Man kan i den norske politiske debatten noen ganger få inntrykk av at noen påstår at norsk kultur ikke lenger eksisterer.
Alle som har reist i utlandet, vet at selv små avstander kan bety store kulturelle forskjeller. Ofte er kulturen avhengig av religion, men også av mange andre elementer. Selv i europeisk sammenheng, dvs. i et område med lignende kulturer og samme religion - nemlig den kristne - kan vi observere store forskjeller avhengig av om du bor i Norge, Danmark, Sverige, Polen, Italia eller Portugal.
Et lite lands kultur blir ofte ignorert av de store, på samme måte som det av ideologiske grunner bevisst overses av kulturfiendtlige krefter. Men selv et lite land som Norge, som er påvirket fra mange hold, har sine egne tradisjoner og skikker som ofte kan være svært forskjellig fra sine naboer.
Norske hager ser ganske anderledes ut enn en svensk, dansk eller tysk. Hus og byggeskikk er annerledes. Selv mentaliteten er forskjellig, selv fra landsdel til landsdel.
Noen alminnelige norske skikker finnes kun i Norge. Andre skikker kan ha slektskap i andre land som for eksempel Luciaopptog. Disse finnes også i Sverige, men i en helt annen versjon og med et forskjellig innhold. I Norge er skikken knyttet til barnehager, skoler og særlig kirken, og fikk et kristent innhold. I Sverige ble Luciafesten en ønskefest som oftest knyttet til hjemmet.
Hvis man må definere den norske kulturen, kan man gjøre det ut fra flere aspekter.
1. Først og fremst hører vi hjemme i den kristne kulturkretsen, som er verdensomspennende. Et samfunn med kristne røtter er vesensforskjellig fra, for eksempel et japansk buddhistisk samfunn, eller et muslimsk samfunn.
2. For det andre hører Norge hjemme innenfor en protestantisk kontekst som har ført samfunnet i en annen retning enn i de katolske landene.
3. For det tredje hører vi hjemme i europeisk sammenheng, og har som sådan en felles historie.
4. Men samtidig har vi en nordisk historie som strekker seg helt fra vikingtiden og fremover, hvor landene til tider var under samme ledelse, og spesielt Norge og Danmark ble ledet av samme monark.
5. Endelig er det den nasjonale kulturen med dens folkelige skikker, selvforståelse og tradisjon som binder mennesker sammen i et fellesskap. Ordet "samfunn" betyr da å ha noe sammen: felles historie, kultur og en følelse av samhold. Uten denne folkelige samhørigheten går et samfunn i oppløsning. Det kulturelle samholdet er derfor nødvendig for at samfunn skal kunne eksistere. Dette samholdet er sentralt for forståelsen av kulturen. Den består ikke av abstrakte verdier, men av folkelige verdier: tradisjoner, sanger, vitser, skikker og fester sprunget ut av felles språk, historie og religion.
