommende er erklært frisk av lege. Også vanlig moral og fornuft tilsier at det gjør man bare ikke.
Når det gjelder den daglige driften av menigheten er det innlysende at medlemmene ikke har oversikt over helheten, derfor bør pastoren være hovedansvarlig for denne. I den daglige driften av menigheten har jeg like lite tro på medlems styrte menigheter, som på elev-styrte skoleklasser, eller barne-styrte familier. Det er pastoren som har oversikten over helheten i menigheten, og derfor må han våge å være leder.
Pastoren bør likevel ikke være alene om den daglige driften, men ha gode medarbeidere (eldste/ styremedlemmer) å stå sammen med.
En modell hvor ”de eldste” står i et hierarki over pastoren, slik det fortsatt er i en del konservative pinsemenigheter, er kanskje et av de største hinder for ekspansjon og menighetsvekst. Problemet er at med en slik modell er at pastoren kan bli redusert til en ”løpegutt” eller i verste fall ”slave” for de såkalte eldstebrødrene.
Disse ”eldstebrødrene” er ofte ikke i aktiv tjeneste, men arbeider som forretningsmenn, håndtverkere, funksjonærer og har profane jobber De er i mange tilfeller uten den åndelige utrustningen og mangler evnen til å føre menigheten videre. Av alle modeller for menighetsledelse er nok den presbyteriske (eldstestyrte) modellen den som fungerer dårligst, og på verdensbasis er det nok de presbyterisk styrte menighetene som opplever mest stagnasjon og minst fremgang.
I slike menigheter er de eldste ofte innsatt på livstid, på samme måte som pastoren er innsatt på livstid i nyere menigheter. En eldste - styrt menighet kan derfor også utvikle seg til å bli et usunt og totalitært system, på samme måte som en pastorstyrt menighet med enmanns lederskap kan utvikle seg i feil retning. Begge modellene er like utdaterte og fungerer dårlig. En kristen leder – om han er pastor eller ”eldstebror” - MÅ alltid få fornyet tillit fra menighetens medlemmer etter et visst antall år, og ingen bør i utgangspunkter være innsatt på livstid i en bestemt funksjon i menigheten.
Det er viktig å merke seg at ordet ”eldstebror” ikke forekommer i NT, men ordet ”eldste”. På grunnteksten betyr dette rett og slett ”en eldre person”. I menighetens første tid når alle de kristne var nyomvendte, fungerte det best med eldre personer som ledere da disse hadde mer visdom og livserfaring enn de unge. Derfor innsatte Paulus eldre mennesker som ledere i de nye menighetene han grunnla. Spørsmålet er om dette ville ha fungert i dag og om Paulus hadde gjort det samme i 2012. Guds menighet har faktisk utviklet seg de siste 2000 årene, og selv om mange eldre personer har mye visdom og fortsatt har mye å tilføre, er det ikke sikkert det er den beste løsningen at de skal være menighetens frontsoldater og stå i første rekke helt til de avgår ved døden! Gud kan bruke mennesker til de er langt oppe i årene, men vi må være klar over at de fleste mennesker har en tendens til å bli konservative og noe reaksjonære i den siste delen av livet sitt – noe som er naturlig.
Problemet med en modell hvor en leder er innsatt på livstid er at det etter en tid vil gå rutine i dette, og man vil kunne bli så ”varm i trøya” at man tillater seg ting som man aldri hadde tillat seg i begynnelsen. Fristelsen til å gå på akkord med seg selv på et eller flere områder vil bli stor fordi lederen vet at han sannsynligvis vil få beholde sin maktposisjon, sine penger og sin ansiennitet uansett. Dette vil kunne føre ham inn i maktmisbruk og korrupsjon. Det er også slik at en person med en narsissistisk personlighetsforstyrrelse – noe enkelte kristne ledere kanskje har - mener at han er så ”spesiell”, ”utvalgt” og ”fantastisk” at vanlige normer og regler ikke gjelder for ham. Det som gjelder for andre gjelder ikke for han som er ”spesielt utvalgt” av Gud – både i egne og andres øyne.
For å unngå maktmisbruk og usunnhet fra kristne ledere bør det være et begrenset demokrati i menigheten, et demokrati som trer i funksjon når de store spørsmålene i menigheten skal avgjøres. Men pastoren må ha ansvaret for den daglige driften, og for organiseringen av menighetens arbeid. Pastoren er den som skal gi menigheten retning, åndelig mat, korrigering, formaning og holde visjonen brennende og levende.
Denne artikkelen representerer på ingen måte et forsøk på å degradere pastorens funksjon eller tjeneste, men et forsøk på å skape balanse i et vanskelig spørsmål, nemlig spørsmålet om menigheten skal være demokratisk styrt eller ikke. Etter mitt skjønn må en pastor – ledet menighet med et begrenset demokrati være den mest hensiktsmessige måten å organisere menigheten på i vår tid med bakgrunn i vår skandinaviske kultur.
Mitt ”stalltips” er at modellen med pastoren som menighetens suverene og enerådende leder kommer til å være en saga blott i løpet av de neste 20 årene. I utgangspunktet kom denne modellen som en motreaksjon mot den trauste og rigide eldstebror-modellen, som var et hinder for initiativ, progresjon og vekst i mange menigheter i 70- og 80-årene.
Til slutt vil jeg si følgende til dere som nå ønsker å ”slakte” denne artikkelen:
Jeg utfordrer dere til å argumentere ut fra det Nye Testamente for deres synspunkter.
Vi lever i Den Nye Pakt, vi praktiserer en nytestamentlig kristendom og vi tolker Det Gamle Testamente i lyset av Det Nye testamente. All argumentasjon som ikke har dette utgangspunktet kommer jeg ikke til å forholde meg til siden jeg ikke vurderer argumentasjon ut fra det Gamle Testamente som relevant for hvordan en menighet skal ledes i 2012.
Heller ikke personlige åpenbaringer, profetier eller såkalte ”ord fra Gud” er relevante argumenter i spørsmål som dette. Det er fordi slike argumenter er udelt subjektive og ikke kan etterprøves. I denne debatten må vi alle forholde oss til Det Nye Testamente som en objektiv siste-instans.
