Alle opplever absurde forestillinger i/av livet! Det er enormt mye vi ikke forstår. Som mennesker er vi utrustet med en bestemt form for fornuft - det menneskelige intellekt - til adskillelse fra dyrene, og dette intellektet er ment til å være i tjeneste på åndens premisser. Men vi blir kontinuerlig eksponert, i mer eller mindre grad, for absurde og kaotiske impulser. Dette er ikke «morsomt» å forholde seg til, men min påstand er: Lærer vi å forstå hvordan/hvorfor Catch22-situasjoner oppstår, så vil frihet som mulighet alltid være nærliggende. Dette er gode nyheter!
Catch-22, som fenomen, har alltid utfordret Menneskets splittede natur, først og fremst som drivkraften til menneskenes selvmotsigelser. Sett i en forgjengelig sammeheng, så beskriver det menneskets vanskeligste dilemmaer, vanskelige i den forstand at viljen til handling fremstår som umulig - fra to sider. Joseph Heller skrev romanen «Catch-22» i 1961, og i flere variasjoner over inkonsekvens maler han et dystert bilde av Mennesket som er overmannet av verdens lenker - formørket av byråkratiets fordringer. Når et menneske blir tvunget til å motsi sin egen fornuft - sin åndskraft - så fremstilles en grad av absurditet. Desto mer av det absurde som vi aksepterer, jo mer mister vi vår egenart, og vi blir schizoide maskiner: istand til å utføre alle handlinger, men ikke istand til å føle dem. Nå følger et avsnitt fra boken «Catch-22» hvor Heller gir én definisjon av fenomenet(min oversettelse fra den engelske utgaven; hvor han beskriver Orr, hovedpersonen i boken, som var satt til å fly bombetokt under annen verdenskrig, mot sin egen vilje):
«Det var kun én hake og det var Catch-22, og denne spesifiserte; at bekymring for egen sikkerhet, når man befant seg i farefull situasjon som var reell og umiddelbar, var et uttrykk for de rasjonelle prosesser som fremkommer i et fornuftig intellekt. Orr var sinnsyk og han kunne få flyforbud. Han trengte bare å spørre; og med en gang han gjorde det, da var han ikke lenger sinnsyk, og derfor måtte han fly flere oppdrag. Orr var sinnsyk om han fløy flere bombetokter og fornuftig om han ikke gjorde det, men om han var forstandig, da måtte han fly flere oppdrag. Hvis han fløy dem var han sinnsyk og derfor trengte han ikke å utføre oppdragene; men om han ikke ville fly disse oppdragene, så var han frisk i forstanden men måtte likevel fly oppdragene».
Puh! Dette er ikke lett lesing! Denne form for tenkning er forstyrrende for sinnet. Men mye godt loves til den som våger å tenke slike tanker helt ut, uten å henfalle til en overbevisning om at det absurde er det eneste som gjelder. På grunn av den kaotiske forstyrrelsen i det absurde, så viker folk flest når slike tanker prosesseres av intellektet. Det blir akkurat som når Bøygen sier til den unge Gynt: «Gå utenom Peer!»
La oss derfor ikke gå utenom, men heller blåse litt lys inn i dette forskrudde mørket. Søren Kierkegaard sa en gang noe slikt som(sitatet er etter mitt minne): «Om du ikke har svaret på et viktig spørsmål, og du må driste deg til å spekulere, da er det bare å komme igang med spekuleringen». Spekulativ filosofi er ikke stueren som vitenskap, men det kan være et livsviktig redskap når det absurde mørket omfavner oss. Evnen til å tenke selv. Spekulativ filosofi bygger per definisjon ikke på de første prinsipper(j.fr. gresk filosofi), men er alene betinget av de forstandige tanker som et individ er istand til å produsere - i kraft av sitt Selv. Har man en kristen trosgang i sin tenkning - med omsorg fra Den Hellige Ånd - da kan spekuleringen ende i rene åpenbaringer. Forutsatt at det leder fra en subjektiv tanke til en objektiv erkjennelse av sannhet - det gode.
Dette er særdeles interessant: Catch-22 situasjoner oppfordrer oss til å tenke selv: vi må tenke selv om vi skal overleve - åndelig sett. En som spekulerer er en som tenker selv. Det er frigjørende å dvele ved det sannsynlige faktum, at: spekulativ filosofering trener opp evnen til forstandige refleksjoner over livet. Likevel, det er også sant at alle historiens forskrudde filosofier er et resultat av spekulativ tenkning. Hva er det som utgjør forskjellen?
Jeg tror at alle tankesystemer som ikke har et gudsbegrep, er overlatt til «seg selv» på en måte som ikke er godt. Platon sa at «Mennesket kun kan styres av én Gud alene». Vel, han sa Gud med liten g, fordi han ikke visste bedre - likevel er Platon's filosofi noe av det ypperste fra verdens barnelærdom. Men, det absurde som fenomen, kan få mange alvorlige konsekvenser når Mennesket blir styrt av tenkemåter som er i et uforenelig motsetningsforhold til hverandre, og det oppstår en «fortettelse av rommet»: Mennesket klarer ikke å tenke selv - uten Gud!
Hva jeg mener med en fortettelse av rommet er dette: Det tankemønster som styrer denne verden, det fortetter rommet, og åndelig sett får folk flest ikke nok pusterom. Det er noe kvelende over Catch-22. Jeg tror at vi fra Guds hånd er skapt til å tenke Hans tanke, det som strømmer ut fra kilden i vårt Selv(Kristus). Men, lik som kreft-celler er menneskenes tankebaner: de skjærer ut i "egne" absurde forestillinger, som ikke lenger har kontakt med opprinnelsen - altså, Gud!(ABB er et typisk eksempel for dette, lik som andre ekstremister)
Det er derfor to måter som beskriver hvordan et menneske tenker selv: det ene er å tenke rene tanker som bekrefter sannheten om hva et menneske er, det andre er å tenke absurde tanker som er kontrær til sannheten i det menneskelige uttrykk. Det er dette som kan virke så vanskelig: hva vil det si å tenke selv? Det er her vi paradoksalt nok er overlatt til oss selv, mens vi orienterer oss i en verden av absurde forestillinger. Som Kiergaard også sa: «Det er først når vi er helt alene at vi finner den sanne tilhørighet».
Jeg tror at flere trenger å modifisere sin oppfattelse av hva det vil si «å være overlatt til seg selv» - det kan oppfattes både negativt og ensomt. Henrik Ibsen har sin egen variant av det samme tema, fra «En folkefiende»: «Den sterkeste mann er den som står mest alene». Jeg har satt ordet mest i kursiv, for å åpne et større semantisk rom for forståelse. Skal vi oppnå frigjøring og forløsning - som det enkelte individ - da må vi lære hvor vi henter kraft for å kunne stå alene. Dette er et paradoksalt felt som lett kan misforstås; det handler ikke om å «stå alene», totalt avsondret fra alt og alle, men å erkjenne at det ene er alt og alt er det ene - det er uunngåelig at dette blir en abstraksjon. Det handler om å forstå relasjonen mellom det enkelte individ og Gud - i en kaotisk og absurd verden.
Catch-22 har i moderne tid fått en søster-variant som er blit navngitt Catch-99, og den gjelder «overspente feminister». Det kan uttrykkes avmektig hos en kvinne som er nedtynget av karriere-livets absurde motgang. Hun er istand til å si, at «Hvis du spiller rollen som den hjelpesløse kvinne, så sier de at du er ikke er istand til å gjøre en manns arbeid». Hun må overkompensere for å etterleve sine egne krav. Hun blir tvunget til å gå på akkord med seg selv som kvinne. Når jeg nevner Catch-99 i sammenheng med «overspente feminister» - ja, de lever bokstavelig talt i kursiv - så er det for å illustrere hvor fortettet rommet kan være for en kvinne som vil «realisere seg selv» i det hun opplever som et maskulint domene. De er kvinner som «realiserer seg som menn», og er overgitt til en tragisk serie av falliterklæringer som kvinne. (f.eks. "tidsklemma")
Om noen skulle være interessert i å studere dette fenomenet nøyere; se til den politiske arena! Politikere tvinges neste daglig til å gå på akkord med sin egen fornuft, og sine idealer. De må svelge sine kameler, fortrenge løfter som ender som valgflesk, fordi de frivillig har tatt del i "det politiske spill". Om jeg skulle ta frem et eksempel på en Catch-22 situasjon som nylig har vært i nyhetsbildet, da må det bli regjeringens anfektelser med å få sparket lederen for PST. Styresmaktene kommer i "en umulig situasjon"; de kan ikke sparke den ansvarlige, for da "sparker de seg selv" - det var jo de som godkjente hennes kvalifikasjoner til å ta hånd om rikets sikkerhet. Men de kan heller ikke la henne bli sittende, fordi PST's arbeid i forkant av 22/7 har vist flere forsømmelser. Jeg antar at hun vil få sitte såpass lenge i sjefsstolen, til det ikke blir fullt så ydmykende for regjeringen å få henne omplassert.
Hva er det da som er så bra med å kjenne til begrepet "Catch-22"? Tenk på dette: hvis du er klar over et bestemt adferdsmønster, som er en konsekvens av et formørket fenomen, én av årsakene til «helvete på jord», ville det ikke være i din frihets interesse å vite om det? - så du har en reell mulighet til å styre unna Det er Catch-22, det absurde fenomen, som bidrar til å tåkelegge det guddommelige uttrykk i et menneske. Et fritt menneske er ikke bundet til denne syke formen for selvmotsigelse, selv om man ikke kan unngå å merke dets bivirkninger. Typisk for syndigheten er at den fremmer fortvilelse i menneskesinnet, og fortvilelse kan føre et menneske langt inn i absurde forestillinger - bort fra Gud! Om man velger å følge et Catch22-livsmønster uten å komme til fornuft, da vil man til slutt bli grepet av en forferdelige oppdagelse: at livet har vist seg å være fullstendig bortkastet! Det er slike eksistensielle temaer vi må ha mot til å snakke om tidsnok- underlig nok, alminneliggjøre det som er alminnelig.
Om vi vet hvor fellene er, og om vi kjenner til fellens mekanisme - hvordan den utløses? - da kan vi også ta nødvendige forhåndsregler - for frihetens skyld. Dette er gode nyheter!
