I boka "Ideologi, myte og tro ved slutten av et århundre" skriv Sigurd Skirbekk at "studier av tabuer er ett av de mest fruktbare utgangspunkter for å forstå en kultur. Jo sterkere et tabu er, dess mer vesentlig innsikt kan det skjule. Temperaturen i innvandringsdebatten gir en indikasjon på at vi her står overfor tabuforsvarte posisjoner som kan fortelle noko vesentlig om vår kultur."
I innvandringsdebatten manglar ei erkjenning av overbefolkning og økologiske problem og at desse ikkje kan løysast ved migrasjon, ei innsikt i at det er innvandrarane, og ikkje vi europearar, som aukar mest og difor er dei sterke i eit evolusjonsperspektiv, og ei forståing av at ein samaritanmoral ikkje kan vere universelt forpliktande. I staden har vi fått antirasismen, som tilslører slike viktige perspektiv.
Skirbekk skriv at antirasismen ikkje er vitskapleg, men ein ideologi, ein myte og ei tru.
- Når antirasistar hevdar at miljø og arv er for innvevd i kvarandre til å kunne vurderast separat, seier dei indirekte at antirasismen ikkje kan motbevisast. Dermed er han heller ikkje vitskapleg.
- Antirasismen er ein ideologi, som "immuniserer", dvs gjer eit innvandringsliberalt standpunkt uangripeleg, ved å stemple motstandarar som rasistar, som ikkje bør lyttast til eller takast alvorleg.
- Forteljinga om andre verdskrig som kampen mellom det gode og det vonde, er ein myte. I dei fleste land stod kampen mellom dei som ville forsvare fedrelandet på eit nasjonalistisk grunnlag og dei som ville gå i kompaniskap med ein imperialistisk okkupant. Og folkemord, krig og vondskap har ikkje nazismen vore åleine om. Berre sakleg analyse kan gje innsikt i at all maktlegitimering som ikkje tillet kritikk, er farleg, også når det gjeld mytar som legitimerer nyliberal maktbruk.
- Bruken av ordet "rasist" høyrer heime i ein religiøs samanheng. Det stemplar "djevlane", dei ureine, som anstendige folk bør halde fråstand til. Skirbekk skriv at "Hitler, rasistene og Holocaust synes å ha blitt sekulære sinnsbilder av Satan, djevlene og Helvete" og vidare at "bruken av betegnelsen "rasist" i vår tid har mange funksjonelle likhetstrekk med bruken av "kjetter" for tre hundre år siden."
Det var etter diverse trådar om Fjordman, Anfindsen og rasisme her på Verdidebatt, og etter Arnt Folgerø sin omtale på document av boka "Sokrates og sjøpungen" av vitskapsjournalist Bjørn Vassnes, at eg fekk desse assosiasjonane til Skirbekk. No har Vassnes primært skrive om venstresida sitt ansvar for kunnskapskrisa i landet vårt. Men Folgerø brukte ordet monokrati og skreiv følgjande forklaring:
"Røttene til kunnskapskrisen er politiske, og kan, slik Vassnes utvetydig slår fast, føres tilbake til 60-og 70-tallet da den postmoderne forståelsen og kulturen vant innpass i skole og akademia, og i politikken. Det er særlig partier som SV, Ap, Venstre og Rødt som forvalter denne postmoderne arven som manifesteres på alle områder i samfunnet. Hele det politiske "establishment" er gjennomsyret av denne forståelsen, noe som gjør at politisk kritikk blir betraktet som avvik, som noe perverst og sykt. Og når kritikken beveger seg inn på områder som asyl-, bistands- og innvandringspolitikk, faller det mange på venstresiden lett å ty til ord som rasisme og fascisme. På mange samfunnsområder kan man, med utgangspunkt i boka til Vassnes, gjerne kalle Norge et monokrati i stedet for et demokrati."
Om det nye nomenklaturet skriv Folgerø følgjande: "Ett av kjennetegnene til den skattefinansierte, byråkratiske "adelen", som i stor grad er sysselsatt med å produsere dette samfunnets hegemoniske ideologi, er at den er avskåret fra samband med den materielt nødvendige produksjonen i samfunnet. Hva innbyggerne i dette samfunnet skal leve av, hva de skal produsere og eksportere for å skaffe valuta til nødvendig og unødvendig innførsel av varer, er noe vår nye "adel" er frigjort fra, og følgelig noe som de naturlig nok ikke trenger å bekymre seg om. Denne mangelen på binding til den materielt nødvendige produksjonen, skaper avstand og mangel på ansvar for denne grunnleggende virksomheten i samfunnet"
Og han sluttar med denne grusomme salven:
"Bjørn Vassnes beskriver i boka si ikke bare en utvikling der kunnskap er blitt til kunnskapsløyse. Han påpeker en utviklingsvei som går fra toleranse til intoleranse og en vei der demokratiet går i oppløsning med retning mot diktaturet. Venstresidens pedagogiske og kulturelle eksperiment har spilt fallitt, men de har trøstig satt i gang sitt nye samfunnseksperiment, det multikulturelle samfunnet. Og man skal ikke se bort fra at også dette eksperimentet ender med en samfunnsmessig fallitt, og samfunnsløyse, på samme måte som kunnskap i dag er blitt til kunnskapsløyse. Det skyldes at venstresiden har tredd en forståelse ned over hodene på folk som ikke holder mål i virkelighetens verden."
Sjølv synest eg det er gale å gje venstresida åleine ansvaret, iallfall når det gjeld innvandringspolitikken, der Venstre og Kristeleg Folkeparti har vore meir ytterleggåande enn Arbeidarpartiet, og der heller ikkje avstanden til Høgre er særleg stor.
