Velsignet er Gud

”Kan mennesker velsigne Gud?” spør Hans Kvalbein, professor i nytestamentlig teologi og leder for Bibelselskapets oversettelsesutvalg gjennom en årrekke, i et åpent brev til Bibelselskapet i Vårt Land 29. februar. Han reagerer på at det tradisjonelle uttrykket ”Lovet være Gud” en rekke steder i den nye bibeloversettelsen er erstattet med ”Velsignet er Gud” og avslutter: ”Det er grunn til å spørre hvorfor Bibel 2011 har gjort en så grunnleggende forandring av innarbeidet norsk bibelspråk.”

[ LES HANS KVALBEINS SVAR: Tanken om at vi kan velsigne Gud slår rot, det gjør meg urolig ]

Med dette åpner Kvalbein for en viktig og ønskelig debatt om det nye norske bibelspråket. Han gir faktisk selv svaret på sitt eget spørsmål: "Både på hebraisk og gresk brukes ett og samme verb både for å velsigne og lovprise, henholdsvis berek og evlogeå." På de bibelske kildespråkene kan altså samme uttrykksmåte rettes begge veier, fra Gud til mennesker og fra mennesker til Gud. Aller tydeligst kommer dette fram i Melkisedeks velsignelse i 1 Mos 14,19-20:

«Velsignet (baruk) er Abram av Gud, Den høyeste,
han som brakte fram himmel og jord!
Velsignet (baruk) er Gud, Den høyeste,
som har gitt dine motstandere i din hånd!»

Denne gjensidigheten er et viktig poeng i kildeteksten. Er det mulig å la den komme til uttrykk også på målspråket, på norsk? Her svarer Kvalbein nei: ”Men på norsk er det en klar forskjell mellom disse to begrepene. Å velsigne er et religiøst begrep som innebærer at de gode ordene setter den som velsignes i forbindelse med Guds godhet. Det er Gud selv som er kilde for all velsignelse. Å lovprise har motsatt retning. Da rettes de gode ordene, takk og lovsang, fra mennesker tilbake til Gud.”

Dette er en vanlig oppfatning, men den er faktisk ikke korrekt. Historisk har ordet "velsigne" vært brukt i skandinaviske språk som en temmelig nøyaktig ekvivalent til det hebraiske berek og det greske evlogeå. Svensk har lang tradisjon for uttrykk av typen "Välsignad vare Herren" i bibelteksten, en tradisjon som riktignok er brutt i den siste svenske oversettelsen fra år 2000. Kvalbein har rett i at denne uttrykksmåten ikke er en del av det tradisjonelle bibelspråket på dansk og norsk mark. Derimot har den en sterk plass i salmespråket. Det mest kjente eksempelet er vel "Velsignet Guddom, du / som var og er og blir" i siste strofe av "Nå la oss takke Gud" (NoS 299). Men det er slett ikke det eneste. Grundtvig kan bruke uttrykket "Velsignet være Gud, vor Drot" i en gjendiktning av Salme 68. "Hand tog kalchen op og læste / Tachet og velsignet Gud", heter det i en skjærtorsdagssalme av Petter Dass. Og et "Aften-Suk" av Kingo går slik:

Dig, O GUD, skee Lov og Ære
For din Naade denne Dag,
Ævig du velsignet være,
For jeg, efter dit behag,
Fører Sundhed med til Senge,
Og med good Samvittighed
Bag Gardinen kand ophænge
Ald dend Sorrig som jeg veed.

Svaret er altså ja. Visst kan vi mennesker velsigne Gud. Bibelselskapet ønsker her å revitalisere en tradisjonell uttrykksmåte fordi den hjelper oss å tydeliggjøre et poeng i de bibelske kildetekstene som ellers lett kan bli borte i oversettelse.

To steder, 1 Pet 1,3 og 2 Kor 1,3, har fortsatt ordlyden «Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi far…». Dette er et av de svært få punktene hvor det nye bibelspråket har prioritert hensynet til liturgispråket. Dersom formuleringen "Velsignet er Gud" viser seg å ha slitestyrke, bør den på sikt innføres også på disse stedene og – etter kirkelige vedtak – i dåps- og gravferdsliturgiene. Prinsipielt er det bibelspråket som bør være kilde for det liturgiske språket, ikke omvendt.

Bibelselskapet
Anders Aschim, bibeloversetter/fung. forlagssjef
Ingeborg Mongstad-Kvammen, generalsekretær