Ibsen har i mange av sine teaterstykker latt de siste ordene gjenspeile noe av stykkets idé. Helt i avslutningen av Et dukkehjem lar han disse ordene markere et poeng: «det vidunderlige?!» (tegnsettingen, slik det fremkommer i orginalmanus, er ingen tilfeldighet). Som nevnt påstår jeg at dette viser til stykkets idé, men det tydeliggjøres først dialektisk ved anti-tesen som får frem «det forferdelige». Når det kommer til stykket, så higer mennesket etter det vidunderlige, men evner ikke å utstå det forferdelige (j.fr. motsigelsen mellom evne og higen). Dette viser seg som menneskets inkonsekvens; man vil ha den selvdefinerte lykken i livet, mens man med alle midler er unnvikende i forhold til livets motbydeligheter.
Nora er som et naivt og troskyldig barn, fordi hun hele tiden lever opp til Torvalds patetiske forventninger. Stikkordet «vidunderlig» er noe hun bruker som en merkelapp. Hun søker etter bekreftelser; at det vidunderlige har kommet inn i hennes liv. Men det viser seg bare å være muntre uttrykk for tomheten hun prøver å flykte fra.
- Torvald sier at han endelig har fått en trygg og sikker stilling, som sjef for Aksjebanken, hvorpå Nora svarer «Ja, det er vidunderlig!»
- Reisen til Italia, som redder Torvalds liv, og Nora sier: "Det var en vidunderlig reise!"
- "Det er deilig å tenke på", sier Nora, "å kunne være sorgløs, helt sorgløs. Leke, tomle seg med barna. Ha det pent i huset. Og så kommer snart våren med høy himmel. Så kan vi kanskje reise litt, og få se havet. Å det er vidunderlig å leve og være lykkelig."
--- Så kommer sakfører Krogstad med de verste nyheter. Her viser Ibsen at han behersker dialektikken i sin dramatikk; Nora kommer med en rekke påstander(teser) om hva det vidunderlige er, men først når det forferdelige(anti-tesen) inntreffer, da forvandles hennes identitet(syntesen).
Nora blir feilaktig tatt til inntekt for feminisme. Hun sier mot slutten: «Jeg tror først og fremst at jeg er et menneske!» Dette er et uttrykk som har sine røtter i eksistensiell filosofi. Ibsen har med vilje brukt en kvinne for å få frem hvor radikal forvandlingen er, hos det mennesket som har en reell erkjennelse av det vidunderlige.
Men dette er også paradokset, at det som i sannhet er vidunderlig, det følges parallelt av det forferdelige - det er uunngåelig. Ja, mange vil eie det vindunderlige i sitt liv, men få har mot til å stå oppreist i det forferdelige. Når Torvald sier: «At det er ingen mann som ofrer sin ære for den han elsker», så bekrefter han det Linn Ullmann en gang sa, at «Torvald Helmer er teaterhistoriens største dott». Ironisk er det hans beste venn, den døende Doktor Rank (et etternavn som like gjerne kunne stått med anførselstegn), som har tæring på ryggraden. Han blir et symbolsk speilbilde på den svake karakter som Torvald legger for dagen - som er ensbetydene med en feighet som få mennesker er villige til å konfrontere (i seg selv).
Henrik Ibsen, som kjente sin Bibel, må også ha vært inspirert fra dette skriftstedet, Lukas 18:29-30 - «Han sa til dem: ´Sannelig jeg sier dere: Enhver som har forlatt hus eller kone eller søsken eller foreldre eller barn for Guds rikes skyld, skal få mangedobbelt igjen her i tiden, og i den kommende verden evig liv.» Ja, mange lar seg hefte av verdens forandringer, men få søker seg dithen i livet, hvor ånden forvandler ens hjerte og sinn.
Nora er drevet frem av en slik eksistensiell kraft, som i verdens øyne er moralsk forkastelig, men som etisk sett er helt forsvarlig - i åndelig forstand. Hun har den ryggrad som er tilstrekkelig for filosofisk autonomi - i motsetning til gjennomsnittsmennesket Torvald Helmer. Det går opp for Nora at hun i åtte år har levet sammen med en fremmed. Når Torvald fortvilet prøver å holde på Nora, og spør henne, «Hva er det vidunderlige?» Da svarer hun, at de "begge måtte forvandles, slik at samlivet mellom dem kunne bli et ekteskap".
Det vidunderlige er det som er ekte og sant. Det forferdelige er livsløgnene vi må konfrontere, for at vi skal renses. Nora er et menneske som søker livets virkelige frukt - i omvendelsen - og får å få dét må hun ut på en gyngende gren. Derfor går hun . . .
