I tiden som arbeidssøkende har jeg lest rikelig med artikler om hvordan et godt jobbintervju gjennomføres. Noe som går igjen, er viktigheten av å "selge seg selv" som arbeidstager. Dette får meg til å grøsse hver gang. Også i artikler og kommentarer til sosiale medier dukker dette rådet opp, og særlig skrives det om "personlig merkvarebygging": Gjennom planlegging og refleksjon skal vi velge Facebook-oppdateringer, tweets og blogginnlegg etter hva som best passer med den identiteten vi ønsker å formidle.
Nå er jeg den første til å påpeke at brukere av sosiale medier kan ha godt av litt selvsensur, slik vi ellers ikke alltid trenger å si absolutt alt vi tenker på. Men dette er likevel noe annet, for med uttrykk som "personlig merkvarebygging" fører man nok en gang økonomiske modeller inn i den mellommenneskelige sfære. Jeg er ikke lenger bare mennesket Heidi med summen av mine tanker, opplevelser og ønsker for eget liv, men jeg er produktet Heidi. Jeg er noe jeg skal overbevise dere om å kjøpe. Det er dehumaniserende.
Det samme ser vi med uttrykk som "nettverksbygging". Dette er visstnok noe vi alle bør bedrive. Ikke fordi vi lærer og utvikler oss i møte med mennesker med andre opplevelser enn våre egne, ikke fordi det ligger et poeng i å virke positivt inn på så mange liv som mulig. Nei, vi skal ha stort nettverk fordi vi slik har flere mennesker å dra nytte av i både arbeidsliv og i det private. Mennesker er slik ressurser mer enn medskapninger. Kristoffer Rønneberg skrev i gårsdagens Aftenpost om Klout.com, en netttjeneste som gir brukerne en poengsum for hvor stor innflytelse de har i sosiale medier. Det er ikke første gang enkeltmennesker reduseres til et tall.
Disse tendensene virker bare å bli mer og mer vanlige. Beslektet kunne vi i går også lese at vi bruker stadig mer penger på kosmetikk. Jeg sier det er beslektet fordi det igjen er snakk om overflate, igjen er det snakk om en rangering som ikke tar hele mennesket i betraktning. Og da lurer jeg på: Er det virkelig slik vi vil ha det?
Jeg vil ikke ha det slik. Og derfor blir jeg også så glad når jeg leser bloggen til forfatterinnen Penelope Wilcock. Damen som forlater et forlag fordi de er mer interessert i boken som produkt enn i boken som en historie. Damen som noen få dager etter et frisørbesøk klipper av noen hårtuster her og der fordi hun ikke liker å ha en "frisyre", for med en frisyre ser hun ikke ut som en person, sier hun.
Vi trenger flere som våger å være et menneske. Ikke en merkevare, ikke et produkt, ikke en gjennomregissert identitet, men et helt og sant menneske.
