Kirkerett og nattverd

Det har pågått en diskusjon mellom Stavanger biskop og de prestene i bispedømmet som tilhører Carissimi-fellesskapet. Disse prestene nekter å ha nattverdfellesskap med biskopen når han kommer på visitas, begrunnet i biskopens positive syn på homofile partnere i vigslede stillinger i Den norske kirke. Begge parter ser ut til å være enige om nattverdens betydning for det kirkelige fellesskap, og det er nettopp denne enighet som gjør det så vanskelig for partene å fire. Biskopen legger nærmest opp til en logikk i Erasmus-Montanus-stil når han åpner for alternativt tilsyn for Carissimi-prestene bare dersom de er villige til å ha nattverdfellesskap med biskopen. Men dersom disse prestene hadde vært villige til det, hadde de vel ikke hatt noe behov for alternativt tilsyn. Og da er vi like langt, og vi ser at det faktum at partene er enige om nattverdens betydning, i realiteten skaper en gordisk knute.

Denne type tvister har allerede eksistert i kirken i flere år, og det er ikke utsikter til noen avklaring, noe oppslagene i Vårt Land senest i dag tydelig viser. Vi vil altså i tiden fremover se at en biskop vil måtte holde visitas-gudstjenester i menigheter der menighetspresten ikke vil delta under nattverden. Hvis ikke kirken kan leve med dette, må kirken gå til avskjedssak mot slike prester. Og da spørs det om domstolen vil tillegge nattverden like stor betydning som de stridende parter. Retten må da anvende vanlig norsk arbeidsrett, der terskelen for avskjed er meget høy, antakelig høyere enn den vanlige hevingsterskelen i alminnelig norsk kontraktsrett. Det skal en vesentlig tilsidesettelse av prestens tjenesteplikter til for at avskjed kan komme på tale. Dette er også understreket i flere avskjedssaker mot prester i Den norske kirke, der retten krevde, og i disse rettssakene også konstaterte, at det hadde foregått massive tjenesteforsømmelser fra prestenes side.  Umiddelbart vil jeg tro at det for en vanlig norsk domstol vil fortone seg som relativt bagatellmessig hvis en menighetsprest stille og rolig, og uten demonstrative geberder, helt enkelt bare lar være å nærme seg alteret og alterringen under biskopens nattverdfeiring.

Men, vil noen innvende, norsk arbeidsrett må ta inn over seg at Den norske kirke er et kirkesamfunn der kirkerettslige regler må få betydning for rettens vurdering. Det kan i denne retning pekes på en sak nylig der Den katolske kirke i Norge vant saken på et kirkerettslig grunnlag der en katolsk prest anla arbeidsrettssak mot Den katolske kirke (Hamar-saken): Eidsivating lagmannsrett respekterte at en prests flytteplikt var sentral i Den katolske kirkes selvstyre, noe retten ikke kunne gripe inn i. Må ikke en domstol på tilsvarende måte legge til grunn nattverdens kirkerettslige betydning for Den norske kirke. Jo, den må nok det. Men for avskjed kreves det, som nevnt ovenfor, en massiv tjenesteforsømmelse. Retten må da avgjøre om den kirkerettslige tjenesteforsømmelse det innebærer å utebli fra en visitasnattverd en gang om lag hvert femte år eller så, gir grunnlag for å konstatere massiv tjenesteforsømmelse. Kan ikke saken heller løses ved å trekke presten en time/en dag i lønn og/eller gi ham en reprimande?

Det vil også ha betydning for nattverdens vekt i en sak om tjenesteforsømmelse at kirkens syn på nattverden hatt endret seg meget sterkt siden reformasjonen. Denne utviklingen gjør at vår norske evangelisk-lutherske ikke helt kan sammenlignes med ovennevnte ordninger i den katolske kirke. For mens dåpens sakrament fortsatt holdes i hevd i Den norske kirke, har kirkens andre sakrament, nattverden, fått en hard medfart: I våre dager kan man godt være medlem av Den norske kirke gjennom et langt liv, uten å gå til nattverd en eneste gang. Du kan nå også bli konfirmert uten å gå til nattverd. Og det kirkerettslig aller mest betenkelige: De fleste høymesser som feires i Den norske kirke i dag, ser ut til å gå uten nattverdfeiring. Bare gå på nettet og se på menighetenes gudstjenestelister! Kanskje forekommer det også visitasgudstjenester uten nattverd. Altså: en opprinnelig kirkerettslig ulovlighet er ferd med å bli gjort til norm: Alterboken tillater nå gudstjenester uten nattverd. Disse forhold kan ikke være helt uten vekt når en domstol skal vurdere hvor stor praktisk og prinsipiell betydning det kirkerettslige synet på nattverden har innenfor Den norske kirke. Hvor viktig kan nattverden være for fellesskapet og enheten i kirken, når det ikke lenger er så nøye om kirkens medlemmer mottar den eller ikke? Kirkerettslig er kirken er noe mer enn et fellesskap av biskoper og prester.

Altså må kirken legge opp en bredere strategi om den vil ha mulighet til å nå frem med avskjed mot prester som nekter nattverdfellesskap med sin liberale biskop. Mange dommere vil bare riste på hodet hvis kirken kjører frem som at disse prester har et kirkerettsstridig nattverdsyn. Men følgende kan kanskje vinne tingrettsdommerens øre: Sakens kjerne er at disse prester har et teologisk syn som representerer diskriminering etter seksuell legning, og dermed en krenkelse av det menneskesyn vår kirke bygger på. Når kirken likevel godtar disse prestene, må det være et minstevilkår at de ikke boikotter en biskop som ønsker å være inkluderende overfor alle mennesker. Eller for å bruke Jesu egne ord for noen søndager siden: Er ditt øye ondt fordi jeg er god? Men her kan det spørres hvor inkluderende kirken egentlig er når den åpner for partnere i vigslede stillinger (noe som aktuelt for svært få) samtidig som den nekter prester å foreta likekjønnede ekteskapsinngåelser i kirken (noe som er aktuelt for flere). Her finnes det jo ingen som helst logikk.

Det blir i det hele tatt veldig spennende å se hvordan partenes advokater vil legge opp strategien dersom det kommer til avskjedssaker. Antakelig er en rettssak med ovennevnte argumentasjon vel så skremmende som at en prest eller to sitter i benkeradene under en bispenattverd en gang hvert femte år.