Når Norge kalles en versting blant antisemitistene i verden, rykker Jonas Gar Støre ut og rydder opp i begrepsbruken. Vi har antisemitisme, desverre, men vi er ikke verst.
Nå var Støre opptatt av å dempe dette bilde av oss som verstinger, og det var sikkert i beste mening, men jeg føler at det er viktig å stoppe noe lenger ved dette.
I “dagsnytt 18″, den 2/2, samtalte Terje Emberland med Erling Kjekstad om Nationens rasistiske holdninger i mellomkrigstiden. Her virket det som om Emberland mente at det hadde en egenverdi å kåre en “versting” blant mediene, uten at han tydelig redegjorde for hvorfor dette var av verdi.
Hans Petter Sjølis blogg har også en artikkel av Terje Emberland og Kjetil Simonsen om “Senterpartiet, jødehat og nazisme”. Jeg vil sitere noe fra den:
….”Jødehatet er dessuten en integrert del av en nasjonalistisk og tilbakeskuende ideologi, hvor jødene blir fremstilt som en konspiratorisk fiende av alt «rotfast» og norsk som bevegelsen representerer. Ja, kampen mot jødene blir på tyvetallet av sentrale partifolk betraktet som ett av Bondepartiets viktigste særmerker. «Kampen mot jødetyranniet maa føres paa bred front. […] For det er vel igrunden her det avgjørende skillet mellom Bondepartiet og de andre politiske partier ligger,» skriver Peder Jæger-Leirvik, redaktør i det viktige partiorganet Namdalen, til Johan E. Mellbye. Han understreker samtidig at oppfatningen har bred støtte i partiets hovedstyre”……
Slik kan sikkert fortiden bli hard å hilse på , når søkelyset settes på de enkelte.
Selvsagt vil de forsvare seg, og de vil si at slike tanker var vanlige den gangen, og det er også riktig, men så sier altså forskerne at avisen Nasjonen var verst den gangen, i mellomkrigstiden.
Når man kårer “verstinger”, er det sikkert lurt å begrense tid og sted for kåringen, som man her har satt tiden til mellomkrigstiden og stedet til norske aviser. Man slipper da å få inn andre tiders og andre steders forhold til det samme. Og ved å finne en versting har man oppnådd det man søkte, også slipper man rankinglisten over de nestverste, og hvor ille de var. Spørsmål om noen var enda verre ved en annen anledning, blir utenfor oppgaven, og en analyse av gjennomsnittet for Norske mediers rasefordommer blir uinteressant mot dette faktum at en var verst, mm.
Jeg finner det interessant at man er opptatt av den slags skyldplassering. Det er som om de mener at dersom verstingen innrømmer sin brøde og legger seg flat i beklagelse over sin uskjønne fortid, så er deres anger nok!
Da har vi gjort opp !
Da trenger ikke de nest verste stå frem å beklage noe.
Slik gjør man den klassiske “syndebukkmanøveren” hvor man lar “en dø for folket”.
Det er bl.a.nettopp denne type manøver jødene har vært utsatt for gang på gang, fra det babylonske fangenskap og til vår tid.
Emberland, som er religionshistoriker, ser nok dette tydeligst selv.
Ved ensidig rampelys, eller smal forskning, uten tilhørende bred , helhetlig analyse, kan man selvsagt bruke forskningsresultater til slike manipulerende skyldplasseringer, men det står lite ære av den type bruk av enkeltfunn innen et stort forskningsfelt.
Man kan med stor rett spørre hvorfor velger forskerne å gjøre det slik.
Jeg tror faktisk at vi har glemt hvor bredt og dypt “Jødehatet” var, ikke bare i Norge, men i hele vår kultur langt utover Europas grenser. Dette kjenner forskerne, men vi vanlig skolerte har en svak kunnskap om hvordan dette var i tiden før Hitler. For i vår “skolering” har vi seierherrenes ivrige vektlegging av Hitlers grusomheter som den store årsaken til rasismen.
Hitler ble født i 1889.
50 år før Hitlers fødsel fikk Wergeland avslag på sitt forslag om å fjerne “jødeparagrafen” fra grunnloven.
Det var harde debatter i stortinget, og Wergelands argumentasjon favner bredden i Jødespørsmålet. Hans argumentasjon ble lest høyt på stortinget den gangen ( og dette skrivet bør fremdeles være folkelesning), men stortingsflertallet stemte mot å fjerne “jødeparagrafen” med 51 stemmer.
Det var altså , i 1839, flertall på stortinget for å nekte jøder adgang til Norge.
Jeg tror ikke Nasjonens skribenter 100 år etter favnet en så bred folkemening.
Jødeparagrafen var ikke en sovende paragraf.
Grunnloven, som ble laget 25 år før, hadde videreført “Jødeparagrafen” fra Christian den 5′s lov av 1687, der det het at ingen jøde måtte oppholde seg i Norge uten kongelig leidebrev. Overtredelse skulle straffes med 1000 riksdaler i bot. Nå videreførte Eidsvollforsamlingen denne loven og skjerpet den ved at de fjernet forordningen med leidebrev.
Det var flere saker hvor jøder som kom hit ble arrestert, bøtelagt og tvangsutsendt fra landet. Selv Hambros banks utsending fra deres bank i Hamburg, ble arrestert da han kom for å ordne bankanliggender med den unge selvstendige nasjonen. Det var var denne banken som skaffet unge Norge sin egen valuta, ved Grev Edel Jarlsbergs hjelp. Han hugget egenhendig sitt private arvesølv opp i småbiter og leverte det i Hambros bank.
I et Tysk konversasjonsleksikon fra denne tiden står Norge oppført som det eneste landet som hartotalavvisning av jøder.
Dette landløse folk, som nesten aldri i sin 4000årige historie har bodd i det landet Gud ga dem, har stadig flyktet hit og dit og bodd som fremmede i andres land, prisgitt sine verters velvilje.
Siden de ikke eide land, og ikke var stabile innbyggere, ble handel og bankvirksomhet et vanlig erverv. En hersker et sted kunne vise dem tillit, og en hersker et annet sted kunne fordrive dem, og neste hersker kunne inngå avtaler med dem igjen. I Afrika, Asia og Europa var dette mønsteret svært likt. Jødene var avhengie av herskernes velvilje. Gjennom handel, lån og gaver var mange fyrster velvillig stemt, så lenge det tjente dem og deres folk.
De Romerske Keisere vekslet mellom å fordrive dem og å sette dem fri. De ble henvist til å bo i en egen gate i Roma og senere i mellomalderen ble slike gater til lukkede Ghettoer. Deres yrkesmuligheter ble begrenset av landenes forgodtbefinnende. Tidlig i Roma hadde de bare lov til å drive med å låne ut penger og å handle med tekstiler.
Kirken ønsket å markere sin avstand til jødene og økte fordommene i befolkningen mot et allerede fremmed folk. Jødene hadde henrettet de kristnes gud, og det ble viktig for kirken å markere sin avstand både til folket og til deres religion.
Jødene hadde da allerede blitt drept og fordrevet av keiser Hadrian, de hadde flyktet fra en en blodig oppstand på Cypros, blitt forfulgt og drept under keiser Tiberius og det oppgis mange hundre tusen berørte hver gang, og ikke minst blobadet i Alexandria. Under disse turbulendte tider ble jødene spredt rundt om, fra India til Spania , fra Kongo til Tyskland og Rusland og senere England. Overalt hvor de kom led de samme sjebne, de hadde fred så lenge fyrsten beskyttet dem.
Fyrsten hadde sine økonomiske motiver, og han nøt godt av jødenes virksomheter, enten han plyndret dem ved utdrivelser, eller lot dem være i fred og mottok deres gaver. Arianerne beskyttet dem ofte, mens Vestgoterne straks startet forfølgelser av dem.
Man tvangsdøpte jødene, solgte dem som slaver og tok fra dem barna.
Best hadde jødene det i Spania under Araberne. Da hadde de alle friheter og høye embeder. De drev landbruk og industriarbeid, kunst og vitenskap. De utmerket seg som astronomer og leger, og både kalifer og spanskekonger hadde jødiske skattmestere.
Inkvisisjonen kom på 11hundretallet, og de langvarige kriger mot Maurerne rammet etterhvert også jødene. På 13hundretallet ble 50 000 drept og 100 000 tvangsdøpt. Senere ble de tvangsdøpte forfulgt av inkvisisjonen, som kjettere , og brent. Mange flyktet til Amsterdam eller til de spanske koloniene i Amerika, men også i Amerika innhentet inkvisisjonen dem. I 1492 drev kong Ferdinand alle jøder ut av landet.
Portugal tok godt betalt for jødiske flyktninger, nødet dem til å reise videre med skip, eller solgte dem som slaver.
I Frankrike ville Merovingene tvangsdøpe jødene, men Karolingene beskyttet dem, særlig Karl den Store tok godt vare på dem. Han lot dem få drive handverk og landbruk og egne skoler, Talmudskoler. Endel fanatiske biskopper drev sporadiske forfølgelser av dem, men ved det første korstoget ble over 100 000 jøder drept. Filip August, 1180, tok løsepenger av dem og tvang dem ut av landet, men i 1198 fikk de igjen adgang til Frankrike. Nå fikk de 200 år med forfølgelse, mishandling og plyndring . Filip den Smukke fortsatte på samme måten med utplyndring og utvisning, tilbakekomst og forfølgelser. I Frankrike var ikke motivene for forfølgelsene religiøse, som i Spania, men griskhet. Her ble jødene ågerkarler for å skaffe fyrsten penger, mens folket hatet jøden som inndrev pengene.
Til England kom jøden midt på 800-tallet. Under Vilhelm Erobreren var de beskyttet, og jødene ble rike . Mange bosatte seg i London og Oxford. På 12-13hundretallet ble forholdene for dem like dårlige som for jødene i Frankrike, og her startet også ryktene om deres ritualmord på småbarn. Henrik den II ga dem full frihet, men inndro det igjen, for selv å overta midlene deres. Han hevdet at hans sønn var den rette arving til jødenes rikdommer. Johan uten land presset jødene hardt og ved kroningen av Rickard Løvehjerte brøt det ut jødeforfølgelse i London. I 12 90 ble jødene jaget ut av England.
I Italia var jødene forvist til Sicilia, her var de under araberne og hadde det bra. De drev handel med Østerlandene. Fordi Italia var mange småstater, var det lettere å gjemme seg ved sporadiske forfølgelser. Paven beskyttet dem, men etter Lateran-Synoden i 1215 ble det påbudt at jødene, synlig på kledningen, skulle bære en gul eller rød tøylapp i form av et hjul, “Jødemerket”. I 1515 ble jødene tvunget til å bo i avsperrede bykvarterer, Ghettoer, og under landenes jødeforfølgelser søkte mange tilflukt hit.
I Tyskland bosatte jødene seg som handelsfolk i byene etter Karl den stores tid, men korstogene ga grusomme forfølgelser og mange tusen ble drept. Flere ganger, i byer, i store landskaper, når ulykker truet og fanatismen rådet, f. eks. etter Svartedauden, og under Flagellantenes ville raseri ble hele menigheter brent. Det ble sagt at jødene forgiftet brønner for å fremkalle pesten, og at de øvet ritualmord på kristne barn.
Jødene ble gjort til keisernes “kammerknekter”, men ble gitt, eller solgt, til andre fyrster som et inbringende privilegium. Det ble gitt dem lov til å innkreve skatt av befolkningen, for så å gi pengene til fyrsten gjennom høye avgifter. Fyrsten rådet helt over jøden, og jøden fikk hans beskyttelse , og folkets hat tilbake.
Utenom pengehandel var alle næringsveier stengt for jødene. De bodde avsondret og ble her i Tyskland opphavet til den jøden som vekker folks avsky.
I Sveits, Bøhmen og Østerriket hadde de det som i Tyskland, og i Ungaren startet forfølgelsene 1360.
Til Polen kom jødene på 800tallet. De drev handel og landbruk, tok lokalfolks bekledning og forsøkte å skille seg ut så lite som mulig, men innvandrende tyskere hisset polakkene opp mot dem. På 1400tallet var det mange blodige opptrinn og på 1600tallet laget man Ghettoene også her, jødemerket på klærne og utelukkelse av jødene fra alle embeder. Under Jesuittene forverret forfølgelsene seg. Adelen ringaktet dem og almuen hatet dem. Midt på 1700tallet kom kosakopprøret som kostet 200 000 jøder livet.
Rusland hadde hatt jødisk innvandring til Kaukasus siden det babylonske fangenskap. I 1130 ble deres opphold der forbudt, og de ble utvist fra riket.
I Amsterdam ble det dannet en menighet av innflyttede nykristne jøder, og fordi jødene fikk full frihet der, ble Amsterdam spottende kalt “Ny Jerusalem”. Handel og åndsliv blomstret her.
Det kom “en bølge av mildhet” mot jødene i Europa på slutten av 1700tallet. Den tysk-jødiske opplysningsfilosofen Moses Mendelssohn skrev skarpt om jødenes situasjon. Lessing skrev om toleranse for alle trosretninger, og Dohn skrev at jødenes forrykte stilling i landene var til skade for samfunnet. Man måtte forbedre deres stilling, og la dem gjøre noe nyttig.
Både i Tyskland, Frankrike, Italia, England og Østerrike/Ungaren fikk jødene en forbedret stilling, men full frihet og fulle rettigheter hadde de ikke. I mange stater angret man og ville trekke tilbake frihetene, og på begynnelsen av 1800tallet var det mye opptøyer og forfølgelser av jødene hvor noen opprettet Ghettoene igjen, andre “jødedrakten”.
Sverige og Danmark hadde forbud mot jøder, og i Sverige truet man med tvangsarbeid om jøden kom dit. Fra 1782 fikk de bo i Stockholm, Norrkøping og Gøteborg.Først i 1870 var jødene helt fri mennesker i Sverige.
Her i Norge kjempet Wergeland for humanitet, opplysningstidens moral, og at Norge måtte fjerne totalforbudet mot jøder. Han tillegger ” Napoleons mektige: bliv!” mye av æren for de åpne ghettoer i Europa. Han setter ingen syndebukker i sin argumentasjon, men han argumenterer utfra et svært bredt historisk materiale. Det var sikkert ingen lett kamp, hans far var en av dem som ivrig hadde argumentert mot jødene da grunnloven ble laget.
Han vektlegger at Norge er verstingen i Europa!
Frigivningen av jødene ga en heftig debatt som bølget over Europa og åpnet for likestilling av jødene i en rekke land, men som en prosess som foregikk etappevis over siste halvdel av 1800tallet.
I Norge var jødene fullt likestillet i 1891.
I denne tradisjonen er det vi står. En 2000årig tradisjon av forfølgelse av et landløst folk. Et folk som i sin fornedrelse tilførte Europa mennesker som behersket vitenskap, litteratur, religion, kunst, musikk, skuespill, statsmenn, politikere og fremfor alt pengemarkedet og forretningsverden. Mennesker som Einstein, Freud , Marx og kanskje særlig Britenes store imperiebygger, Disraeli, for å nevne noen som fikk prege Europa i særlig stor grad.
Hvorfor legge vekt på dette?
Når man tier om denne delen av vår historie, og utpeker en politisk retning, eller en enkelt institusjon til ” versting”, så bør man se svært nøe på egne røtter, for det var disse uartikulerte strømningene som ga muligheter for det monstrøse maktmennesket, og dette maktmennesket kunne aldri gjennomført arrestasjoner, masseutvisninger og masseutryddelser uten folkenes samtykke, og dette samtykket hadde sine røtter i alle de Europeiske landene.
Tier vi om dette , og later vi som om “alle vi andre” har rett til å holde dom over “verstingene” , så får vi aldri et oppgjør med fortiden. Det er en korttenkt og svært samfunnsskadelig strategi som forskerne her viser konturene av.
Gjør man urett mot noen, vil det gi oss “dårlig samvittighet”. Dårlig samvittighet er en kulten følelse som ikke er til å bære, og erkjenner man ikke at det er dårlig samvittighet det er, så vil man bare overfladisk fornemme et kultent ubehag ved å bli minnet om vedkommende man har forbrudt seg mot. Forklaringen man da gir seg selv, og andre, på dette ubehaget er da ikke egen skyld, men man fokuserer på dårlige egenskaper ved den andre. Man gjør altså sin dårlige følelse forståelig og viser at det er gode grunner for den.
Slik har hele vår kultur behandlet et folk .
Og vi har i tillegg latt folket kjenne trykket av vår slette samvittighet ved å forfølge, trakkasere og tilintetgjøre det. Slik har vi alle, ved å unnlate å erkjenne faktiske forhold, økt “jødehatspiralen” og dermed gir vi neste generasjon en enda vanskeligere og farligere arv enn den vi selv mottok.
Når forskerne sier at :” Jødehatet er en integrert del av en nasjonalistisk og tilbakeskuende ideologi” (underforstått, ikkevårideologi) så er det selvsagt noe riktig, like riktig som at ” Jødehatet er en integrert del av den religiøse ideologi hvor jesuittene var verstingene, så da kan vi på bedehuset i Norge føle oss frikjent.” Eller at” Jødehatet er en inegrert del av den kapitalistiske ideologi , så da går vi røde fri”, osv.
Slik kan man fortsette å finneandreskyldige, men man går glipp av den erkjennelsen som gir legedom og vekst.
Når moderne forskere, som vet hva de gjør, skaffernoenfribiletter fra nedarvet skyld, og larandrevære syndebukker, så bør vi ta frem historiens speil. Jeg for min del har hentet historikunnskapen fra Salmonsens leksikon denne gangen. Dette leksikalske storverket ble ferdigstilt i 1915, seks år før Hitler ble formann i “partiet” , så dengangen la de faktastoffet åpent frem. Man hadde jo ingen klare syndebukker.
Alle nasjonene, uansett “vilken side” de senere valgte i krigen, bærer hver for seg et stort ansvar for vår totusenårige jødefiendtlighet.
Man kan sikkert kåre noen verstinger blant dem også!
Men svar da først på: Hvorfor det?
