Deltakelse her på VD har vært en blandet opplevelse for å si det mildt og forsiktig. Jeg har arbeidet meg gjennom mange spørsmål til kristen tro og kommet til den konklusjon at grunnlaget for troen er holdbart. Alt tyder for meg på at Gud finnes og at Jesus døde og stod opp på påskedag. Den eneste tilstrekkelige, og etter min mening, nødvendige, forklaring på den kristne menighets opphav, er at Jesus virkelig stod opp som kirken alltid har bekjent. Derfor biter ikke kritikk mot denne troen særlig hardt.
Men den form for kritikk som biter, og som jeg må erkjenne har mye for seg, er den kritikken som Gandhi formulerte med usedvanlig stor presisjon, og som ble sitert i en kommentar tidligere i dag: "Jeg liker deres Kristus, men jeg liker ikke dere kristne. For dere kristne er så ulike deres Kristus". USA er trolig det landet med størst kirkesøkning i hele verden, og det er vel samtidig det landet med størst skilmisserate og størst fengselsbefolkning i verdenshistorien. Halvparten av alle barna i USA vokser opp i dysfunksjonelle hjem. Situasjonen i Norge er kanskje ikke så ille som i USA, men også her er det mange dysfunksjonelle hjem og andre tegn på at ikke alt står bra til. Norske turister i Sverige på Skjærtorsdag er ikke akkurat representanter for norsk høykultur, for å trekke fram et banalt eksempel.
Ronald J. Sider skriver at situasjonen i USA holder på å rive hjertet hans i stykker og få ham til å tvile på det kristne budskap. Han siterer professor Wolfhart Pannenberg som sier at ingen burde tvile på oppstandelsen, hadde det ikke vært for følgende to grunner. For det første er det en veldig uvanlig hendelse, døde mennesker har en tendens til å forbli døde. For det annet bør det få oss til å endre måten vi lever på om vi tror det er sant. Det siste sitter langt inne.
Det er et problem at mange kristne og ”kirken” har utviklet svært ensidige forståelser av den kristne tro. Noen kristne tror at det eneste vi skal gjøre er å lede mennesker til Kristus. Andre kristne har mer tro på at kirkens oppgave er å arbeide for sosial rettferdighet. Sannheten om de fleste av oss som bekjenner troen vel helst at vi ikke er så opptatt av verken det ene eller det andre. I den grad vi er med i en menighet handler det vel helst om å delta i en sosial klubb for religiøst interesserte.
Men det finnes noen unntak som taler for seg. Ronald J. Sider forteller om Wayne Gordon, en venn. Han vokste opp i et kristent hjem i Midtvesten, og gikk på søndagsskolen i 8 år, dog uten å kjenne Jesus. På en leir endret dette seg, og han lærte Kristus å kjenne og overgav seg til ham. Et par dager senere bad han følgende: "Gud, jeg vil gjøre alt du vil at jeg skal gjøre med mitt liv". Nesten umiddelbart var det som han hørte følgende ord: "Jeg vil at du skal være med afroamerikanere – med svarte mennesker". Han gikk ned til foreldrene og sa at jeg har et kall fra Gud om å arbeide i den indre byen. Etter college flyttet han til den indre byen i Chicago og lot seg involvere i livet til afroamerikanerne. Han var fotballtrener og han var den eneste læreren som levde i området. Han begynte å samle ungdommene til bibelgrupper og de begynte å komme til tro på Jesus. Han var sammen med dem gjennom alle slags vanskeligheter de slet med. Det ene ledet til det andre. Millioner av dollar ble investert i rehabilitering av boliger, et medisinsk senter ble opprettet, og mye mer. Virkningen av hans tjeneste har vært at et stort område i den indre bydelen har blitt transformert. Verden hadde trolig sett annerledes ut om det hadde vært noen tusen som Wayne Gordon.
Kritikken som humanetikere og andre fremfører mot ”kirken” bør få kristne til å tenke alvorlig over om vi virkelig har grepet Mesterens budskap, eller om det er noe som har gått tapt på vegen. Hvorfor finnes det så få som Gordon?
Ronald J. Sider argumenterer for at de kristne har en feil forståelse av skapelsen og av evangeliet. Når det gjelder skapelsen mener han vi er påvirket av gresk tankegang om den materielle verden er ond, og at sjelen er fanget i denne onde verden. Følgelig vil frelse handle om å komme bort fra kroppen og denne onde verden til ”himmelen”. Den bibelske tro er radikalt forskjellig. Den materielle verden er begrenset men god fordi den kommer fra Skaperens hånd. Den materielle verden er så god at Guds sønn ble kjøtt, og stod legemlig opp fra de døde. Og ved denne tidsalders slutt skal Gud fornye og gjenopprette denne jorden.
Når det gjelder evangeliet trenger vi også en ny forståelse. Av erfaring vet jeg at svært mange av vanlige kristne ser på evangeliet som utelukkende et budskap om syndenes forlatelse. Heldigvis for meg er evangeliet tilgivelse for synder, jeg trenger mye tilgivelse, mens dersom evangeliet ikke er noe mer enn tilgivelse, da kan vi bekjenne troen på veien til himmelen og fortsette å leve akkurat som før, enten vi er rasister eller barnemishandlere eller skattesnytere eller hva som helst.
Når Jesus forkynner evangeliet gjør han det omtrent alltid ved å henvise til Guds rike. Jesus kommer og sier at han er den lovede Messias, som er i ferd med å la det riket profetene hadde talt om, bryte inn i verden. Han dannet et nytt samfunn, og dette samfunnet begynte å leve på en annen måte, som et liv i Guds kongedømme. Jesus utfordret samfunnet på alle måter der samfunnet var galt, og han brydde seg om hele mennesket, ikke bare dets sjel. Han hadde særlig omsorg for de fattige, de marginaliserte, de svake. Vi ser det tydelig i måten Jesus behandlet kvinnene. Aristoteles hadde sagt at kvinner var ufullstendige menn og at de mer var å sammenligne med slaver og barn. Jesu samtidige sa det var bedre å brenne et eksemplar av Toraen enn å gi det til en kvinne. Jesus tok et oppgjør med alle former for mannssjåvinisme. Han utfordret menn på en annen måte også. Vanligvis var det svært lett for en mann å bli kvitt kona, om det var ønskelig, omtrent like lett som det er for en muslimsk mann å bli kvitt kona. Et skilsmissebrev var alt som skulle til. I dag vel like enkelt for kvinnene, men Jesus løsning var å kalle menn og kvinner til å leve sammen i en livslang pakt. Jesus utfordret også de revolusjonære i samtiden. Selotene trodde at Messias ville komme dersom hele folket reiste seg i væpnet kamp mot okkupasjonsmakten. Men Jesus kalte dem til å elske sine fiender.
Jesus utfordret samtiden. Men samtidig begynte en ny form for fellesskap å ta form. Og dette er en viktig grunn til at de første kristne hadde så stor suksess med sin forkynnelse av evangeliet. Mennesker så på dette samfunnet og det var ikke til å unngå at de merket at Guds kraft var i virksomhet. Menn og kvinner, rike og fattige, ulike språk og folkegrupper, var sammen og behandlet hverandre som likeverdige.
Evangeliet er ikke utelukkende budskapet om at syndene er tilgitt. Syndenes tilgivelse er kjernen i evangeliet, men det er noe mer. Det er også budskapet om at Guds rike har brutt inn i verden, og at vi ved Åndens kraft kan begynne å leve nye og transformerte liv. I dette riket får vi tilgang til ressurser som kan lege alle sår, enten de er sosiale, etniske, emosjonelle eller økonomiske.
Undervisning, forkynnelse og helbredelse var det Jesus drev med. Han hadde omsorg for hele mennesket. Og mennesker som slapp ham til i livet sitt ble transformerte. Deres tankeliv, følelsesliv, viljesliv og sosiale liv ble gradvis ved Åndens gjerning totalt forvandlet. Dermed fikk også de første kristne stor troverdighet. Det gjorde inntrykk på de utenfor at de troende var villige til å ta seg av de syke, sørge for de fattige, gi et hjem for de foreldreløse og være vitner i ord og gjerning.
I vår tid trengs det kanskje mer enn noen gang fellesskap som synliggjør evangeliet og som gir rom for hele mennesket. Alle forsøk på manipulering av mennesker må bannlyses, men det må være rom for å nærme seg det kristne budskap med tvil og spørsmål og mulighet for å gå inn i prosesser som gir helbredelse og vekst. Kort sagt er det et skrikende behov for fellesskap som gir rom for disippelskap til Mesteren og vekst i Guds rike. Det sterkeste vitnesbyrd om evangeliets sannhet og kraft er transformerte menneskeliv og transformerte fellesskap. De er et sikkert tegn på at Guds rike kommer til oss.
