Kristendommens seier i Romerriket på 3-400-tallet endret jødenes stilling katastrofalt.
Om man leser de ledende kirkefedrenes skrifter får man et levende inntrykk av hvordan jødene nå ble totalt utlevert den kristne keiserkirkens nåde og unåde. Man møter her et mildt sagt forbitret jødehat. For kirkefedrene spilte det ingen rolle at jødene var «Frelserens» landsmenn og at jødenes tradisjoner og hellige skrifter utgjorde forutsetningen for Jesu forkynnelse og hans åndelige arv. Nei, de så i jødene kun Kristi mordere.
Tatt i betraktning den makt som kirken helt fra antikken utøvet på sinnene, blir man nærmest forundret over at jødedommen kunne eksistere overhodet i det kristne vesten og i det byzantiske riket de første århundrene etter Konstantin.
Frem til 3-400-tallet hadde jødene i rettslig forstand ingen unntaksstilling (i år 212 ble de som keiserens øvrige undersåtter inkludert i den romerske borgerretten). Men det kristnede Europa aksepterte etter hvert, offisielt og prinsipielt, kirkens jødefiendtlige holdning. Allerede på Konstantins tid ble det i lovs form fastslått at jødene var å betrakte som «et skjendig, bestialsk fellesskap». De ble ikke berøvet sin borgerrett verken i det romerske riket eller i de germanske folkevandrings-rikene, men de ble annenrangsborgere, underkastet en fornedrende unntakslovgivning. Under de karolingske herskerne var de prinsipielt rettsløse, men kunne kjøpe seg rettsvern og andre fordeler av respektive regjeringer.
Jødene fremstår ved inngangen til middelalderen som «Guds mordere». Allerede i Det nye testamentet finner vi tendensen til å fremstille hele det jødiske folk som Jesu mordere, og forestillingen er fullt utviklet i det yngste evangeliet, Johannesevangeliet. Denne forestillingen farger hele den kirkelige anskuelsesmåte. Særlig under påskefeieringen, da Jesu pasjonshistorie ofte ble fremstilt med en suggererende kraft og i denne ånd, kulminerte kirkens jødefiendtlige agitasjon. Helt frem til vår vår tid var påsken betegnende nok den klassiske pogromtiden i de romersk-katolske og gresk-katolske land.
Ritualmord og hostiekrenkelser
Anklagene for «ritualmord», som hedningene i antikken slynget mot de kristne, ble nå rettet mot jødene. I løpet av 1100-tallet og senere skjedde det gjentatte ganger at de kristne la inn et dødt barn i et jødisk hus for å oppildne massenes hat mot jødene. I middelalderens tyske tekster er «kindermörderichen Juden» et stående begrep, i engelsk litteratur beskrives jøden som «bloudie». Den første kristne insinuasjon om jøders ritualmord ble fremsatt i Norwich i 1144. Etter en ritualmordanklage i Blois i 1171 ble alle jøder slått i hjel etter å ha nektet å la seg frelse ved dåp. Senere flammet bålene i Paris, i Erfurt, i Fulda og Wolfsheim og i Valréas (1247). På slutten av det 15. århundre var over 50 jødiske menigheter utslettet p.g.a. ritualmordbeskyldningene.
I det 14. århundre fremsatte presteskapet den beskyldning at jødene «bruker kristent blod til deres mazzebaking og til deres Pessahfest». Senere opptrer blodanklagen (jøder trenger de kristnes blod eller legemsdeler) uten tilknytning til påske eller ritualer.
I Hospitalkirken i Oberwesel ble et relieff med dette motiv fjernet fra kirkerommet i 1968.
Beskyldningene om «hostieskjending» oppstod på 1200-tallet. Tanken var at jødenes hat var så dypt at de ikke vek tilbake for å gjennombore, torturere eller brenne hostien (at hostien ER Jesu Kristi legeme ble første gang vedtatt av det fjerde Laterankonsil i 1215).
Nervøsiteten for at jødene skulle stjele «Herrens legeme» var stor. I 1267 påbød Wienerkonsilet derfor at jødene skulle holdes bak lås og slå fra det øyeblikk kirkeklokken forkynte at en hostie skulle bæres i prosesjon gjennom gatene.
Den første rettssak om hostieskjending fant sted i 1243 nær Berlin, hvor flere jøder og jødinner ble brent på bålet på det sted som siden fikk navnet Judenberg. Et halvt århundre senere dukket beskyldningen opp i Paris. I 1492 ble jøder i Sternberg anklaget for hostieskjendelse. 27 jøder ble brent på bålet etter å ha tilstått under tortur. Alle jødene ble fordrevet fra hertugdømmet. I 1337 massakrerte de kristne i Deggendorf alle byens jøder av samme grunn. I en av kirkene i Deggendorf henger den dag i dag et bilde til minne om dette jødemord av 30. sept. 1337 (det ble overmalt i 1961). Billedteksten lyder omtrent slik: «Jødene blir slått i hjel og utryddet av de kristne ut fra en rettferdig gudshengiven iver. Gud gi at vårt fedreland til enhver tid blir befridd for dette helvetespakket».
I 1725 ble et maleri med dette motivet fjernet fra bykirken i Deggendorf.
Korstogene – et vendepunkt
Med korstogene begynte gjeldsannulleringer (til korsfarerne), utslettelse av jødiske forsamlinger, tvangsdåp og jødemassakrer. Hvorfor skulle man skåne Kristi fiender i den vestlige verden når man reiste ut for å bekjempe dem i østen? Et vilt hat mot kjetterne inspirerte til det første korstoget og spredte seg til befolkningen. I Frankrike beskyttet myndighetene jødene mot den kristne overmakten. Kun i Rouen ble den jødiske forsamligen drept eller tvangsdøpt.
Det gikk annerledes til i Tyskland. De tyske korsfarerne dro sørover gjennom Rhindalen og siden østover mot Regensburg i Böhmen. Overalt ødela de jødiske menigheter og drepte deres medlemmer under fryktelige pinsler. Kun de som lot seg døpe ble skånet, men de fleste foretrakk martyrdøden. Noen steder drepte jødene hverandre for å unnslippe korsfarernes tortur.
Korstogene betegner det store vendepunktet i den vestlige diasporajødedommens historie. Deres virkninger, er det blitt sagt, strekker seg ennå til våre dager. Før denne tid hadde forfølgelsene mot jødene vært relativt sjeldne og mer vært preget av de åndelige og verdslige myndigheters behov for religiøs ensretting. Folkeopinionen hadde ikke vært ekstremt antisemittisk, og verken i Frankrike eller Tyskland hadde jødene i hovedsak hatt noen politisk eller økonomisk unntaksstilling.
Som følge av den almenne hetsen mot kjetterne ble nå folkemassene fylt av et jødehat som mer eller mindre er blitt videreført frem til vår tid. Jødenes livsrom og levevilkår ble sterkt begrenset og forringet, dels gjennom pogromene, dels gjennom påbudte gjeldssaneringer til korsfarerne, dels gjennom en antisemittisk lovgivning hvor de praktisk talt ble utstøtt fra samfunnet, dels gjennom at kristenheten - som nå takket være korstogene - kom i direkte kontakt med Levanten (det østlige Middelhavets kystområder) og ikke lenger trengte jødenes handelsforbindelser. Jødiske forsamlinger med deres stolte tradisjoner og viktige jødiske lærdomssentra ble utslettet. Det senket det jødiske kulturnivå.
Fra og med korstogenes slutt på 1200-tallet kan jødenes isolasjon fra den kristne verden anses for fullført. De ble helt avhengige av beskyttelse fra de enkelte regjeringene i de ulike stater. De ble keiserens eiendom, og av byer og fyrster ble de avkrevd både årlige avgifter og «nådesbevis» mot beskyttelse. Slik ble jødene også en inntekstkilde, ja, en handelsvare som keisere og fyrster, byer og stender etter eget behag kunne forære, pante, selge eller tilintetgjøre. Myndighetene utnyttet dem som svamper og dermed vendte befolkningens hat seg mot jødene istedenfor mot skatteoppkreverne og den utbyttende regjering. Ved reiser måtte jødene ha særlige fribrev, og når de krysset bygrenser ble de vurdert på linje med buskapen.
Jødene måtte bære et spesielt gult merke på klesdrakten, spesielle hatter o.s.v., hvor de ble utskilt som en paria og konstant ble gjenstand for pøbelens hån.
(Den spesielle klesdrakten for jøder ble besluttet innført på det 4. Laterankonsil i år 1215).
En rekke kirkemøter besluttet at jødene ikke kunne bo blant den kristne befolkningen. I flere byer ble jødekvarteret isolert ved en mur - «ghetti» i egentlig mening - og avstengt som et fengsel. Enda mer demoraliserende var bevisstheten om konstant å være avhengig av pengegriskemyndigheters godkjennelse. En pogromstemning kunne myndighetene når som helst fremkalle ved hjelp av rykter om ritualmord, krenkelse av hostien eller lignende, og man kunne deretter utpresse de panikkslagne jødene deres siste skjerv i motytelse for beskyttelse.
De unntakslover som rettet seg mot jødene (og som ble fullt gjennomført under korstogstiden) hadde til hensikt å isolere og deklassere jødene, først og fremst for å hindre den rene læres besmittelse. De fikk ikke ha offentlige embeter, de kunne ikke inneha stillinger hvor de ble overordnet en kristen. De kunne derfor ikke ha kristne tjenestefolk og ikke innta måltider eller bade med de kristne...
Kirkens lovgivning angående jødene preget også statens. Den bygget på to grunnsatser:
På den ene siden skule jødene gjennom sin eksistens vitne om den kristne lærens sannhet, hvilket innebar at de skulle tillates å leve og utøve sin religion. På den annen side skulle deres eksistensform vanæres som straff for og tegn på det gudsdrepende folkets blodskyld, så lenge det holdt fast ved sin forstokkede tro. Det andre prinsippet var en konsekvens av det første, mens jødenes elendige tilværelse ble betraktet som et bevis for evangeliets sannhet (Matt. 27:25).
Under tidlig middelalder hadde jødene kunnet utøve handel, jordbruk og håndverk. Den gang spilte de ingen fremtredende rolle innenfor kreditt- og pengemarkedet. Nå ble de praktisk talt utelukket fra alle yrker bortsett fra de som ble ansett for vanærende, samt noen få håndverk (eks. som signet- og linseslipere). Fra et økonomisk synspunkt ble jødenes utestengelse fra all varehandel skjebnesvangert, der hvor de tidligere tidvis hadde spilt en betydelig rolle, særlig på 800-tallet hvor de sto for en stor del av varehandelen mellom de innbyrdes fiendtlige kristne og muslimske stater. Det var jødenes sørgelig skjebne å gjøre seg selv overflødige.
En kristen kjøpmansstand oppstod, som delvis etter jødiske forbilder lærte seg kunsten å handle. Læremesterne ble konkurrenter og deretter fordrevet. Jødene som ikke hadde noe land å flykte til måtte velge de eneste yrker som ble dem tilbudt. De ble småhandlere, mellommenn og ågrere. Jødene lånte ut penger mot renter, og den kristne kanoniske rett forbød visstnok ikke kristne å ta renter fra ikke-kristne, bare å kreve renter av hverandre. Bibelens forbud for israelitter å ta renter av hverandre ble omsatt i den kanoniske lovgivningen.
Kristenheten kunne ikke greie seg uten renter. Ved store kirkebygninger og krigstokt hadde man behov for stor kapital, men ingen ville risikere slikt uten motytelse eller godtgjøring. Da løste man problemet ved å gi jødene en anerkjennende stilling som pengeutlånere. Bibelen tillot dem jo å ta rente av ikke-israelitter.
Takket være dette makabre privilegium gjorde jødene en innsats i kulturlivet. At de bidro til det europeiske samfunnets overgang fra naturalhusholdning til pengehusholdning er opplagt, slik de også fylte en nødvendig funksjon i datidens økonomiske liv. Jødene selv hadde sikkert nok sultet ihjel uten den inntekt pengehandelen gav dem. Den ble grunnlaget for deres eksistens i de land hvor de ble tolerert, men på samme tid ble pengehandelen en ytterligere årsak til deres fornedrelse og til jødehatets utbredelse.
Da de kristne, som tidligere hadde drevet åger i hemmelighet, på 1200-tallet begynte å betrakte jødene som konkurrenter (jf. de italienske bankierne) ble jødene ytterligere presset. Den jødiske ågerkaren, en fremmed blant fremmede, som bedrev en sort ukristelig virksomhet, ble gjenstand for et vilt hat som rettet seg mot hele jødedommen. Utnyttet av keisere og fyrster ble de som «ågerkarer» flådd, snytt, fornedret, hetset, fordrevet og tilbakekalt etter som det falt seg.
Med hele sin energi, intelligens og viljestyrke verget jødene seg mot en fiendtlig verden. For dem gjaldt bokstavlig: penger eller livet. En jøde uten penger var et hjelpeløst og rettsløst vesen. Siden oppstod tanken om jødenes uutslukkelige gulltørst, som ennå spiller en stor rolle som alment utbredt forestilling.
Frem til år 1100 finner man få eller ingen anklager mot jødene for åger, utsuging eller vinningslyst, heller ikke i kirkefedrenes ellers meget omfangsrike antisemittiske skrifter, mens man derimot hører mye om kirken og klostrene – datidens største kapitalister - og deres ågervirksomhet (Valentin henviser her til en utgave av kirkefedrenes skrifter i tysk oversettelse som utgjør 80 bind).
Jødemassakrene, samt jødenes forvisning fra ulike land og byer – fra England 1290, fra Frankrike 1306, fra en rekke stater i Tyskland og Østerrike på 1300 og 1400-tallet – hadde stort sett økonomiske årsaker. Etter hvert som jødenes virksomhet ble ansett som unødvendig eller overflødig, forviste man dem for å få tak i deres eiendom og deres gjeldsbrev. Som oftest ble de tolerert inntil de kunne erstattes av kristne konkurrenter. Særlig i de perioder hvor den økonomiske utviklingen gjorde dem mindre uunnværlige, fungerte jødene i hele Europa som syndebukker. De forferdelige jødepogromene på midten av 1300-tallet var forårsaket av ryktet om at pesten skyldtes at jødene hadde forgiftet brønnene. Derfor trodde datidens antisemitter like sterkt som deres senere tyske meningsfellers at jødene var årsak til verdenskrigen og Tysklands nederlag.
Det finnes noen lyspunkter. Mellom 1230-1550 opplevde jødene en blomstringstid både i Italia, Spania og Portugal. Men mot slutten av middelalderen ble deres situasjon betydelig forverret. I 1492 ble alle jøder fordrevet fra Spania, bortsett fra de som lot seg tvangdøpe. Disse såkalte «marroner» ble på uhygglig vis rammet av inkvisisjonen. I 1498 ble de av Portugals jøder som ikke valgte martyriet tvangsdøpt og etter noen årtier (1531) ble også de innhentet av inkvisisjonen.
Innenfor ghettoens murer, midt i den bunnløse elendighet, ble dog lærdommen holdt i hevd. Det var fremfor alt studiet av de hellige skriftene og familielivets hellige seremonier som reddet jødene fra intellektuell sløvhet og moralsk undergang. Høyere enn rikdom ble lærdom verdsatt, men fra den kristne kulturen i middelalderen var jøden utestengt.
Jødetegn
For å skille jødene fra all kristenhet ble det i tiden rundt det annet korstog innført et jødetegn. Det vanligste var en gul jødering, men det ble også brukt et rødt kryss, horn, lovtavler osv. England var det eneste land hvor tavlene var påbudt ved lov. I 1217 utstedte Henrik III et dekret om at jødene skulle bære dette tegn på et hvitt linne. I 1275 befalte Edward I at lovtavlene skulle stå på et gult stoff.
Men det vanligste jødetegn var jøderingen (signum diabolicum), ofte gul som Judas forræderi. Hvor sterkt dette tegnet ble assosiert med djevelen, fremgår av atskillige forhånelser hvor Den Onde selv ble prydet med dette tegn. Jøderingen ble ansett for å være et satanisk kjennetegn.
Mot slutten av det 11. århundre ble en spesiell klesdrakt påtvunget jødene (jf. kirkemøtet i Wien år 1215 og senere konsiler). Jødene skulle bære en «behornet hatt», en forordning som ble etterkommet i mer enn 500 år. I mye av kirkekunsten kan man observere denne spisse, koniske (kjegleformete) og traktformede hatten. En annen bekledning som forbindes med jøden, er turbanen. Særlig i det 15. århundre opptrer turbanen i stedet for jødehatten og det gule jødetegnet.
Det (kristne) teologiske bilde av jøden som Satans avkom ble tidlig utviklet. At «djevelen er jødenes far» og at deres gudshus var «Satans synagoge» var velkjente ledemotiv gjennom århundrene.
Det var vanlig i den kristne billedkunst å fremstille jøden med geitehorn og bukkeskjegg. Men den mest seiglivede spott var å sidestille jøde og svin («jødesvin»). Jødesvinet opptrer overalt, både på skulpturer, anbrakt i kirker, på rådhus, broer og andre beferdede steder (analfabetens tegneserier) såvel som i tresnitt, kobberstikk o.l.
------------------
Kilder:
Hugo Valentin: Antisemitismen. I historisk og kritisk belysning (Hans Gebers Forlag 1935)
Hugo Valentin: Det judiska folkets öde (Kooperativa förbundets bokförlag 1944)
Judith Vogt: Jødens ukristelige image. Et studie i katolsk billedmageri (C. A. Reitzels forlag 1996)
Denne siste boken inngår i en trilogi om jødehat i karikaturer, hvor både det kristne jødehat (fra middelalderen), nazistisk antisemittisme, sovjetisk og arabisk antizionisme blir fremstilt, analysert og parallellført. Hvordan den antijødiske propaganda og det diabolske bildet av jøden er blitt presentert og vedlikeholdt helt frem til vår tid er denne trilogiens hovedtema. Det er de kristne jødehaternes, antisemittenes og antisionistenes forestillingsverden Judith Vogt her belyser og analyserer, gjennom uttallige skulpturer, tegninger, karikaturer, malerier og andre billedfremstillinger.
Judith Vogt har gjennom 25 år spesialisert seg på analyse av billedpropaganda, og for denne innsatsen ble hun i 1992 norsk statsstipendiat. En av bøkene ble utgitt med støttte fra Nansenfondet. Fordi ingen av bøkene i denne trilogien dessverre er oversatt til norsk, har jeg tatt meg den frihet å oversette deler av tekstmaterialet fra dansk til norsk.
Jeg har også tatt meg den frihet å oversette visse avsnitt fra Hugo Valentins bøker til norsk. Dette gjør jeg fordi jeg har et bestemt inntrykk av at denne delen av - og disse konkrete detaljene i - Kirkens grufulle historie fortsatt søkes fortiet, tilslørt og fortrengt av kirke-kristne deltakere på dette forum. Det finner jeg svært opprørende.
Mvh. G. Ullestad
